Reisebrev Sudan

Jeg er i Sudan, nærmere bestemt hovedstaden Khartoum. Jeg går langs veiene. For å krysse gatene er det best å hekte seg på andre som skal krysse gaten. Langs veien sitter det damer og selger kaffe og te. Jeg prøver å orientere meg. Går feil flere ganger, noe folk merker. De kommer bort og spør om jeg har gått meg vill. De spør hva jeg leter etter. De er vennlige hele tiden. Det er små busser overalt. De går dit du vil. Små busser langs veiene. Jeg kjøper kaffe hos noen kaffedamer. Den er god, krydret og sterk. Jeg sitter langs fortauet og drikker. En mann spør meg om er tysk. Jeg svarer at jeg er norsk. Hva syns du om Sudan, spør han. Jeg sier at jeg liker meg her. At det er et flott land, med veldig vennlige mennesker.

Å bestemme seg.

I det siste har jobbet med å bestemme meg, og å stå for handlingene mine. Jeg har måttet ta noen oppgjør både med meg selv og andre som ikke alltid har vært så kjekke. Jeg har måttet kjenne på anger, og se at alle valg har konsekvenser. Men likevel ta disse konsekvensene. Om cirka en uke drar jeg til Sudan. Ikke til sør, som de fleste nok forbinder med dette landet. Men til nord. Jeg gleder meg, men har og en hel drøss med sommerfugler. Jeg tenker at det blir en erfaring å komme til et land der jeg er en minoritet. At jeg kanskje skulle reist mer, men alltid finner hindringer. At det å ta valg, alltid kan innebære tvil, og at man noen ganger må leve med den tvilen. Men for meg har det vært viktig å ta disse valgene. Slutte på noe, ta pause fra noe, holde seg unna noe. Jeg håper å få til et lengre blogginnlegg etter reisen. Da er det nok andre tanker som opptar meg, og andre perspektiv enn meg og mitt som kommer fram, ...håper jeg.