Det behagelige ekkokammeret

Ekkokammer  og andre samtalerom

Det er viktig å ikke bare være i et ekkokammer sier de. Å aldri bli utfordret kan være farlig.  Om meningene dine alltid støttes opp av andre, og forsterkes, kan gi deg et feil bilde av verden . For plutselig tenker du at dine meninger er den eneste sannheten. Eller i verste fall: Du går i krigen for denne sannheten, og mener alle andre tar feil.

Ekkokammer er et behagelig rom. Det tar i mot deg med myke puter av like meninger, støttende ryggstø av bekreftelse, klapp på skulderen. Du er klok, du har helt rett!.

Noen ganger når folk skriver “godt skrevet” om noe tenker jeg. Godt skrevet, eller jeg er helt enig? Jeg er i ditt ekkokammer, jeg blir ditt ekko.

I gresk mytologi har man myten om Narsissus. Han som ble forelsket i sitt eget speilbilde. Ikke alle vet at han og hadde en beundrer,  Ekko. Hennes skjebne var å ikke ha en egen stemme. Hun måtte låne andres stemme for å si noe. Så derfor var hun tvunget til å gå gjennom livet, uten å selv kunne formulere det hun mente.

Det finnes en del Ekko  i verden. Folk som bare snakker når andre har sagt noe. Ivar Aasen sier det slik: “og når den eine så gjera rop, så ropar sidan den heile hop”.   

Så hva skjer om noen sier i mot meningene som dominerer? Hva skjer om en du er god venn med mener det stikk motsatte enn deg?

Min venninne C er kristen. Hun er ikke bare kristen hun er ganske konsvervativ og. Vi har hatt flere diskusjoner, både om abort, flyktningepolitikk og homiiles rett til å gifte seg eller ikke. Vi har og diskutert søndagsåpne butikker (hun er for, jeg er mot), og en del annet.

Flere ganger har jeg stoppet diskusjonen, jeg orker ikke nå, sier jeg. Vil ikke bli mer provosert, orker ikke holdningene. Litt etter litt har jeg likevel sett at dette vennskapet gir meg noe. At dette er en venn jeg ikke vil gi slipp på. Fordi hun alltid er der. Da jeg ganske seint på natten hadde behov for å gå ut og bare prate, etter en opprivende krangel, så kom hun med bil. Alt var stengt og vi satt bare ute i bilen, mens jeg gråt. Hun tåler at jeg blir sint, og til og med skriker til henne, og jeg tåler det samme fra henne. Men vi avslutter alltid med å bekrefte at vi er venner og glad i hverandre.

Vi er to mennesker som ser verden litt ulikt men likevel kan møte hverandre. Å diskutere med C har lært meg mye. Plutselig er jeg mer kritisk til hva enkelte av mine meningsfeller påstår. Jeg ser at en sak sjelden eller aldri ikke kan problematiseres, at ikke alt kan gjøres enkelt. At vi fremdeles kan være venner og ville hverandre det beste uten å gå vekk fra standpunktene våre.

Så mitt tips er. Bli venn eller kjent med noen som mener noe annet enn deg. Kjenn på frustrasjonen, på at du noen ganger helst vil filleriste vedkommende, men stå i det. Kom med dine argumenter og hør på den andre. Var det noe hun sa du ikke hadde tenkt på? Eller var det bare tull. Jeg har ikkie skiftet mening etter slike diskusjoner, men blitt styrket mer i det jeg tror på. For selv om ekkokammeret er et behagelig rom, er det og et rom som kan gjøre oss sløve, og som kan gjøre oss mindre tolerante.