Stillheten, eller... helt stille blir det aldri

Vanligvis ytrer jeg meg hele tiden.  Jeg er den som alltid må si noe. Som tenker at det jeg tenker nå, det må alle høre.  For vi har tross alt ytringsfrihet. Vi kan si det meste uten å være redd for at noen skal komme på døren og hente oss. Vi trenger ikke være redd for å kritisere de som bestemmer.  Det er jeg veldig glad for. Jeg er glad ingen ber meg tie fordi jeg er kvinne. At ingen kan hindre meg i å snakke, (selv om de kanskje skulle ønske de kunne det noen ganger).

Den attende april var det en aksjon få fikk med seg i Norge. We are silent. Folk var helt stille en dag, i sympati mot barn som ikke hadde en stemme.  Handlingen er symbolsk, men ganske kraftig likevel.  Så jeg tenkte å gjøre min egen lille vri. Jeg valgte å ikke ytre meg på nettet i 24 timer.  De som kjenner meg , vet at jeg deler mye på nett. Er det en fin sang så poster jeg den. Er det noe jeg er uenig i, så deler jeg linken og kommenterer det som står. Jeg oppdater ofte statusen min. På jobb snakker jeg så å si på alle møter. Jeg tror elevene mine kan bli ganske lei av læreren fra Bergen som alltid må snakke litt mer enn hun hadde tenkt.  Så det å ikke ytre noe på nett, det er en utfordring. Men, viste det seg for min del, en ganske fin utfordring. For plutselig kunne jeg være en lytter som ikke var aktivt med i den store samtalen på nettet. Jeg kunne observere aktiviteter, men ble mindre opptatt av å mene så mye.

Jeg tenker at vi skal være uendelig takknemlig for ytringsfriheten. Men noen ganger kan det å være stille være en god ting. Å være den som lytter, den som hører etter hva folk virkelig sier.  Kanskje er jeg naiv når jeg mener at flere konflikter kunne vært løst fortere om folk lyttet. At vi kanskje ble lykkeligere om vi av og til brukte mer tid på lytte til andre, enn å prøve å få andre til å lytte til oss. Jeg leste en gang at når folk har presentasjonsrunder,  er de fleste mer opptatt av å tenke over hva de selv skal si, enn å høre etter hva de andre sier.  Vi roper, vi mener, vi ytrer oss. Men hvem hører egentlig?

Bilde hentet fra http://www.neontommy.com/sites/default/files/mt_legacy/Silence_opt.jpg 

Stillheten har kanskje blitt en luksus, noe fremmed. Det er flere som ikke klarer stillheten. Som begynner å fnise med en gang det blir for stille. Som må bryte stillheten med en gang. 


En av de vakreste diktene jeg har lest om stillhet er dette diktet av Astrid Tollefsen: 

STILLHETEN.

Helt stille blir det aldri
i stillheten
mellom fire vegger
en hammer slår
et ekko svarer
hele tiden

Heltstille blir det aldri
i stillheten
mellom solvarme trær
under høst-klare stjerner
en hammer slår
et ekko svarer
hele tiden

Stillheten
den dype stillheten
får ingen høre
i levende live.

En sjørøver med briller.. Om inkludering og ekskludering

Da jeg var cirka fem år fikk jeg briller. En god stund måtte jeg gå med lapp for det ene øyet. Barnehagen bestemte da at vi skulle leke sjørøver, så jeg ikke var den eneste med lapp den uken. Jeg tenker at det var inkludering på sitt beste. Jeg husker at en av guttene sa da jeg kom til barnehagen: "Det kan godt være en sjørøver med briller, ja vi sier at det var en sjørøver med briller".

Cirka fem år og med briller. 

Jeg husker ikke så mye fra den barnehagen. Men det husker jeg, og glemmer det nok aldri. Fordi denne gutten så naturlig inkluderte meg.  Han fant løsninger for hvordan en som skilte seg litt ut, kunne få være med på leken.

Jeg vet hva det vil si å bli ekskludert, fryst ut. Jeg kjenner og mange som har opplevd det. Vi ekskluderer hele tiden vi mennesker. Som lærer har jeg sett det flere ganger. Både voksne og barn kan ekskludere. For en tid siden hørte jeg radiodokumentaren om barn som hadde fedre i fengsel. En jente fortale at noen foreldre nektet barna sine å være med henne. Med gråt i stemmen sa hun på radioen: "Jeg har jo ikke gjort noe galt".  Andre former for ekskludering kan være når noen blir litt for vanskelige å forholde seg til. Vi vil kanskje helst ha det enkelt. På et plan kan jeg forstå det. Men jeg vil aldri godta det.
 

          

    Gutten som lot meg være en "sjørøver med briller", og alle som lar folk være "sjørøvere med briller" er de som gir plass til ulike mennesker. Som ikke forventer at den andre skal forandre seg, men lar dem komme som de er og likevel bli en del av fellesskapet.  Det er forskjell på assimilering  (det å gjøre folk mer lik de andre) og integrering. 

 Jeg har mange ulike venner. Noen deler de fleste av mine meninger, andre er uenig i mye av det jeg står for. Vi klarer likevel å ha det bra sammen. Selv om vi noen ganger går hverandre på nervene, og irriterer oss over hverandre. Eller som Hanna i serien Girls sier om sine venner: "I’m not interested in anything they have to say, that’s not the point of friendship!".  Jeg er ikke helt der, men jeg forstår hva hun mener. At vi ikke alltid trenger å være interessert, eller støtte alt andre gjør. Men likevel må godta at vi er ulike.