Uvilje eller noe annet

Akkurat i dag vil jeg kritisere litt. Jeg er ganske flink til å kritisere. Om jeg skal si det selv, så er jeg nesten blitt ekspert på å se kritisk på ting. Det er ikke et veldig sjarmerende trekk, men alt kan ikke være sjarmerende. Dessuten tror jeg folk har litt godt av å bli kjeftet på av og til. I begynnelsen vil de sikkert si noe sånt som: "Hvem er du liksom, som kommer her og kritiserer". Men så når de får tenkt seg om, da forstår de at jeg hadde rett. Og da forandrer de seg, da har jeg endret dem.....


Nei da, jeg vet at det ikke er mulig. Det er ikke mulig å forandre andre. Jeg kan kanskje påvirke, inspirere, provosere, men nei jeg kan ikke forandre. Selv om jeg har en hel drøss med idéer jeg vet er gode, så hjelper ikke det når andre ikke mener de er gode. Når jeg vet at ting kan gjøres mer effektivt, eller mer kreativt, da er det utrolig irriterende at folk heller vil gjøre det på den kjente, men akk så trege og gammeldagse måten.

I Erasmus Montanus kommer hovedpersonen tilbake til hjembyen (eller var det hjembygda), etter å ha studert noen år. Han kommer da med den ville påstanden at jorden er rund. Dette får han så mye motstand for at han til slutt erklærer at jorden ikke er rund. Men noen begynte en gang. Noen protesterte, noen gikk en annen vei. Det er lett å si: Det var da det. Sånn er det ikke nå. Men jeg tror ikke mennesker har forandret seg så mye siden den gangen. Selv om vi vet at jorden er rund, er det hele tiden myter som får å leve. De som da sier i fra, må regne med å få motstand. For folk flest ønsker ikke at ting skal forandre seg, selv om forandringen alltid vil komme....

Men den som kanskje sier dette best er Vamp:

Grenser og sårbarhet

Jeg skal ikke skrive om det som skjedde på lørdag, at jeg syns det er nok med vitser om en viss sjokoladetype nå. Jeg skal heller ikke skrive om hvor usaklig enkelte kan være når de skal forsvare seg, fordi de tydeligvis var ganske full, og ikke forsto at de støtet en annen gruppe. Det jeg vil ta opp her, er hvordan en del mennesker med en gang bruker angrep som forsvar i slike sammenhenger. Det er som å høre unger som krangler: «Jamme han sa atte jeg var en dust» og hun sa att....Få mennesker liker tanken på at de kan være i stand til å såre andre mennesker. At det jeg tåler, kan være noe andre ikke tåler. Vi har en tendens til se verden fra vårt perspektiv og ikke andres. Vi vil helst ikke tilpasse oss, men forventer at alle rundt oss skal gjøre det. Alle må forstå oss, men hvor mye tid bruker vi på å forstå andre? Vi kan jo forstå ting i hjel sier en slektning av meg. Jeg er ikke enig. Forståelse er ikke det samme som å godta. Jeg kan fint forstå hvorfor et menneske reagerer som det gjør, men likevel ikke akseptere hvordan de reagerer. Det handler ikke om hvordan de har det, men hvordan de tar det. Alle mennesker har en historie, en bakgrunn. Jeg vet om en jente som ikke tålte å se voksne ta et glass vin. Hun hadde traumer på grunn av alkohol. Andre kan ha opplevd undertrykking. Jeg mener likevel at det er folk selv som bør definere hva de ønsker å kalles eller ikke. Det er ikke vår jobb å bestemme hva folk skal tåle. Men vi bør og passe oss så ikke hele verden blir et minefelt av sårbarhet. For det kan og bli et maktmiddel. Alle mennesker har en grense, og bak denne grensen er verdighet, og sårbarhet. Av erfaring vet jeg at noe av det verste som kan skje er når noen ikke respekterer denne grensen, den grensen du har satt for deg. For hvordan du ønsker å bli møtt, hva du vil dele, og hva som bare er ditt.