Lesemaraton

I morgen skal jeg lese, lese og lese. Målet er å lese 24 timer. Om det går spørs, men jeg skal gi det et ærlig forsøk. Jeg skal nemlig være med på lesemaraton.

Nå har jeg funnet fram en bunke med bøker, men kommer og til å supplere med lydbøker:

1. Assia Djebar: Skyggesøster
2. Thomas Espedal: Imot kunsten
3. Cormac McCarthy: Veien
4. Doris Lessing: Det synger i gresset
5. Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord
6. Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke
7. Harald Roseløw Eeg: Karmakongen
9. Laurent van der Post: Farlig ferd til det indre.
10: Herman Hesse: Sidharta

Rekker nok ikke å lese alle, og om jeg syns noen blir for kjedelige leser jeg noe annet.
Så får vi se hvor lenge jeg holder ut. Skal og prøve å lage en utfordring eller to til andre deltakere. :-)

Vanskelig

Jeg syns det er vanskelig.

Jeg leser om voldtekter i Trondheim. En jente tar livet sitt, en syttenåring får ikke fullført skolen. Gjerningsmennene er utenlandske. Jeg syns det er vanskelig. Det er vanskelig fordi jeg leser om jenter som taper rettsaker om voldtekt fordi jurymedlemmer syns gutten «virket så kjekk». Jeg syns det er vanskelig fordi jeg ikke kan fornekte at flere jenter i Trondheim har blitt voldtatt, og at flere av disse jentene har blitt voldtatt av menn med ikke vestlig opphav. Det er vanskelig fordi jeg ikke kan nekte for at det skjer.
Jeg syns det er vanskelig når jeg hører at det finnes menn som mener kvinner ikke trenger å lære norsk i Norge, når de likevel bare skal ta seg av barn. Men jeg har ikke møtt slike menn, og jeg syns det er vanskelig. For jeg vil tro godt om folk. Men finnes det ingen middelvei? Er det enten: Alle er, eller ingen er? Finnes det ikke en måte å møte dette PÅ, uten å enten bli kalt blåøyd, naiv, politisk korrekt eller rasist?
Jeg tror ikke det finnes enkle løsninger, jeg tror dette er noe vi må forholde oss til i mange år. Derfor vet jeg ikke om vi bør ha bastante løsninger. Vi kan sende dem hjem, vi kan forlange mer av dem. Men jeg er redd det blir å feie problemene under teppet. Fordi det ikke finnes noen enkle løsninger. At dette kanskje er det vanskeligste blogginnlegget jeg har skrevet, fordi jeg ser og forstår moren som opplever at datteren får ødelagt livet sitt, og han som alltid møter fordommer fordi han er en av de fremmede andre. Jeg er langt på vei enig med Vampus

Ting jeg har spilt

Her har jeg samlet noe av det jeg har vært med å spille.
Fra min lange og nokså krøkkete karriere som 2. fiolin i USO, symforch, Midt-Troms Sinfonietta og huso. Jeg savner å spille i orkester nå merker jeg.

Lommeglobus

Etuiet har kart over himmelen (og da snakker vi himmelen i religiøs forstand). Fra science museum i London.


 

Sånne små øyeblikk.

 

Fra en distré kvinnes dagbok.

I går skulle jeg skaffe meg bank-id. For å få det må du logge inn med kodekort. Jeg fant ikke kodekortet mitt, og bestilte derfor et nytt et. Det kom for noen dager siden. Så var det bare å logge seg inn og ordne med kortet. Men jeg måtte jo først sperre det kodekortet jeg hadde mistet. Som sagt så gjort. Men da jeg skulle logge inn med det andre kodekortet var det feil kort. Jeg hadde sperret det nye kortet. Så nå må jeg vente på enda et kodekort. Er glad jeg er meg, for jeg tror jeg ville irritert meg grønn over meg om jeg hadde vært en annen. :-)

Hvis jeg fikk en datter:

Andrestemmen

Jeg vil hylle andrestemmene. De som aldri når helt opp. De som alltid må støtte de andre. De som sjelden eller aldri spiller melodien. Jeg skal ikke komme med klisjéer som: Dere er like viktige som alle andre. Om det er sant så oppleves det ikke slik. For i denne verdenen må du være eksepsjonell. Du må være vidunderbarn, kunnskapsrik, vakker og populær. Du må stråle i nye klær og være den alle beundrer. Jeg vil hylle de som ikke når opp. De som strever hver dag med å klare skolen. De som teller takter og spiller etterslag. De som ikke er på tv men likevel sendes tilbake til et land de frykter. Jeg vil hylle alle som skriver og aldri får gitt ut noe, de som ikke blir valgt. De ingen ser.
Alle som spiller andrefiolin, altstemmen, andrestemmen. De som ble den andre.

For hvem skal vi være når alle er stjerner?

Ikke stykkevis og delt.

Noen ganger finner jeg ikke ordene jeg trenger. Noen ganger klarer jeg ikke å få folk til å forstå. Noen ganger tenker jeg at jeg aldri får det som jeg vil. Noen ganger sover jeg ikke hele natten. Noen ganger utsetter jeg alt. Noen ganger tenker jeg, "er det slik det skal være".

Er jeg for åpen nå? Er jeg for ærlig? Mulig det, men jeg vet og at jeg duger til mye, og jeg tror at nettopp ved å vise flere sider får vi fram at ingen bare er vellykket. Det finnes nok av statusoppdateringer som pynter sannheten som glansbilder med engler, de vi byttet i skolegården. Idyll fra Barbieverden, de vakres tyranni. Jeg vil vise meg som den jeg er. Men dere får ikke alt.

Jeg vil fremdeles ha verdighet.

Hør på Radiofront på søndag. Der snakker de om pinlighet.

Å skriver om radioprogram eller podcaster:

Som et barn av gode akademikere, mente mine foreldre at de ikke trengte å bruke penger på kabel-tv. Jeg vokste derfor opp uten å se så mye tv som mine klassekamerater. Det er mulig jeg dermed har mistet noe vesentlig i min popkulturelle oppdragelse, men det er og mulig jeg har fått en ganske omfåttende kulturell kapital, fordi jeg lærte å la meg underholde av ulike medier.

Radio er et undervurdert medium. En kjedelig jobb kan plutselig bli helt overkommelig om det er mulig å høre på radio samtidig. Jeg hører på flere podcaster hver uke. I dag vil jeg skrive om dem jeg gleder meg over:

1. Radioresepsjonen: Jeg ler meg i hjel av Steinar, Tore og Bjarte. De kan få nesten alt de sier til å virke elegant og kommer med vendinger og blikk (skråblikk) på verden jeg aldri ville kommet på selv: Feks: "Hvorfor skal hunder ha egen tidsregning". "Nå må hunder tilpasse seg den verden de lever i".


2. Herreavdelingen: Jeg kan ikke skrive noe om dem som ikke er skrevet før tror jeg. Men de gjør det hverdagslige komisk. Det minner meg om det man innenfor litteraturvitenskapen kaller underliggjøring



3. Språkteigen: Jeg er språknerd, og språkteigen er det perfekte program for slike.


4. Radiofront: Et program som ser på hvordan ulike kunstformer tolker et bestemt tema. De finner sammenhenger som kanskje ikke er åpenbare. Det liker jeg.


5.Filmpolitiet: Jeg er glad i filmer og tv-serier.Filmpolitiet er ikke for akademisk. Filmene anmeldes på filmenes premisser. Jeg liker og anmeldelsene av tv-serier. På slutten av podcasten får du dessuten et bonusinnslag der redaksjonsmedlemmene diskuterer tendenser innenfor film eller andre aktuelle tema.


6. Lørdagsrådet: hver lørdag: To kjendiser gir lytterne råd sammen med programlederen. Jeg ler mye av rådene, samtidig mener jeg man har respekt for dem som ber om råd.På slutten av podcasten er det en bonusspor der gjestene (kjendisene) fyller ut lister i en listebok. En av de beste av disse var når Solveig Kloppen sammen med sønnen Albert fylte ut listen over navn hun kunne tenke seg å ha. Det er få av disse navnene som finnes i en vanlig navnebok for å si det sånn.

moon river-breakfast at tiffany´s

Uvaner jeg vil slutte med.

Inspirert av lørdagsrådet på P3 vil jeg herved presentere min liste over ting jeg vil slutte med:

1. Sammenligne meg med andre.

2. ligge for lenge om morgenen.

3. Spise mye sjokolade.

4. tro jeg er søkkrik hver gang jeg får lønn.

5. avbryte folk jeg snakker med.

6. lese kommentarene på artikler og kronikker på nettet.

7. Tenke "Skal bare" når det er noe jeg må gjøre.

8. være nærtagende.

9. Snakke mye i telefonen

10. sjekke facebook ofte.



Alle er velkomne til å stjele denne. :-)

Enkeltsakene

I dag så jeg det igjen: En over nitti år gammel dame fikk endelig sykehjemsplass. Hun hadde vært sak i en annen sending. Så da tok lokalpolitikerne affære. Hadde de gjort det om hun ikke hadde vært på tv? Det finnes flere slike eksempler. Den NRK ansatte som opplever at foreldrene for første gang ikke kan bo sammen. Den ene har fått sykehjemsplass, og ikke den andre.
Men likevel: det er en enkeltsak. I løpet av de siste ukene har jeg daglig fått informasjon om papirløse flyktninger som sendes tilbake til en uviss og utrygg framtid. Men alle er enkeltskjebner, alle er enkeltsaker. Det gjør meg til slutt nesten apatisk. Det er så mange som faller mellom stolene, som blir offer. Og det er bare de vi hører om. De som har en egen stemme eller folk rundt seg som kan snakke for seg. Men, jeg er ikke i mot å trekke fram enkeltsaker. Det er enkeltsakene som berører oss. Jeg mener vi har godt av å se konsekvensene av hvordan lover praktiserer, at det finnes en del ulemper, at vi våre valg av ledere får konsekvenser.

På en annen side: De som går til media er for det meste ressurspersoner. Antageligvis er det flere som har blitt avvist og. Da er det ganske mange som aldri blir hørt og aldri klager.

Å få ting gjort (remember the milk)

For en stund siden skrev jeg et innlegg om prokrastinering. Det kan handle om at ting hoper seg opp, at det blir for mye. For en tid siden begynte jeg å bruke "Remember the milk". Det er et program eller en app der man kan skrive ned oppgaver som skal utføres. Altså som gule post-it lapper bare digitalt. Du kan lage ulike lister for ulike oppgaver. Jeg har en for studier, en for det som gjelder private ting, en for jobb og en for ting jeg er engasjert i.
Så har jeg en app på telefonen som synkroniserer med pc-en slik at listen hele tiden er oppdatert. Jeg får og påminnelser på mail og på mobil.Om jeg ikke rekker å gjøre noe innen fristen jeg har satt, kan jeg utsette det ved å trykke på "postpone" eller "utsett". Når oppgaven er ferdig trykker jeg bare på en knapp hvor det står "completed" eller "fullført". Her er link til hjemmesiden deres.

Unge lovende frøken Odéen ;-)

Da jeg var nitten år intervjuet Bergens-Tidende meg og en del andre unge om eldre mennesker. Jeg fant igjen dette intervjuet i a-tekst så her får dere det. Vil bare opplyse om at jeg den gangen var ung, naiv og radikal og trodde jeg visste alt. Som mange andre nittenåringer med andre ord:

ÅSHILD ODÉEN, 19 år, skoleelev i 11. klasse på Steinerskolen.
Utseendet: De gamle bruker lite farger, det går mest i grått og hvitt. Gamle damer går alltid i kåpe, hvite nylonstrømper og fotformsko.
Interesser: Gamle hører mye på nyheter og er opptatt av hvor mye bedre alt var før i tiden. De sitter ofte på benker rundt i byen, mater fuglene, og bruker mye mer tid på å handle enn vi kan. De går rundt og koser seg i butikkene. De som har barnebarn er svært opptatt av dem, mer enn av sine egne barn.
Fordommer: Mange eldre mener at vi unge er uhøflige svin.
Jeg kan få onde blikk bare jeg sitter på bussen, og det er ikke alltid fordi det er fullt.
Hvis vi går skummelt kledd eller har ring i nesen, er vi fæle.
Sure eldre: En del gamle kan virke sure. Utviklingen går utrolig fort, de gamle opplever at unge går i de rareste klær og at eldre verdier og normer bare blir regnet som tull. De begynner å bli gamle, og det kan være deprimerende.
Vet best: Ofte er det slik at de gamle alltid vet best.
En venninne av meg demonstrerte mot rasisme, og fikk beskjed om av noen gamle at hun ikke visste noe om rasisme, hun som ikke hadde opplevd krigen. Jeg forstår hvorfor de gamle er opptatt av krigen. Men jeg synes ofte de er trangsynte og firkantet når de deltar i innringningsprogram om innvandring og rasisme. Det virker som om de bare ser på innvandrerungdom som forbrytere.
Gamle sitter mye inne og får sitt inntrykk gjennom media, mens unge går ut og møter innvandrere.
Eldre som utøy: Staten burde ha dårlig samvittighet for sin eldrepolitikk, der de eldre blir fremstilt som utøy som skal vekk. Det er ikke de eldre sin feil at de koster penger.
Gamle i pels: Gamle mennesker er absolutt ikke fattige alle sammen. De har store verdier, bare se på alle som går rundt i pels. Mange har også svære villaer. Jeg tror mange er rikere enn de vil innrømme.

kommentarer

Det er så lett å gjemme seg. Sitte bak skjermen (et skjold) et nickname, og spy ut stygge kommentarer. . Snakke om ytringsfrihet. Man kan miste troen på mennesker da, tenke at vi kanskje ikke trenger dette. Samtidig: Flertallet er gode mennesker (jeg må tro det). Jeg tror de fleste støtter de svake, at de vil og er gode.

Genuit Norsk

Jeg lurer på hva som egentlig er genuint norsk og hvor mye det betyr for oss. Bunaden er nemlig ikke opprinnelig norsk. Hardingfelen har, så vidt jeg har hørt, utgangspunkt i violo amoroso fra Italia. Stabbur er heller ingen norsk oppfinnelse. Og sånn kan vi fortsette. Det vi ser på som norsk har vært der så lenge at vi ikke tenker på det som noe opprinnelig utenlandsk. Når Alexander Rybak som ikke er opphavelig norsk vant grand prix, hvor mange klaget da på det ikke var en norsk sang som vant? Når en jente som har opphavet sitt i Afrika vinner, da snakker man om det norske.Og hva er norske verdier egentlig? Er våre verdier veldig ulik svenskenes? Jeg skulle ønske folk kunne reflektere mer over hvilke ord de bruker, hva som ligger i begrepene. Dessuten: Er alle våre verdier entydig positive, og er alle verdier fra kulturer vi distanserer oss fra bare undertrykkende?

Uredigert

Jeg har mange bøker jeg ikke har lest, filmer jeg ikke får sett, tanker jeg ikke vil tenke. Jeg har venner jeg nesten aldri ser, et bein som er lengre enn det andre, to pc-er og en lilla genser kjøpt på loppemarked. Jeg engasjerer meg, diskuterer, glemmer, diller på data, går opp i vekt og ned i vekt. Jeg skriver, publiserer, mener, men er følsom, født uten filter kanskje? Jeg er sterk, jeg er svak, jeg er sårbar jeg er usårlig. Jeg er hel jeg er stykkevis og delt.

meme lånt fra Plosiv.

Fant denne memen hos Frøken Plosiv.

♥ Hva er du opptatt av for tiden? Jobbing, korsang og at jeg må bli et mer aktivt styremedlem i naturvernforbundet.
♥ Hva har du på deg i dag? Lilla strikkegenser, svart bukse og lysegrønn genser med puffermer.
♥ Hva skal du spise til middag? Kylling
♥ Hva vil du gjerne lære deg? Å buktale og å trylle.

♥ Hva hører du på akkurat nå? Vinden som uler ute.
♥ Hvordan er ditt favorittvær?Sol og litt lett bris.
♥ Hva er ditt mest utfordrende mål akkurat nå? Å bli ferdig med studiene med bra resultat.
♥ Hva syns du om den personen som tagget deg? Ble ikke tagget.

♥ Hvis du kunne fått et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden – hvor skulle det vært? Frankrike kanskje.
♥ Hva ville du gjerne hatt akkurat nå? Massasje
♥ Hva vil du gjerne bli kvitt? Noen kilo til.
♥ Hvis du kunne dratt hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dratt? India.
♥ Hvilket språk vil du lære? Italiensk, spansk, swahili og fransk.

♥ Hva ser du etter i en venn? En som er ekte, flink til å lytte og er tålmodig (må jobbe med en del av disse tingene selv).
♥ Hvem vil du gjerne møte? Farmoren min, hun døde før jeg ble født.
♥ Hva slags musikk liker du? Mye forskjellig: Kate Bush, Valkyrien Allstars, Vamp, Gåte, Dvorak og Borodin for å nevne noe.


♥ Hva er favorittplagget i klesskapet ditt? Dongeriskjørt og dongerikjole.

♥ Har du noen favorittmodeller? Nei
♥ Hvis du hadde hatt 1000 kroner nå, hva ville du brukt det på? Har det, men må la de vare en stund.
♥ Beskriv stilen din? Vanskelig å definere. Litt second hand og fargerik.
♥ Hva var det siste motebladet du leste? Husker ikke.
♥ Den siste cd-en du kjøpte? Så som i himmelen (tror jeg).
♥ Hva hørte du på da du ble tagget? Ble ikke tagget.
♥ Hva vil du akkurat nå? Se en film,

Jeg sender memet videre til alle andre som har lyst! Det du må gjøre er å lenke til meg, kopiere teksten og fylle inn dine egne svar.

Ikke den eneste.

Nei hun er ikke den eneste. Men vi klarer ikke å forestille oss hvordan det er. Vi har aldri blitt forfulgt, måtte flykte, dratt fra alt. Vi har papirene i orden. Vi klager over skjemavelde, over lange køer på nav, over for mye skatt. Men vi kan betale skatt, få arbeid, ha fastlege. Vi vet ikke hvordan det er å mene at det er bedre å oppholde seg ulovlig i et land, bryte lover fordi alternativet er for uutholdelig. Vi vet ikke hvordan det er å ikke vite når eller om du settes på et fly til et land du flyktet fra.
Uansett om de heter Amelie eller Ali så fortjener de at vi forstår hvor ufattelig heldige vi er som bor i dette landet. At vi begynner å bli så bortskjemte at vi ikke forstår, og at vi må tørre å si i fra.


Ja rotete innlegg, men sånn er det når ting skrives seint på natt.

Hvem er de.

Noen mennesker må alltid rakke ned på andre. Hvem er de egentlig? De som ber en 10 år gammel jente ta livet sitt. Eller skriver de håper hun får livmorhalskreft fordi hun da ikke kan spre genene sine. Hvem er de, de som alltid kommenterer stygge ting. Hvem er de, de som legger ut hetsende videoer om andre, lager hatgrupper og hatblogger. Hvem er de? Hvem er de som alltid kommer med nedsettende kommentarer og alltid gjør saker til noe politisk, selv når det bare er en uskyldig analyse av en film. Hvem er de som alltid må tråkke på andre, som sitter bak skjermen og bare rakker ned på andre.
Kanskje er det ikke så mange, kanskje er det ganske få. De sier at det gjerne bare er en som starter mobbing, men mange, mange følger etter. Men egentlig tror jeg de fleste er snille. De fleste mennesker forsvarer mobbeofferet. I hvert fall på nettet. Hvem er de? Hvor mange av dem har jeg sett ute, på bussen, i butikken? Har de barn? Har de mange venner? Er de vakre? Noen snakker om gossipbloggere, de som sprer gift i blogger rundt omkring. Jeg frykter at de kan være hvem som helst. Komikeren og forfatteren Jonas Gardell fikk en gang spørsmålet: "Hvorfor mobber barn og unge hverandre?" Han svarte: "Fordi de kan".

Kaos

Det er kaos i byen. Folk som skal rekke polet, kjøpe fyrverkeri, bytte gaver. Det er sørpe overalt og jeg tenker: Hvordan lever vi her? Vi som har alt. Senere ser jeg på tv et barn som dras ut fra ruiner. Jeg har et glass vin i hånden. Vi klager på for få sykehjem, for dyr strøm, at vi ikke fikk det vi ønsket oss. Barnet som blir dratt ut av ruinene er svart men er hvit av støv eller noe annet. Jeg tenker at det å ha det vondt ikke handler om hvor du kommer fra, men at alt er som et lotteri.

Diagnoser

Diagnoser

Noen ganger er diagnoser et svar og en bekreftelse. Det å endelig vite hvorfor, kunne ordne ting, og ikke minst få hjelp. Andre ganger blir det en tvangstrøye. Jeg er ikke ekspert, jeg er ikke psykiater, lege, egentlig ikke pedagog heller, selv om jeg er på vei til å bli det. Men jeg ser at rammene snart blir et fengsel. Vi ønsker at livet skal være komfortabelt, at menneskene rundt oss skal være forutsigbare. Og en diagnose er noe forutsigbart i alt det uforutsigbare. Ja, det finnes diagnoser, men ingen mennesker er diagnosen. De har diagnosen med alt det det fører med seg. Noen takler det bra, tilsynelatende. Men så brytes alt ned, eller utfordringene blir for store. Jeg er redd vi holder på å gjøre hele verden til en diagnose, fordi vi ikke klarer å innse at alle sliter med noe, at det harmoniske mennesket delvis er en utopi. For noen hjelper det med diagnosen, det er kanskje kartet som gjør at man endelig kan finne veien i terrenget. For andre blir det kanskje et fengsel, et utstillingsvindu man er dømt å stå i som en utstillingsdukke og bli betraktet av andre. Slik er du, slik skal du være og slik skal vi forandre deg, forme deg og hjelpe deg så du blir som oss.

Ensomhet og å være alene.

Jeg lærte en gang at det å være ensom er å føle seg alene selv når det er andre folk rundt deg. Å være alene kan være fint, men flere sier at ensomhet er vår tids største tabu.
For hva er ensomhet? Er det å ikke ha venner? Eller er det mulig at en med mange venner kan føle seg ensom? Ensom fordi hun eller han ikke har noen å virkelig snakke med? Ensom fordi ingen deler de samme interessene? Jeg har truffet flere som føler seg ensom. Folk som ligger våken om kvelden og tenker: Om jeg dør, hvor lang tid vil det ta før folk merker det? Jeg skulle ønske jeg kunne si at det bare er fantasi. Men noen ganger er det ikke det. Som i denne saken

Det er mulig dette var en usympatisk mann. En som ikke likte mennesker. Det er mulig familien hadde en grunn til å kutte all kontakt, at de hadde fått nok. Men det er likevel ikke sånn det skal være. Det finnes mennesker det er lett å bli glad i, som vi ønsker å være mye sammen med. Så finnes det mennesker som krever mye av oss, som ikke alltid takler livet. Men det er kanskje de vennskapene vi får mest igjen for. Eller de vennskapene der det er gjensidighet. Der vi kan tørre å være ærlige, og ikke være redd for at den andre går sin vei. Vi har flere venner på facebook, følgere på twitter og vi har nettverk og kontakter. Men hvem er egentlig vennene våre?....

Prokrastinering.

Den gangen jeg skrev masteroppgave ble jeg aldri ferdig. Jeg skrev, skrev om, og skrev igjen. Men det gikk lenger og lenger tid. Det ble mange tårer den gangen, flere hindringer, og jeg ville bare gi opp. Da som nå handlet det om å komme i gang ikke minst å avslutte. Jeg kom nesten aldri i gang i tide. Når jeg først begynte skrev jeg en setning,for så å stryke den etterpå fordi den var for dårlig. Jeg var aldri fornøyd, og jeg klarte aldri å strukturere meg. Det var så mye annet å gjøre, som å være på nettet, brette sammen klær, rydde, vaske, snakke med venner. Senere har jeg lært at det jeg gjorde og til dels fremdeles gjør, kalles å prokrastinere. Det kan handle om en slags ubevisst angst for å ikke få ting til skikkelig. At man utsetter til siste sekund for å ikke ha noe valg. Jeg vet ikke. Det er og mulig det er latskap, eller begge deler. Uansett er det mulig å gjøre noe med det.



1: Om du skal gjøre en oppgave, som skriving, lekser etc:

Sett av en halv time. Slå av mobilen, si til folk rundt deg at du ikke må forstyrres,
slå av nettet. Les i en halv time eller time (ha alarmklokke på som ringer etter en halv time). Etter dette tar du en pause. Du kan og utvide til en time.

2. Om du trenger å være på nett men ikke klarer å la være å gå innom sider som stjeler tiden din: Om du bruker Mozilla firefox har den en app som heter leech-block. Den kan stenge de sidene du ikke vil inn på. Du kan feks velge å stenge facebook fra 0900-1900. En annen mulighet er å bruke to nettlesere, en når du arbeider og en for fritid.

3. I stedet for å tenke: Jeg hater å gjøre x, kan du prøve å tenke: Skal bli godt å få x overstått.

4. Lag en kjerneukeplan. Da skriver du ned de tingene du må gjøre og setter av faste tider til dem. Ikke vær for ambisøs, og du skal og ha noen timer der du har fri.

Vennskap

Finnes det vennskap som er alturistiske spurte programlederen. Døh,ikke lat som alle lytterne er så smarte sa mannen som ble intervjuet. -Ok, finnes det vennskap som ikke er basert på egoisme. Nei, sa han. Det finnes ikke. Finnes det i det hele tatt relasjoner som ikke er basert på egoisme?

Jeg fant jeg fant.

Logg

Sist blogginnlegg handlet om blogging. Blogg er jo (som sikkert flere vet) en forkortelse for weblogg. En logg var opprinnelig noe kapteinen på skip skrev. Det var en form for dagbok eller rapport. I science fiction-serien Star trek begynner de fleste episodene med "captains log". Jeg har brukt og skrevet logg i mange år. Noen kjenner sikkert til loggskriving fra skolen, der læreren ber elevene skrive noe på slutten av timen. Denne formen for loggskriving har jeg prøvd, men også andre former. Det fine med logg er at dette er skriving mest for din egen del. Det kan sammenlignes med å varme opp før man skal synge eller trene. Det handler om å få i gang noen tankeprosesser og kanskje også hente fram den gode idéen som ligger lagret et sted langt bak i hjernebarken. Her er noen tips om hva en loggbok kan brukes til: '



1.Automatskrift: Skriv uten å tenke, ikke stopp. Om du ikke kommer på noe kan drodle, lage mønster hva som helst. Ikke tenk at det du skriver er dårlig, eller for dumt. Det er ikke nødvendig å vise det til noen.

2. Skjema: Lag et skjema med fire ruter. Skriv i den første ruten noe du er flink til. I den andre ruten skriver du hvorfor du vet at du er flinkt til dette. I den tredje ruten hvordan du er blitt flink til dette, og i siste ruten hvordan du kan bli bedre i dette.

3. Frustrasjonslogg: Hvis noe plager deg, du er irritert eller kanskje såret, skriv ned det som plager deg. Vær gjerne totalt usaklig. Om du er sint eller irritert på noen kan du og "skrive til dem", uten å sende eller gi det til dem, for det kan gjøre vondt mye verre. Det kan hjelpe å bare få ut frustrasjonene.

4. Tankelogg: Skriv ned tanker og planer du har omkring et prosjekt. Dette kan hjelpe bra om du skal skrive en artikkel eller større oppgave.

Det finnes uendelig mange muligheter, og husk at dette bare er øvelser. :-))

Bloggejungelen

Det finnes en jungel der ute av blogger. Noen blogger om hverdagen sin, noen om interiør, andre om moter og klær. Det finnes mammablogger (finnes det pappablogger?) og det finnes flere og flere nisjeblogger. Her er noen av de litt sære bloggene jeg liker å lese:
konseptet virker kanskje litt sært, men jeg blir veldig inspirert av denne. Mange av oppskriftene er ikke så vanskelige heller.En annen litt spesiell blogg er Milas daydreams. Moren til Mila tar bilde av henne når hun sover og lager scener rundt henne. . Det finnes og en del fine fagblogger:
Min lærer på fleksibel PPU (FPPU) Henning Fjørtoft har en blogg om lærerrollen: http://bestpraksis.blogspot.com/. Til slutt vil jeg trekke fram bloggen til min gamle bokbykollega og venninne Lillian som har laget egen norskblogg http://lilliansnorskblogg.blogspot.com/

Nettbarn

Dere kom fra oss og dere er våre, vi beskytter dere, bevarer dere, forsvarer dere, forklarer dere. Du heter David og sitter bak i bilen. Er det pappa som filmer deg? Du har vært hos tannlegen. Du spør: "Is this gonna last forever". Du og vi hører din far le, bak kameraet. Det er du som er stjernen lille David. Eller du Jessica som står på vasken og sier «my hole life is great, I can do anything good». Kanskje får du evig liv nå Jessica, evig digitalt liv. Vi bevarer dere, la de små barna komme til oss, for vi vet hvordan vi skal bevare dere, digitalt, overalt.

Podcaster jeg anbefaler.

Podcast er en genial ting. Du kan for eksempel laste ned flere av NRK sine radioprogram og noen tv-program finnes på podcast. Jeg har veldig dårlig dekning på radioen, og de fleste programmer jeg liker å høre på går på formiddagen. En annen fin ting med podcast er at man kan finne ting fra utlandet som er interessant. Jeg abonnerer på disse podcastene som ikke er norske:

Slate culture gabfest. Et panel diskuterer ulike tendenser innenfor kultur og politikk. Denne podcasten er amerikansk.

This american life: Dette er en podcast hvor vi får ulike historier fra ulike mennesker. Altså historier fra hverdagsmennesker. Noe er skuespill, noe stand-up og noe intervju og fortelling.

Sommar i P1: Dette programmet har de prøvd seg på på NRK også. Men jeg foretrekker den svenske versjonen. Flere kjente personer får en time hver til å lage sitt eget program. Du lærer mye og mange har sterke historier. Jeg ble mest grepet av programmet til Tina Jansson som har als. Hun kan altså ikke røre seg i det hele tatt. Søsteren leste opp programmet for henne.

Vinter i P1: Sendes rundt juletider og er omtrent som sommar i P1.

Ted-talk: En side der flere dyktige formidlere og forskere snakker om sine prosjekter. Her finner du alt mulig. Det var en morgenkåsør en gang som sa at en tur innom ted-talk var som å sette hjernen på lading. Jeg er helt enig.

Så noen av podcastene jeg abonnerer på fra nrk:

Radiofront: Et program som tar for seg et bestemt tema og ser hvordan dette blir behandlet i ulike kunstformer i vår tid.


Språkteigen: Programmet for alle språknerder, meg inkludert.

Morgenkåseriet: Jeg husker aldri eller rekker aldri å høre på det om morgenen.

Radioresepsjonen: Er dessverre slutt nå, men av og til lager de podcaster og snart kommer de på tv. Jeg gleder meg.

Jeg vil og anbefale nrk sine betasider.

25 ting du kanskje ikke visste om meg.

1. Jeg elsker vampyrserier som Buffy the vampire slayer og true blood.
2. Jeg samlet på steiner da jeg var liten.
3. Jeg reklamerte for barnetimeboka 81 da jeg var tre år. Pappa intervjuet meg og ba meg si navnet mitt, og jeg sa "navnet mitt".
4. Jeg har vært med i natur og ungdom.
5. Jeg har vært i avisen cirka atten ganger.
6. Jeg har gått et år på forfatterskole.
7. Jeg blir fort sint.
8. Jeg elsker ordspill.
9. Jeg elsker å være alene (av og til).
10. ...har sunget i tre operaer (men bare som kor, statist etc.
11. ...har vært i Estland som syttenåring for å være med å pusse opp en barnehage.
12. ...har skrevet et dikt som kom med i antologien Pax poeta.
13. ...var vegetarianer i nesten 10 år.
14...Var studentpolitiker
15.. Er alt for nærtagende
16...Ikke er spesielt flink til å danse, men elsker å danse likevel.
17...Kunne synge før jeg kunne snakke.
18...Hadde en dagmamma som het det samme som meg.
19...Er generelt veldig klønete.
20...Drømmer om å bli filmmanusforfatter.
21... Er til tider alt for åpen.
22... har grågrønne øyne.
23....Skriver på noe jeg håper kan bli noe.
24... Har dilla på nettspill
25... Har spilt hardingfele en gang.

Om skjelving og åpenhet.

Jeg har lest en drøss med blogger. Jeg ser at min blogg ikke er av den typen man kan tjene masse penger på. Jeg er ikke ung og hipp (bare det at jeg bruker betegnelsene ung og hipp, er sikkert nok til at de ikke akkurat ringer meg ned fra diverse bedrifter). Jeg blogger ikke mye om hverdagen min (jeg lever ikke et så spennende liv) og jeg har ikke reist så mye. Men nå har jeg tenkt å bryte noen prinsipper. Jeg har tenkt å fortelle om to ting som er en del av meg, og som også er noe jeg til dels syns er litt flaut. Jeg skal rett og slett være litt intimtyrann.

For det første: Jeg har alltid hatt tremor. Det vil si skjelvinger i hendene. Noen ganger skjelver hele kroppen, som om jeg hadde en indre vifte eller radiator. Det kan være vanskelig å være nøyaktig da.

For det andre: Jeg har store problemer med motorikk, er rett og slett ganske klønete. Det betyr at jeg bruker laaang tid på å gå i terreng. Jeg kan bli svimmel av å gå i trapper, og jeg sliter i ballspill. Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror det er så spesielt. Jeg har etterhvert lært at veldig mange har noe de sliter med, noe kroppen sliter med. Det er mange med diagnoser der ute. Vi er så opptatt av det perfekte, det friske, det plettfrie. Men de fleste må bære med seg noe, en sykdom, noe som ikke fungerer helt. For kroppen er utrolig koplisert, og det er hjernen også.
Så egentlig er det rart vi klarer oss så bra som vi gjør.

Skrivesperre

Jeg liker å se på meg selv som et menneske som skriver mer enn de fleste. Jeg har skrevet skjønnlitteratur fra jeg var omtrent 16 år. Noen ganger har jeg fått gitt ut noe, men for det meste har jeg fått avslag. Sånn er det å skrive. Det å skrive skjønnlitteratur er heller ikke noe jeg snakker for høyt om i alle sammenhenger. Kanskje er det angsten for å ikke være god nok som gjør at jeg gjerne utsetter et skriveprosjekt. For er det noe jeg er god på, så er det å utsette. Jeg tar et glass rødvin, tenner kanskje stearinlys, setter på musikk som får meg i stemning, og så.... Nei, ikke snakk om. Jeg får bare lyst til å bevege meg. Danse (og jeg er ingen danser) eller hoppe opp og ned. Jeg har denne uroen i kroppen, noe som kribler i hele meg. Nå skal jeg skrive om masteroppgaven min, og jeg kommer ikke i gang. Så da skriver jeg her i stedet. Jeg prøver å lese andre blogger. Jeg går innom fb for nte gang. Jeg leser blogger av folk som er ute og reiser. Jeg vil også reise tenker jeg. Jeg vil ha forandring, vil ikke stagnere. Men jeg vil også ha trygghet. Og nå er jeg i hvert fall trygg på at jeg blir der jeg blir til neste år. Så får vi se. Men nå må jeg prøve å samle meg, og samle det jeg har skrevet og se om det kan sendes inn. For jeg ønsker ikke å gi opp. Jeg vil ikke velge minste motstand vei. Jeg vil ikke unnskylde meg med at været er for fint. Det vil komme andre soldager, og om noen uker er jeg på Lesvos, og da er det nok varmere og lettere. Nå må jeg ta meg sammen og skrive.

Skjønnlitterær skriving på nett

Det finnes en rekke skrivegrupper rundt om i dette landet. Folk som møtes, deler tekster og gir tilbakemeldinger. Selv har jeg vært med i noen, som har fungert mer eller mindre. Det krever en del av medlemmene i en slik gruppe. De må kunne levere noe, og ikke minst bidra. For det å gi fra seg en tekst kan være sårbart. Jeg var i flere år medlem av nettstedet poeten.no. Her leste jeg andres tekster og la ut mine egne. Det fine med poeten.no var at folk kunne være anonyme, og alle kunne kommentere på det du hadde skrevet. Takket være poeten.no, har jeg fått et dikt utgitt på en cd, et dikt i en antologi utgitt i antologien Pax poeta. Jeg har og truffet en del av poetene i Trondheim. Poeten er nå nedlagt, men det finnes andre sider, som under overflaten der jeg er med. Jeg ser og at nettmedier åpner for flere muligheter enn før når det gjelder dikt. Hva med sammensatte lyriske tekster, eller tekster skrevet google.docs som hele tiden er i endring. Godt mulig noen har gjort det, allerede. Men jeg ser mange muligheter. Skrivegrupper på nett kan og være fine fordi man ikke trenger å møtes. Det eneste du trenger er en pc eller mac. En annen mulighet er å bruke facebook eller andre sosiale medier. Da kan du lage en hemmelig gruppe og invitere de du ønsker å ha med, slik at dere kan dele tekster i et sosialt forum der alle kan se hverandres kommentarer. Å skrive kan være en ensom prosess, men det kan og være en sosial prosess, og tekstene dine kan bli bedre når flere hjelper deg.

Lykke og glede

Huskeliste

Jeg er heldig, for jeg kan bruke språket.
Jeg er heldig for jeg har et stort ordforråd.
Jeg er heldig for jeg har lært meg å lese.
Jeg er heldig for for meg var det aldri noe problem å lære å lese.
Jeg er heldig for jeg kan skrive ganske rett.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som også kunne bruke språket.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som har et stort ordforråd.
Jeg er heldig, for jeg har foreldre som leste for meg.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som leste for meg, og som snakket om det vi hadde lest om.

Jeg har hatt flaks, for jeg har truffet flotte mennesker.
Jeg har hatt flaks, for jeg kunnet gråte foran mennesker.
Jeg har hatt flaks, for jeg har hatt mennesker rundt meg som har hørt på meg.
Jeg har hatt flaks, for jeg har hatt gode venner som har sagt hva de mener til meg.
Jeg har hatt flaks, for jeg har aldri måttet flykte fra noe.
Jeg har hatt flaks, for jeg har fått høre hva jeg er verdt.
Jeg er heldig, for jeg kan skrive.
Jeg har flaks, for jeg lever i tid da jeg kan skrive dette, og publisere det.

Kavita Ramdas: Radical women, embracing tradition | Video on TED.com

Kavita Ramdas: Radical women, embracing tradition | Video on TED.com

Oss og de andre

. Vi er de klokeste. Det er oss de burde hørt på. Vi er folket fra fjellene.Vi overdriver aldri, vi er alltid akkurat passe. Vi vet hvordan vi skal spise, oppdra barna våre, løse konflikter. Vi vet at for mye ros kan være skadelig. Når noen gir et råd følger vi det ikke slavisk. Vi sier «jeg er jo bare et menneske» når vi ikke mestrer noe.

Vi er folket fra havet. Vi gir bare kjærtegn til de aller nærmeste. Vi smiler bare til dem vi kjenner. Vi er ekte, tvers gjennom i alle celler.

Vi er folket fra fjordene.Vi kjenner bakken under fotsålene. Vi blir ikke påvirket.

Nyttebegreper

Da jeg studerte lærte jeg om kontekst. Kontekst er, sammen med diskurs et av de mest brukte ordene innenfor akademia, i hvert fall opplevde jeg det sånn. Og kontekst er en fin ting. Kontekst er som poteten, eller kanskje ketchupen, den kan redde det meste og brukes til alt. For om du skulle være så uheldig og si noe litt lite fordelaktig av typen: Jeg syns egentlig ikke babyer er så pene" ja da kan du bare skylde på konteksten og si at dette var tatt helt ut av sin sammenheng og at du faktisk sa dette til en person som forsto hva du mente og i en bestemt kontekt.

Diskurs er et annet sånn potet eller ketshupord. For eksempel kan jeg si til mennesker som mener jeg skriver for kryptiske meldinger på facebook at "det er en del av diskursen". Diskursen facebook er forøvrig et stort tema som noen burde ta opp. Og for å sitere Are Kalvø: Det kjenner jeg meg veldig sikker på at noen vil gjøre.


Men om du syns disse ordene bare er pjatt og akademisk vrøvl, så har alle nordmenn et gullkort, et argument som alltid står fjell og fjordstøtt: Vi har janteloven. For hver gang noen blir kritisert eller får beskjed om at det og den boken kanskje ikke er så bra, selv om det flere som leser den, ja da skylder vi på janteloven. Janteloven og misunnelse eller sjalusi kan knuse et hvert argument. For det er ikke det at jeg faktisk mener at en bok er dårlig. Det er det at jeg er en snobbete litteraturviter som bare leser såkalt høyverdig litteratur, som jo er umulig å forstå for vanlige dødelige, det kan folk si. Men da mine damer og herrer, da er det bare å gripe til janteloven. Det er mye jantelov i Norge sa Knut Erik Jensen da ikke alle var like begeistret for den andre av heftig og begeistret filmene hans. Så i stedet for å kanskje ta til seg den kritikken, eller se om den kunne brukes konstruktivt, så skyldte han på, ja nettopp, janteloven. Jeg har et forslag: I en uke glemmer vi at janteloven finnes. Vi tar all kritikk alvorlig på disse premissene:

1:Smak og behag kan gjerne diskuteres men da må vi ha gjensidig respekt for hverandres meninger.

2.Det er ingenting galt med å ikke like bestselgere, og det er heller ingenting galt med å like bestselgere.

3. At noen ikke liker det du leser, den musikken du hører på eller de klærne du går i, betyr ikke at de mener du er et verre menneske enn dem. Om de mener det, er det deres problem.

4. Ingen kan bli likt av alle, det gjelder for bøker, meninger, politikk og mennesker.

Rose (Kari Bremnes oversettelse)

Du som sir at kjærligheten
e ei elv som drukner alt
Du som sir den e en hunger
et åpent sår med salt
Du som sir at kjærligheten
e en kniv som lar dæ blø
Du tar feil
for kjærligheten e en blomst
som har vært frø

Du som bær ditt frosne hjerte
som nå glemt og annenrangs
du kan ende som den drømmen
du aldri gav en tjangs
Den som aldri gir sæ over
ho kan heller aldri få
Er du altfor redd for døden
blir du redd for livet og

Når ei natt e for aleina
og en vei e altfor lang
og du tror at kjørligheten
går til status og til rang
skal du huske at om vinteren
under streng og bitter sne
da, med kjørlighet fra sola,
blir den røde rosa te.

Joss Whedon, studenten og personligheten

For tiden følger jeg med på serien Dollhouse. Dette er en serie som er laget av en av mine favoritter, nemlig Joss Whedon. Den samme Whedon står også bak serien Buffy the vampire-slayer, Firefly og Angel.



Dollhouse er en sånn serie det egentlig er litt håpløst å fortelle om. For tilsynelatende virker plottet ganske søkt. Men jeg prøver likevel:

Dollhouse handler om en hemmelig organisasjon som har teknologi til å slette folks personlighet. Ved å fjerne alle minner og bevisstheten om selvet, kan de senere "legge inn" hvilken som helst personlighet" i disse menneskene som blir kalt "actives" eller "dolls". Menneskene som har meldt seg på dette har tilsynelatende gjort det frivillig. De gir da fem år av sitt liv (bokstavelig talt). Søkt?, ja visst. Men det jeg liker med denne serien, er at den stiller spørsmål ved hva personlighet egentlig er. Da jeg studerte, lærte jeg at personligheten ikke trenger å være et bestemt område i hjernen,eller noe som kan minne om en kjerne. Vi kan se på de ulike rollene vi spiller som skalkesjul, noe vi gjemmer oss bak. Men vi kan og si at vi alltid har en eller annen rolle, eller at rollene er ulike sider av oss selv. Hva er det som gjør at den samme personen kan oppfattes som helt fantastisk hos noen, men forferdelig hos andre? Hva er det som gjør at vi velger de vennene vi velger, og har de interessene vi har? Er det kanskje så enkelt som at vi velger de personene som velger oss? At de vi får et smil fra, som er snille mot oss, de velger vi? Eller er det mer komplekst enn som så? Er personlighet summen av alt vi er, eller er det noe vi er født med?

Amy Tan

Amy Tan snakker om kreativitet.

JK Rowling: The fringe benefits of failure | Video on TED.com

JK Rowling: The fringe benefits of failure | Video on TED.com

Eksperiment

Ensom, som en.
se en om.
mos en
men so


Sammen
men sam 
mas men 
san mes 
nam ses 
esn mam 
mem sna

Fordommer og forestillinger

Jeg liker å kalle meg åpen, kulturåpen, åpenhjertig, åpenbar også videre. Jeg liker å se på meg selv som en raus person. Men alle mennesker har fordommer, også jeg. Selv om jeg altså vil være kulturåpen, åpenhjertig og åpenbar.

Så hva har jeg fordommer mot?

Fordi dette er en blogg som mange kan lese vil jeg ikke si det. Noen kan føle seg støtt. Men her forleden hadde jeg en samtale med noen om det som skjedde under andre verdenskrig med jødene. Vi snakket om at de som arbeidet i disse fangeneleirene kunne dra hjem til familiene sine og være helt vanlige familiefedre ( eventuelt familiemødre). Var de da hjernevasket? Ville vi handlet anderledes i samme situasjon? Kanskje, kanskje ikke.
Hva skjer med mennesker som er i pressede situasjoner? Hva gjør man i en situasjon der det gjelder liv og død? Vi kan tenke oss hva vi ville gjort. Men skjer det, er det noe annet. Vi vet aldri hvordan vi reagerer før vi er midt oppi det vi reagerer på. Men kanskje trenger vi å ha noen forestillinger om oss selv. Noen ser på fordommer og stereotypier som en måte å ordne verden på. Da vet vi hvilke esker og bokser ting hører hjemme. Vi kan sette dem på den rette plassen. Om folk ikke passer inn i den boksen, så presser vi dem ned i den og presser lokket på. Vi trenger orden, oversikt, for verden er så kaotisk, et roteloft. Så vi finner ikke frem om vi ikke rydder alle i bokser.

Rotløs ung voksen?....

Jeg var nitten år og hadde bestemt meg for å dra til nord-Norge på folkehøgskole et år.
Vi sto på flyplassen og plutselig begynte jeg å gråte. Ikke fordi jeg ikke ville dette. Men fordi jeg skulle så langt vekk. Hele familien var med meg, og mamma grep tak i meg, snudde meg rundt og jeg så at hun og gråt.

Et år senere skulle vi avslutte folkehøgskoleåret. Da grein flere. Til og med inspektøren hadde tykk stemme den dagen. Men jeg gråt ikke. Selv om jeg syns det var trist, et oppbrudd. Jeg skulle ikke lenger gå ut med S. Eller bli spandert øl på av O. Jeg skulle ikke lenger snakke og noen ganger spille med H. Vi skulle ikke lenger ha skrivegrupper der vi delte tekster med hverandre, og hvor vi noen ganger bare endte opp med å skjære grimaser og konkurrere om hvem som hadde den verste grimasen.

Så kom jeg tilbake til Bergen og ble der et år. Et år der de nærmeste vennene mine hadde flyttet. Jeg ønsket å flytte jeg også. Så jeg dro til Trondheim. Det tar tid å kalle noen venner. Først er de bekjente, noe med kjemi sier de. Som F som jeg ble godt kjent med etter at hun hadde lånt penger av meg på en orkesterøving. Eller S som gikk gjennom så mye i løpet av den tiden jeg bodde i Trondheim. Eller R som ble min kinovenn og L som kanskje så mest til meg, og som måtte tåle å se flere slitsomme sider av meg.

Nå bor de ulike steder. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn maskin de har på enkelte science fiction serier. En sånn som kan «beame» folk, teleportere heter det visst. At vi kunne reist til hverandre med lysets hastighet. Godt det finnes nettmedium, og ikke minst telefon.


Noen snakker om røtter, tilhørighet, om å passe inn. Jeg får alltid den følelsen av å ikke helt høre til.
Det handler ikke om folk rundt meg. De gjør så godt de kan. Det handler kanskje om at jeg ikke helt kan forankre meg, slå rot, bli. For meg handler det ikke om stedet, men om jeg kan finne venner, eller potensielle venner. Det er de og familien som holder meg fast, forankrer meg. De gir meg i hvert fall en liten følelse av forankring.

Uten tittel

Lille frøken "se på meg" ble alltid brun om sommeren, og brunfargen holdt seg til langt ut i desember.

Lille frøken se på meg"var den i familien som hadde de fineste øynene, ga de beste komplimentene, og alltid like smilende og blid dro hun ut i verden med antrekket som sto perfekt både til øynene og holdningen generelt. Lille frøken "se på meg" var det vakreste barnet på fødeavdelingen den dagen hun ble født. Moren syns nesten det ble for mye, og ga henne til faren. Så smilte hun. Mødre skal smile når de får barn. Det visste moren til lille frøken «se på meg». Hun visste at om hun skulle grine måtte hun gråte som de gjorde i den dokumentaren hun hadde sett om fødsler.

Lille frøken "se på meg" bodde i et Barbiehus, de kledde henne i pastell, og hele tiden sang de for henne. Om morgenen skreik hun aldri. Hun sto rett opp og ned i den trefargete sprinkelsengen og ventet. Når moren eller noen ganger faren kom inn smilte hun ikke, hun bare så på dem som om hun så dem aller første gang, og aldri kom til å se dem igjen.


Lille frøken "se på meg" begynte i barnehagen med de røde veggene og det skjeve taket. Under knaggen hvor hun hengte jakken sin, hadde hun et lite bilde av en blå bok. Hun var litt høyere enn de andre barna, og hun likte å snurre rundt og rundt med armene ut til siden. Når hun falt ned på golvet seilte gulvet videre og veggene fulgte etter.


Da lille frøken "se på meg" begynte på skolen hadde hun kledd seg i en grønn overall med en stor blomst på magen. Hun hadde lært seg alle bokstavene selv. Hun leste flytende sa de. Da tenkte hun på vannet i skolebassenget og at når hun dukket under hørte hun noe som suste i ørene.


Lille frøken se på meg skrek alltid høyest, lo alltid sterkest. Hun ble mer og mer tydelig. Alle linjer var rette. Hun hadde symmetrisk korrekt ansikt, og fargen på øynene gjorde henne attraktiv for de mennene som også måtte tenke på at en kone ikke bare er noen du elsker, men og noe som skal kunne gå bra inn i cocktailselskap.


Den dagen lille frøken se på meg forsvant hadde de fleste tatt ned all julepynten. Den dagen var det cirka tolv dødsannonser i avisen. Fem av dem var om folk som ikke hadde blitt 60. Lille frøken se på meg hadde holdt hendene i vinduskarmen. Hun hadde ledd og vinket.


Lille frøken «se på meg» fikk en leteaksjon, de kommer til å finne henne. De kommer til å bære henne hjem. Om hun lever eller dør, kommer noen til å bære henne hjem.

Dikt og litt om foreldrene mine

Jeg skal ikke henge ut foreldrene mine. Men de har vært gift lenge, og folk som har vært gift lenge, de krangler av og til. Eller mer korrekt, det er vel ikke uvanlig at folk som har vært gift en stund av og til krangler.   Jeg tror ingen andre har beskrevet kjærlighet mellom to  foreldre som krangler mye slik som Arild Nyquist gjør det i diktet nedenfor. Så nå lurer jeg på om jeg og kunne klart å lage et sånt dikt, hmm, må se på det:




FATTERN ELSKA RØDVIN...
Fattern elska Mozart
og muttern Rolling Stones
fattern elska plukkfisk
og muttern vannmelon
Fattern elska rødvin
og muttern akevitt
fattern elska system
og muttern rot og dritt
Ofte var det leven
og ofte var det bråk
og muttern sa til fattern
finn deg en annen kåk.
Ja, ofte var det leven
og ofte gikk det vilt
og fattern sa til muttern
i morra blir vi skilt.
Så dro de fra hverandre
en vakker dag i mai
de skiltes utpå trappa
og sa bay bay bay bay,
Men fattern elska muttern
og muttern fattern min
så de snudde neri porten
med hvert snåle grin.
Nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og fattern elsker rødgrøt
og det blir ofte bråk.
Ja, nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og muttern elsker Beatles
og ofte blir det bråk.
Men fattern elsker muttern
og muttern fattern min
så de rusler gjennom livet
med akevitt og vin.

Sykdomsidentitet

Hvorfor bruker vi verbet å være og ikke å ha om psykiske lidelser?
Hvorfor har vi vondt et sted, men er glad, trist, sint etc?
Vi er syke, men vi er ikke «kreft, influensa, diabetes eller revmatisme.
Vi kan ha en psykisk sykdom, men ofte er vi den psykiske lidelsen. Vi er deprimerte, schizofrene eller bipolare, men vi er ikke «vondt i halsen» eller «smerter i ryggen». Som om mennesker med psykiske lidelser var lidelsen sin.

F.B.

Bakhtin sa at alle ytringer bærer med seg forventningen om et svar. Det var før blogging, før facebook, før e-post. Det var før alle lærte seg å trykke på "liker det" knappen under statusoppdateringene. Det var før vi forente oss i grupper, før vi ble fan av pinnekjøtt, Buffy the Vampire slayer og å kunne sove fem minutter mer. Før vi tok opp kontakten med klassevenninnen som aldri ville være med oss. Før vi begynte å telle venner, sette dem inn på en konto, i håp om renter. Hvem tar vi ut i dag. Hvem skriver mest. Vi sender hjerter, så facebookhjertet vårt kan banke fortere. Tenåringene legger ut bilder, og blir forgudet, og det er det de alltid har ønsket.Speilet har aldri forgudet dem.Nå ser jeg alt. Nå vet jeg alt. Og ingen har snakket. Forventningen om et svar har blitt besettelsen om et svar.

Foreldre

Hvorfor ønsker så mange mennesker å ikke ende opp som foreldrene sine? Enkelte ganger er det jo forståelig. For eksempel en mor eller far som har drevet psykisk terror, grov mishandling eller har vist gjennom hele livet til barnet sitt, at de ikke bryr seg. Da kan man jo forstå det. Men alle oss andre, vi som egentlig har hatt fine foreldre. Foreldre som trøstet oss når vi gråt, som bredde over oss om kvelden. De som kjørte oss til alle slags fritidsaktiviteter, og kjøpte det vi ønsket oss til jul. Hvorfor ønsker vi ikke å være som dem? Kanskje fordi vi mennesker er skapt slik at vi husker bedre det som er negativt. Vi husker de gangene vi ble nektet ting. Vi husker de gangene vi skrek til moren vår, og hun skrek tilbake. Vi husker alle kommentarene om alt vi ikke burde gjøre. Som en svenske jeg hørte på radioen sa: En ørefik kjenner du lengre enn en klem. Det betyr vel at vi bør klemme mye på hverandre. Vi bør gi mange gode ord, så vi kan utligne for det negative. Jeg er uenig med dem som sier at barn får for mye ros. Men jeg mener rosen må være ekte. Det kan gå inflasjon i «så flink du er», men ikke i «jeg er stolt av deg» eller «jeg er glad i deg».

Hvorfor er jeg sånn?

Hjernen min, jeg henvender meg direkte til deg nå.
Kjære hjerne.

Du har tenkt mange gode tanker i løpet av livet mitt. Kanskje ikke så bra som hos Einstein eller Madam Curie, men mer enn bra nok til å klare seg. Du har lært meg å finne ut av ting selv, være kreativ og leve meg inn i andres situasjon.

Du har lært deg å lese raskt og gitt meg gleden av å tilegne meg kunnskap.Du har lært meg å lese noter, spille et instrument, og å kunne nyte all slags musikk. Du har lært meg at jeg kan like litteratur, uten å forstå alt jeg leser.

Du har lært meg å være en god venn. Du har lært meg å bruke ord på rett måte. Noen ganger klarer jeg det. Andre ganger blir det kanskje for mye. Men kjære hjerne, du har lært meg å reflektere over det og.

Men kjære hjerne: Du har en del å jobbe med når det gjelder å ikke la seg distrahere så lett. Du må slutte å kverne så mye på den sammen tanken hele tiden. Dessuten er rare tanker noe som ikke bør få for mye oppmerksomhet, det samme gjelder destruktive tanker. Om natten får du gjøre som du vil, jeg vet at det er sånn. Men vent til jeg har sovnet. Ikke plag meg før jeg starter rem-søvnen min.

Sosiale medier

Snublet over dette blogginnlegget hos Ellisiv Lindkvist. En forfatter som også er blogger. Jeg er veldig enig i det hun skriver. Å være på sosiale medier er noe vi skal begrense, mange (inkludert meg selv) vil begrense facebookbruken. Men hvorfor det egentlig? Er ikke slike møter like mye verdt? Er det noe mer enn avanserte digitale kaffebesøk eller samtaler ansikt til ansikt? Jeg har lært at all kommunikasjon egentlig tar utgangspunkt i ansikt til ansikt samtaler. Det er mye vi ikke kan gjøre digitalt. Vi kan ikke klemme, vi kan ikke se hverandre i øynene, og en smiley kan aldri erstatte et smil eller en klingende latter. Men vi kan støtte hverandre mye med gode ord. Vi kan følge med på gamle venner. Vi holder kontakten, og det er lettere enn noensinne. Ja det er kanskje en tidstyv, men tiden forsvinner ikke. Det er vi som fyller tiden, og selv om vi møtes via skjermer, så er det vel fremdeles møter?

Tornerose

Det var en gang en prinsesse, trolig en tronarving, som hadde tre gode feer som gudmødre. Den første av dem ga henne lykke, den andre ga henne visdom, den tredje skulle akkurat til å gi henne gaven sin, da den feen de ikke hadde bedt styrtet inn. Det var vel grunnen til at de ikke ba henne. Hun ødela alle fester. Kanskje hadde hun drukket, kanskje hadde hun dårlig dag, men hun gikk i hvert fall bort til babyen, så ned i vuggen og sa at når prinsessen fulgte 16 skulle hun stikke seg på en torn og dø. Så forsvant hun i en sky av røyk og ond latter.

Den tredje gode feen forsto at gaven hun hadde tenkt å gi ble overflødig nå. Hun gikk derfor bort til vuggen, så ned på den lille ungen som så opp i taket, og sa: «Jeg kan ikke heve forbannelsen, men jeg kan gjøre den mildere. Hun skal ikke dø, bare sove i hundre år». Så vil hun vekkes av kjærlighetens kyss.
Om dette egentlig var så mye bedre enn å dø, med tanke på at prinsessen ville våkne opp til en helt annen tid, er det ingen som vet.


Prinsessen vokste opp som Aurora, og navnet betyr morgenrøden. Hun holdt seg for det meste innenfor murene i slottet. Etter ordre fra kongen og regjeringen, fikk ingen lov til å dyrke noe med torner. Alle nåler og skarpe gjenstander ble holdt langt unna prinsessen. Likevel fantes det nok av farer. Så da prinsessen fylte fem år, ble det bestemt at hun skulle bo ute i skogen sammen med de tre gode gudmødrene sine. I løpet av denne tiden fikk Aurora kallenavnet «Tornerose. Hun vokste opp uten noe særlig kontakt med andre enn de tre gudmødrene som gjorde hva de kunne for å gi henne en god oppvekst.


Men da prinsessen ble seksten måtte hun tilbake til slottet. Da måtte hun ta del i enkelte plikter som kronprinsesse. Hun hadde nylig fått vite om sin bakgrunn, og hadde brukt noen dager på å fordøye det. Det eneste gudmødrene ikke fortalte var om forbannelsen. De tenkte: Det er ikke verdt det, hun vil være trygg. Men da Aurora for første gang på mange år kom til slottet, hørte hun en stemme.
En stemme som ble en del av underbevisstheten, som gikk inn i alle deler av hjernen og styrte viljen. Hun gikk mot den delen av slottet der det ikke fantes noen mennesker. Historien har flere utganger. Det finnes mange versjoner. Sannheten er at prinsessen helt alene hadde gått fram til den spisse nålen. Hun sovnet ikke med en gang. Men da hun sovnet, var det en søvn uten drømmer, og enkelte mente hun ikke hadde puls. Da prinsen endelig fant henne, hadde han nesten ikke lyst til å vekke henne. Hun var så nydelig da, sa han senere.

Amor fati

Noen ganger, når alle datamaskiner er slått av.
Noen ganger når det ligger skitne kopper i vasken.
Noen ganger når jeg tenker: Jeg føler ingenting.
Da tenker jeg at jeg leser for lite poesi.
At jeg kanskje ikke lever fullt og helt.
At jeg ikke tør å føle på alt, fordi det gjør for vondt.

Da tenker jeg: Kanskje en dag vil jeg føle alt.

Men jeg prøver, jeg prøver å "elske min skjebne".





Amor fati
André Bjerke

Ikke som en cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.

Tilbake

Sommar i P1

Jeg hørte nettopp på Sommar i P1 med Bodil Malmberg. Hun snakket om at hun alltid har vært usikker på seg selv. Hun aner ikke hvorfor.
Jeg liker sommar i P1. Jeg skulle ønske vi hadde slike program i Norge også. Et program der kjente personer kan snakke om ting de vanligvis ikke snakker om. I sommer har jeg ligget på stranden i Kroatia og hørt den finske utenriksministeren snakke om at faren oppfordret ham til å studere språk. Jeg har hørt historien fra en programleder som fortalte at hun ikke hadde hatt problemer med å godta en voldelig ekskjæreste. Jeg har hørt en annen snakke om hvordan depresjon kan gjøre at man rømmer fra mann og barn. Jeg har hørt historier om hvordan foreldre dør tidlig, og savnet etter dem. En forteller om sin barndom i ulike fosterhjem og barnehjem. Jeg tenker at om jeg skulle laget et sånt sommerprogram, da ville jeg snakket om følelsene sinne og begeistring. De to følelsene jeg kanskje brukte mest i barndommen. Så ville jeg snakket om gråt, at jeg gråt mere før, at det burde vært flere ord for gråt.

Kø

Å fly handler om å stå i kø. Først står du i kø for å sjekke inn. Så står du i kø for å få håndbagasjen gjennomlyst. Deretter står du i kø i taxfreebutikkene. Så kommer køen inn til flyet. Noen ganger må dessuten flyet selv stå i kø.

Men vi godtar disse køene. Ikke bare godtar vi dem, vi glemmer dem også. Det er noe vi må svelge, det å stå i kø er på en måte betalingen, for snart skal vi ned til sol og varme, hvis det er det vi skal. Noen står i kø i flere dager for å få se en bestemt film, vi står i kø på butikken og i kø for å komme inn på konserter. Men så er det de køene vi ikke står i fysisk. Foreldrene som ønsker barnehageplass, eleven som ønsker å flytte til en annen skole. Hun som trenger en ny nyre. Noen er foran deg, noen er før deg. Men når det er din tur, da er det kanskje verdt det.

Døden, døden, døden.

Astrid Lindgren fortalte en gang i et tv-program at hun og hennes søstre alltid begynte telefonsamtaler med denne replikken: døden, døden, døden. De var alle blitt gamle damer, og de visste at døden kunne komme når som helst. Jeg aner ikke når døden kommer. Noen ganger tenker jeg på det, at jeg ikke aner. Jeg kan håpe på å bli gammel, og selvfølgelig vil jeg være klar i hodet. Jeg vil gjerne være en gammel bestemor og oldemor som familien søker råd hos. Jeg vil være sprek, aktiv og til slutt i en alder av over 90 eller noe sånt, sovne stille inn. Det er kanskje idealet, det er det vi trakter etter. Men noen kommer til å bli demente, noen vil dø av kreft, noen sitter i fly som faller ned. Det er ikke en menneskerett å bli gammel sa en venninne til meg en gang. Hun mistet en av sine foreldre tidlig. Det er heller ikke en menneskerett å være frisk eller klar i hodet.

Jeg tenker at idealet om den spreke gamle kanskje får for mye plass. Et menneske som er over 90 år må få lov til å ta det med ro. Et menneske som har levd så lenge fortjener å få god pleie og omsorg. De gangene en gammel person blir dement bør vi se alle de fine sidene vedkommende har. Jeg har opplevd fantastiske replikker og varme klemmer fra demente. Enkelte av dem har kanskje "mistet språket", men når de leter etter nye ord blir språket nesten poetisk. Jeg husker et dansk program jeg så. En gammel dame sitter og diskuterer hvordan hun ønsker å begraves. Sønnen virker utilpass. Moren ser ut av vinduet, så sier hun: "Jeg skal brennes, jeg kan ikke klare disse ormer". Kanskje er det egentlig dette som plager oss mest, at kroppen skal bli jord, og at vi ikke aner hva som skjer etterpå.

Paradokser

Jeg er om vi ser i verdensmålestokk ganske rik.
Likevel er jeg nesten alltid blakk før lønning.
Jeg har tilgang på all mulig kunnskap, både på biblioteket og ikke minst internett.
Likevel bruker jeg mesteparten av tiden på internett til å spille spill og fjase på nettfora.
Jeg har et hav av kokebøker, og ikke minst matsider på nettet.
Likevel ender jeg ofte opp med å bare lage noe enkelt, som pasta med pesto.
Jeg har skapet fullt av klær.
Likevel tenker jeg ofte, hva i all verden skal jeg gå med i dag.
Jeg har gode venner, venner jeg kan ringe til når jeg trenger det.
Likevel kan jeg føle meg helt alene i verden.

Jeg liker ikke fraser som: « alt var bedre før». Jeg tror ikke på det. Det var ikke bedre før, det var annerledes. Men noen ganger tar jeg meg i å tenke at i noen perioder er jeg som person bedre. I noen perioder er jeg mer sosial og har mer å gjøre. Da er rommet ryddig, tankene ganske ryddige, og verden er full av farger.

Andre ganger er verden et kaos. Jeg vet at jeg bare kan flytte på ting, så blir det ryddig. Jeg vet at jeg kaster bort tid på nettet. Tankene går fra det ene til det, andre, og det er et prosjekt å legge seg så jeg får nok søvn. Dette er perioder hvor jeg tenker at jeg kaster bort tiden, jeg kunne gjort så mye, men får det ikke til. Da er det som jeg har hengt meg opp, som jeg kan trykke på diverse knapper, men likevel står alt stille, ikke noe reagerer. Men verden venter ikke på meg. Den fortsetter
å snurre. Jobbene venter ikke på meg, de får andre ansatte.

Jeg har funnet ut at jeg må godta begge disse sidene mine. Jeg må akseptere at jeg vil ha perioder der jeg ikke er like energisk, like motivert, like sikker. Men det gjør at jeg kan sette mer pris på de periodene da jeg er på topp.

Denne likte jeg:

Dette handler om det som på faget mitt gjerne blir kalt "tatt for gittheter".

Dårlig service

For en tid siden leste jeg denne artikkelen i Bergens Tidende, og må si jeg er ganske enig. Selv om det ikke er så greit å generalisere, så har jeg flere ganger opplevd norskinger som er uhøflige og lite serviceinnstilte. Jeg kan gi noen konkrete eksempler jeg har opplevd de siste dagene:

I går var jeg på biblioteket i byen. Der var to ansatte, en jente som virket omtrent på min alder, og en middelaldrende damen. Den unge jenten (eventuelt kvinnen) virket veldig hyggelig. Den middelaldrende virket derimot sur som en padde. Hun smilte ikke en gang og det virket som hun ville være helt andre steder enn akkurat bak den skranken. Foran meg i køen var det en lånetaker som tydeligvis hadde bestilt en bok. Dennne boken hadde hun fått frist til å hente dagen før, men hadde visst fått bekreftet på mail at den kunne holdes igjen en dag til. Men dette hadde tydeligvis ikke blitt gjort. Den unge beklaget dette, men det gjorde ikke den middelaldrende. Hun gryntet bare noe om at denne boken var så populær og at det ikke var hennes feil at den ikke var reservert også videre. Den stakkars kunden virket ganske rådvill og jeg merket at det kokte i meg, selv om dette ikke handlet om meg. For ærlig talt: Når det er blitt gjort en slik feil så bør alle beklage, selv om det strengt tatt ikke er den som tar i mot klagen personlig som har gjort feilen.

Et kapittel for seg er uhøflige bussjåfører. Her har jeg flere historier, som han som nektet å slippe folk inn på bussen fordi busstoppet bare var for avstigning, og påstigningsstoppet var cirka en meter bortenfor.

Eller for ikke å snakke om servitører som tror de er guder og mener de kan snakke til kundene som det passer dem.

Ok, nå vil sikkert noen tenke, det er lett for henne å si,hun har ikke vært på den andre siden, hun vet ikke hvor krevende kunder kan være. Da kan jeg bare si: Jo, det vet jeg. Når jeg jobbet i bokbyen kunne jeg flere ganger være utrolig lei de samme spørsmålene. Men jeg ga ikke folk inntrykk av at det de spurte om var tåpelig, og jeg prøvde alltid å være høflig.

Så en oppfordring til alle som jobber i servicebransjen: Sleng gjerne drit om kundene når de ikke er der, men ikke drit dem ut når de står foran deg.

Men bloggen var ikke død

Jeg har vært treig til å skrive på denne bloggen. Men nå tenkte jeg det var på tide. Ikke fordi det har skjedd så fryktelig mye i livet mitt. Det er heller sånn at ting er mer eller mindre på stedet hvil. Men det skjedde masse i juni. Jobben i Kvam er nå over. Programmet er trykket, og jeg er så stolt og fornøyd med produktet. Forestillingen var også over all forventning, så bra at jeg bare kan bruke store svulstige ord for å beskrive den, og dermed lar jeg heller være å beskrive den mer enn som så: Den var fantastisk bra. Ellers venter jeg på svar fra to jobber jeg har søkt. Enkelte ganger skulle jeg ønkse jeg kunne se inn i fremtiden, bare for å vite hva jeg skal gjøre denne høsten. For to uker siden var jeg på Mjølfjell. Der ble den gamle antennen til hytten skiftet ut med en ny, så nå er det riks tv der. Bildet er av den gamle antennen. Den som har vært der siden tidlig 70 tallet.

Filmfeil

Jeg spanderte en dvd på meg selv til 75 kr. Filmen var pakket i plast. Men da jeg åpnet filmen hjemme oppdaget jeg to ting: For det første hadde Jarlsberg en konkurranse inni coveret. De skrev noe om at hovedpersonen elsket Jarlsberg og det var hun ikke alene om, og at man kunne vinne tur til New York. Jeg syns denne formen for reklame og produktplassering er forkastelig, og håper jeg slipper å finne flere slike covere. Tenk om Prozak nation skulle gjort det samme: " Hovedpersonen i P.N går på pillene NN, du kan vinne et års forbruk". Det andre som skjedde var at det viste seg at dvden ikke var i coveret.Altså det coveret som var pakket i plast. Isteden fikk jeg en cd av De Lillos. Nå har ikke jeg noe imot De-Lillos.
Men jeg har noe imot å få en cd når jeg har kjøpt men film. Og hvordan i all verden havnet cden der.

Åshild

Bussen

Jeg har ikke lappen og derfor tar jeg buss masse. Særlig de bussene jeg tar pleier å ha en del passasjerer med litt mye av et eller annet innabords. Enkelte av disse holder rene foredrag, og for noen dager siden fikk jeg være ufrivillig lytter til følgende foredrag, som jeg siterer etter hukommelsen:

"Alle de politikerne er korrupte. De synes det er helt greit også. De mener det e riktig at folk på den beste vestkant ska ha seg en hemmelig konto i utlandet. Høyre og FRP mener det. Og de utlendingene. De kommer her og tar jobbene våre, kvinnfolkene våre og så e de krimininelle og det er fordi de e svarte, ja det e statistikk det. Det e mange flere svarte kriminelle enn hvite. Eg skal stemme på Siv J. neste gang".

Det var kanskje det bussforedraget med flest klisjéer jeg har opplevd, og fremført av en tydelig ruset fyr.


En annen gang for lenge siden opplevde jeg at to fulle menn satt seg rett foran meg på bussen. Da var klokken åtte om morgenen og jeg var på vei til jobb. Skal prøve å lage en rekonstruksjon av hva som skjedde den dagen:

Bussen stopper og to menn går inn.
Mann 1 (til bussjåføren): Har du nokke rabatt te di som e fra dalen og har tabbet seg litt ut og går på sosialen?
Bussjåføren: Mumler noe, som skal ligne på et nei.
Mann 2: Fikk du rabatt eller? (ler)
Mann 1 og 2 setter seg foran Åshild.
Åshild ser ut av vinduet og sier ingenting.
Mann 1 snur seg mot Åshild:
"Hallo du"?
Åshild: Sier ikke noe
Mann 1: E du sur, ja du e sur.
Du er fra dalen, det ser eg.
Eg vet det, for alle damer i dalen e sure.
Åshild: Ja vel.
Mann 1: Ja eg vet, eg har vært gift med to av de.

Ting som ligner på noe annet enn det det er.

Jeg fant denne chipsbiten i en pose Sørlandschips. Jeg elsker ting som ligner på noe annet enn det de er. Skyer som ser ut som gamle menn. Fjell som ligner på koner med skaut, eller kanskje en bjørn. Jeg hadde en periode dilla på optiske illusjoner . Men det kan også ha vært et prokrastineringsanfall for å slippe å gjøre pliktene mine.

internett og kafé

I dag hørte jeg et program på podcast på den lille søte mp3-spilleren min. Programmet handlet om internettgenerasjonen og hvordan den generasjonen forholder seg til nettet i forhold til andre generasjoner. En person sammenlignet nettgenerasjonens bruk av nettet med det å gå på kafé. For da er du på et offentlig sted, men har likevel private samtaler. Eller noe i den retningen. Jo det kan jeg jo på en måte være med på. Men for at den allegorien skulle være komplett måtte vi vel nesten sitte med mikrofoner, delt ut private bilder til alle som var til stede og fått ørten kommentarer på alt vi sa.

Jonas Gardell - Im gonna fuck you (til you stay fucked)

Min helt Jonas Gardell.

Gardell my man

Jeg tenkte at jeg snakker for mye om meg selv på denne bloggen. På den andre siden er jo dette min blogg hvor jeg absolutt alt å si. Men for å balansere litt og ikke bare skrive plunder vil jeg dele denne videoen med alle. Det er fra Jonas Gardells show "livet". Jeg er en nesegrus beundrer av Jonas Gardell og merker at nesegrus er et ord som burde brukes mer.

I morgen blir jeg 30

Jeg tenkte at jeg til tross for at jeg bare er 30 faktisk har opplevd fire tår: 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet og millenium. I løpet av de tredve årene har jeg gjort masse og latt være å gjøre masse. Jeg har vært glad, usikker, redd, modig, ledd, grått. Jeg har hatt magesmerter, hodepine, men også kriblende magefølelser. Jeg har hatt walkman, discman, minidisc og mp3 spiller. Jeg har gått på barneskole, videregående, folkehøgskole og universitet. Jeg har jobbet som bruktbokselger, pleieassistent, lærervikar, vikarassistent, og nå i det siste en slags redaktør.Håndskriften min er blitt finere og finere, jeg har lagt på meg, tatt av og lagt på meg igjen. Jeg har begynt å trene yoga, sluttet å trene yoga.Jeg har bodd i Trondheim, fått venner der og beholdt gode venner. Jeg har sett noen ha mer suksess enn det jeg selv mener jeg har. Jeg har vært sjalu, sint, stolt, smigret. Og enda er det mange som vil kalle meg ganske ung.

Oppdatering

Nå har jeg begynt på sysselsettingstiltak i Kvam herad. Det er ikke så lett å forklare hva jeg skal gjør eller hvor jeg jobber, men jeg skal prøve: Jeg er ansatt/sysselsatt av kvam kommune. I Kvam bodde komponisten Geirr Tveitt, og i Ulvik bodde dikteren Olav H. Hauge. I år er det 100 år siden disse to ble født. Derfor er det laget et jubileum.
I forbindelse med dette jubiléet skal det være en festforestilling i forbindelse med hardingtonar.
Jeg skal skrive det trykte programmet for festforestillingen for Hauge og Tveitt. Så nå holder jeg på å samle inn materiale, lufte idéene mine, og kontakte folk. Det er flott å endelig kunne gjøre noe jeg merker jeg mestrer bra.

Samtale med en seksåring

Seksåring: Hva er et hotell?
Åshild: Det er et sted folk kan overnatte hvis de ikke har noen andre steder å overnatte.
Seksåring: Sånn som på et barnehjem?
Åshild: Nei ikke helt sånn. De som er på barnehjem har ofte ikke foreldre.
Seksåring: Jammen det går ikke ann. Alle har foreldre ellers hadde de ikke blitt laget.

Her ser Åshild at det kanskje blir litt for mye realitetsorientering å fortelle seksåringen at enkelte barn faktisk ikke blir til ved hjelp av naturmetoden. Samtidig er Åshild tilhenger av å fortelle barn sannheten, selv om den enkelte ganger er noe brutal.

Åshild: Ja det er riktig, alle barn er blitt laget av foreldre, men ikke alle foreldre kan være med barna sine, og noen foreldre dør dessverre, for eksempel i land der det er mange som er veldig fattige.

Seksåring: Sier ingenting.

Hva skal overta for rappen?

Når noen skal gjøre noe moderne av gamle ting virker det som rap er den mest naturlige tingen å trekke frem. Jeg har ikke noe i mot rap, har rap på mp3 spilleren min og syns det er en nydelig måter å få frem det man vil si. Men... hva skal overta etter rap? Hva skal bli det nye uttrykket som evt. mine potensielle fremtidige barn kan høre på? Eller har vi faktisk med rapen nådd et topppunkt når det gjelder ord og rytme?

Dilemma

Jeg er en av dem som mener kjønnskvotering noen ganger er nødvendig for å få til noenlunde balanse mellom kvinner og menn på enkelte arbeidsplasser. Idéelt sett burde det ikke være sånn, men fordi folk har en tendens til å velge den som ligner en mest, er det kanskje ikke til å komme forbi at menn velger menn og kvinner velger kvinner. Jeg hørte at Berlinfilharmonikerne økte sin kvinneandel med 50% etter at juryen som vurderte hvem som fikk være med bare fikk høre søkerne spille, og ikke fikk se dem. Når jeg skriver om dette nå er det fordi artisten ennasuS røfdnuS sa på spelemannsutdeling: "eg e først og fremst artist og deretter kvinne". Dette fikk en Dagblad journalist til snakke om at hun kunne sagt det med glimt i øyet, for da hadde budskapet kommet tydeligere frem. Hvordan skulle hun sagt det da? Skulle hun begynt å le? Eller kanskje skulle kun blunket når hun sa det? Hva er egentlig riktig reaksjon etter at to halvgamle sjeggete menn snakker om prisvinneren som "den de skal våkne opp med i morgen". Jeg sier heia Susanne, og spesielt heia for at hun kuttet ut glimtet i øyet. Men for å avslutte dette litt kronglete blogginnlegget: Burde kategoriene mannlig og kvinnelig artist oppheves? ...

Tanker som kan dukke opp når jeg ikke får sove:

Får jeg barn noen gang.
Hvordan kommer jeg til å dø?
Hvorfor kan ikke lampen på nattbordet mitt la være å falle ned.
Hva het hun nabojenten jeg ikke husker navnet på?
Hvorfor er jeg alltid kald på beina om natten?
Nå skulle jeg skrevet til den og den og den og den.
Jeg vil sove.
Herregud klokken er over fire.
Nå har jeg cirka to timer å sove på.

Denne bloggen er deprimert.

Forfatteren har ingenting å skrive om. Derfor oppfordrer jeg dere mine lesere til å komme med forlag. Hva vil dere jeg skal skrive om?

Ja så var 2007 snart over.

Dette har på flere måter vært et år som markerte et slags paradigmeskifte for meg. Jeg ble endelig ferdig med masteroppgaven og fikk til og med beste karakter. Jeg har vært på arbeidskontoret og søkt jobber. Det har nok vært litt for trygt å være student. Noen ganger savner jeg den tiden. Det var lite penger på kontoen min, men jeg visste ihvertfall hvor mye jeg fikk fra gang til gang. Nå får jeg noe mer penger, men siden jeg er ringevikar, vet jeg aldri hvor mye jeg tjener fra måned til måned. Jeg håper dette snart endrer seg, og det ser faktisk ikke så mørkt ut. Jeg tror kanskje det finnes en reell jobb til meg, eller ihvertfall en mulighet for arbeidspraksis. Jeg har bestemt meg for å la 2008 bli et jubelår. Det er året jeg fyller 30 og kanskje også det året jeg finner en jobb jeg kan trives ordentlig i?.... Jeg vil ihvertfall at det skal skje store endringer i livet mitt i 2008.

Oversatte julesanger.

Når jeg var barn lærte jeg at "Glade jul" ble komponert som en nødløsning fordi orgelet i en kirke i Østerrike ble ødelagt av mus. Problemet er bare at det ikke var glade jul som ble laget, det var "Stille nacht". "Glade jul" er visstnok en dansk tekst, men det var ikke det som var den opprinnelige teksten. De siste årene har en oversettelse som er nærmere orignalteksten blitt sunget av diverse kor nemlig "Stille natt".
"Stille natt" er en mye bedre oversettelse, og dessuten er teksten bedre. "Glade jul" kan igrunnen oppsummeres slik: Julen er glad og hellig, engler synger og barnet ligger i en krybbe. Så er det x antall beskrivelser av englesangen og hva jesusbarnet har prestert. Jeg stemmer altså for teksten " Stille natt".
En annen sang som burde fått en bedre oversettelse er denne: Santa Claus is coming to town.
På engelsk er teksten slik:

You better watch out.
You better not cry
Better not pout
I'm telling you why
Santa Claus is coming to town
He's making a list
And checking it twice;
Gonna find out Who's naughty and nice
Santa Claus is coming to town
He sees you when you're sleeping
He knows when you're awake
He knows if you've been bad or good
So be good for goodness sake!
O! You better watch out!
You better not cry
Better not pout
I'm telling you why
Santa Claus is coming to town
Santa Claus is coming to town

Den norske oversettelsen er derimot:

Vær flittig og snill,
og ikke vær slem.
Når det blir mørkt
må du skynde deg hjem.
Julenissen kommer i kveld.

Da finner han ut
hvor han skal dra,
hvem som skal få
det de gjerne vil ha.
Julenissen kommer i kveld.

Han vet om alle slemme
og ingen lurer han.
Han vet om du er riktig snill
så vær snill så godt du kan.

Om alle kan si
at du har vært grei
Tror jeg nok sikkert
han kommer til deg.
Julenissen kommer i kveld.

Han vet om alle slemme
og ingen lurer han.
Han vet om du er riktig snill
så vær snill så godt du kan.

Julenissen kommer i kveld
Julenissen kommer i kveld

En ting som slår meg er at den engelske versjonen virker mye mer truende. Hvis jeg ikke visste bedre, kunne jeg trodd at "Santa Claus" var noe foreldre truet barna sine med. Dessuten er det ganske brutalt å be noen slutte å gråte og sidestille det med å være slem. Jeg lurer også på hvorfor man må "skynde seg hjem" når det blir mørkt. Det vil jo i praksis bety at vi desember må holde oss innendørs fra firetiden om ettermiddagen. En annen ting som gjør den engelske versjonen mer truende, slik jeg ser det, er følgende strofe:

He sees you when you're sleeping
He knows when you're awake

Overvåking kalles det.

God jul

Denne tiden.

Å søke jobb skulle egentlig være en ganske lett match. Det er bare å skrive søknadene, sende dem og vente på svar. Problemet mitt er bare at jeg gjennom tidene har utviklet et slags perfeksjonistsyndrom når det gjelder innholdet i tekster. I går satte jeg meg ned for å skrive en søknad til en jobb. Når jeg skulle beskrive studiet mitt slik at det ble relevant for jobsøker så stoppet det. Jeg klarte bare ikke å finne de rette ordene. At det er mørkt ute gjør ikke tingene lettere. Kanskje det hjelper å skrive søknad under kunstig dagslys fra lysterapilampen min?...

Ellers så var jeg i Trondheim i helgen i forbindelse med UKA. For første gang på lenge var jeg der som eks-student. Jeg prøver fremdeles å venne meg til den tanken, at jeg ikke studerer lenger.

Tjohei

I helgen var jeg tilbake i Trodheim. Denne gangen uten å ha noen som helst plikter i forhold til s

Søknad og orddeling

Å lete etter jobber å søke på kan være ganske artig. I dag kom jeg over denne jobbansonsen på nav. Jeg har valgt å ikke ta med hvilket firma det gjelder, men jeg syns firmaet burde skammet seg litt, for dette er virkelig dårlig norsk. Annonsen er i grønt:



Med forfatter
Vi har 2 bok prosjekt som skal lanseres i 08 og ser for oss en person som kan jobbe selvstendig fra eget kontor/hjem. Hovedoppgave vil bli å innhente fakta og tilrettelegge for en endelig utgivelse baser på våre retningslinjer. Skriv noen enkle ord om deg selv og sende det pr post.


Jeg er ikke helt sikker på hva de mener med "enkle ord om deg selv" men kanskje det er noe sånt som:

Jeg er en jente.
Jeg er 29 år.
Jeg bor i Bergen.
Jeg liker å skrive.
Jeg vil ha jobb.

Mitt liv som klossmajor

Jeg er ekstremt klossete. Når jeg går på gaten er det ikke uvanlig at jeg støter borti folk. Jeg har tråkket flere på tærne og på hælen, fordi jeg aldri ser meg for. Dette er en av grunnene til at jeg er skeptisk til å ta lappen. Det er sikkert irriterende å dunke borti et menneske, men det er stort sett ikke fare for liv og helse. En annen ting er at jeg har en tendens til å miste ting på gulvet som er utrolig upraktisk å miste (les popcorn). Så da er dagens spørsmål: Hva gjør du om du skulle miste halve innholdet i popcornbegeret ditt ,og en kinovakt observerer deg med kristisk blikk? En tillegsopplysning: Dette skjer ikke i selve kinosalen men likevel på kinoens område.

Ingenting blir som man hadde tenkt.

For ti år siden diskuterte jeg og noen venninner hvor vi ville være om ti år. De konkluderte med at jeg kom til å ha mange barn og gå kledd i flagrende gevanter...

Ikke student lenger

Jeg har hatt avsluttende eksamen og fått strålende resultat, så nå går jeg rundt og smiler, nyter solen, og går rundt i Trondheim litt nostalgisk. I denne byen har jeg vært med på mye. Jeg har spilt i orkester, i spelemannslag, truffet hyggelige mennesker, vært aktiv i studentpolitikk, hatt eksamensnerver, vært møkka lei av hele byen. Men nå har jeg ingen forpliktelser i Trondheim lenger. Jeg lurer på hvor i verden jeg til slutt havner?...

Murphys lov

Jeg er en av dem som syns Murphys lov om alle tings iboende jævelskap har noe for seg. For eksempel har jeg enda ikke fått lønning, noe som stresser meg en del. Jeg har fått vite at det er en uke til min avsluttende eksamen, og jeg skal på jobbintervju i Kristiansand. Dette er jo egentlig ganske bra ting-spesielt jobbintervjuet. Problemet er at jeg må forholde meg til alt på en gang. Jeg blir nervøs både for eksamen og for jobbintervjuet. Dessuten er det ganske meningsløst å skrive dette når jeg burde lese.