Rotløs ung voksen?....

Jeg var nitten år og hadde bestemt meg for å dra til nord-Norge på folkehøgskole et år.
Vi sto på flyplassen og plutselig begynte jeg å gråte. Ikke fordi jeg ikke ville dette. Men fordi jeg skulle så langt vekk. Hele familien var med meg, og mamma grep tak i meg, snudde meg rundt og jeg så at hun og gråt.

Et år senere skulle vi avslutte folkehøgskoleåret. Da grein flere. Til og med inspektøren hadde tykk stemme den dagen. Men jeg gråt ikke. Selv om jeg syns det var trist, et oppbrudd. Jeg skulle ikke lenger gå ut med S. Eller bli spandert øl på av O. Jeg skulle ikke lenger snakke og noen ganger spille med H. Vi skulle ikke lenger ha skrivegrupper der vi delte tekster med hverandre, og hvor vi noen ganger bare endte opp med å skjære grimaser og konkurrere om hvem som hadde den verste grimasen.

Så kom jeg tilbake til Bergen og ble der et år. Et år der de nærmeste vennene mine hadde flyttet. Jeg ønsket å flytte jeg også. Så jeg dro til Trondheim. Det tar tid å kalle noen venner. Først er de bekjente, noe med kjemi sier de. Som F som jeg ble godt kjent med etter at hun hadde lånt penger av meg på en orkesterøving. Eller S som gikk gjennom så mye i løpet av den tiden jeg bodde i Trondheim. Eller R som ble min kinovenn og L som kanskje så mest til meg, og som måtte tåle å se flere slitsomme sider av meg.

Nå bor de ulike steder. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn maskin de har på enkelte science fiction serier. En sånn som kan «beame» folk, teleportere heter det visst. At vi kunne reist til hverandre med lysets hastighet. Godt det finnes nettmedium, og ikke minst telefon.


Noen snakker om røtter, tilhørighet, om å passe inn. Jeg får alltid den følelsen av å ikke helt høre til.
Det handler ikke om folk rundt meg. De gjør så godt de kan. Det handler kanskje om at jeg ikke helt kan forankre meg, slå rot, bli. For meg handler det ikke om stedet, men om jeg kan finne venner, eller potensielle venner. Det er de og familien som holder meg fast, forankrer meg. De gir meg i hvert fall en liten følelse av forankring.

Uten tittel

Lille frøken "se på meg" ble alltid brun om sommeren, og brunfargen holdt seg til langt ut i desember.

Lille frøken se på meg"var den i familien som hadde de fineste øynene, ga de beste komplimentene, og alltid like smilende og blid dro hun ut i verden med antrekket som sto perfekt både til øynene og holdningen generelt. Lille frøken "se på meg" var det vakreste barnet på fødeavdelingen den dagen hun ble født. Moren syns nesten det ble for mye, og ga henne til faren. Så smilte hun. Mødre skal smile når de får barn. Det visste moren til lille frøken «se på meg». Hun visste at om hun skulle grine måtte hun gråte som de gjorde i den dokumentaren hun hadde sett om fødsler.

Lille frøken "se på meg" bodde i et Barbiehus, de kledde henne i pastell, og hele tiden sang de for henne. Om morgenen skreik hun aldri. Hun sto rett opp og ned i den trefargete sprinkelsengen og ventet. Når moren eller noen ganger faren kom inn smilte hun ikke, hun bare så på dem som om hun så dem aller første gang, og aldri kom til å se dem igjen.


Lille frøken "se på meg" begynte i barnehagen med de røde veggene og det skjeve taket. Under knaggen hvor hun hengte jakken sin, hadde hun et lite bilde av en blå bok. Hun var litt høyere enn de andre barna, og hun likte å snurre rundt og rundt med armene ut til siden. Når hun falt ned på golvet seilte gulvet videre og veggene fulgte etter.


Da lille frøken "se på meg" begynte på skolen hadde hun kledd seg i en grønn overall med en stor blomst på magen. Hun hadde lært seg alle bokstavene selv. Hun leste flytende sa de. Da tenkte hun på vannet i skolebassenget og at når hun dukket under hørte hun noe som suste i ørene.


Lille frøken se på meg skrek alltid høyest, lo alltid sterkest. Hun ble mer og mer tydelig. Alle linjer var rette. Hun hadde symmetrisk korrekt ansikt, og fargen på øynene gjorde henne attraktiv for de mennene som også måtte tenke på at en kone ikke bare er noen du elsker, men og noe som skal kunne gå bra inn i cocktailselskap.


Den dagen lille frøken se på meg forsvant hadde de fleste tatt ned all julepynten. Den dagen var det cirka tolv dødsannonser i avisen. Fem av dem var om folk som ikke hadde blitt 60. Lille frøken se på meg hadde holdt hendene i vinduskarmen. Hun hadde ledd og vinket.


Lille frøken «se på meg» fikk en leteaksjon, de kommer til å finne henne. De kommer til å bære henne hjem. Om hun lever eller dør, kommer noen til å bære henne hjem.

Dikt og litt om foreldrene mine

Jeg skal ikke henge ut foreldrene mine. Men de har vært gift lenge, og folk som har vært gift lenge, de krangler av og til. Eller mer korrekt, det er vel ikke uvanlig at folk som har vært gift en stund av og til krangler.   Jeg tror ingen andre har beskrevet kjærlighet mellom to  foreldre som krangler mye slik som Arild Nyquist gjør det i diktet nedenfor. Så nå lurer jeg på om jeg og kunne klart å lage et sånt dikt, hmm, må se på det:




FATTERN ELSKA RØDVIN...
Fattern elska Mozart
og muttern Rolling Stones
fattern elska plukkfisk
og muttern vannmelon
Fattern elska rødvin
og muttern akevitt
fattern elska system
og muttern rot og dritt
Ofte var det leven
og ofte var det bråk
og muttern sa til fattern
finn deg en annen kåk.
Ja, ofte var det leven
og ofte gikk det vilt
og fattern sa til muttern
i morra blir vi skilt.
Så dro de fra hverandre
en vakker dag i mai
de skiltes utpå trappa
og sa bay bay bay bay,
Men fattern elska muttern
og muttern fattern min
så de snudde neri porten
med hvert snåle grin.
Nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og fattern elsker rødgrøt
og det blir ofte bråk.
Ja, nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og muttern elsker Beatles
og ofte blir det bråk.
Men fattern elsker muttern
og muttern fattern min
så de rusler gjennom livet
med akevitt og vin.

Sykdomsidentitet

Hvorfor bruker vi verbet å være og ikke å ha om psykiske lidelser?
Hvorfor har vi vondt et sted, men er glad, trist, sint etc?
Vi er syke, men vi er ikke «kreft, influensa, diabetes eller revmatisme.
Vi kan ha en psykisk sykdom, men ofte er vi den psykiske lidelsen. Vi er deprimerte, schizofrene eller bipolare, men vi er ikke «vondt i halsen» eller «smerter i ryggen». Som om mennesker med psykiske lidelser var lidelsen sin.

F.B.

Bakhtin sa at alle ytringer bærer med seg forventningen om et svar. Det var før blogging, før facebook, før e-post. Det var før alle lærte seg å trykke på "liker det" knappen under statusoppdateringene. Det var før vi forente oss i grupper, før vi ble fan av pinnekjøtt, Buffy the Vampire slayer og å kunne sove fem minutter mer. Før vi tok opp kontakten med klassevenninnen som aldri ville være med oss. Før vi begynte å telle venner, sette dem inn på en konto, i håp om renter. Hvem tar vi ut i dag. Hvem skriver mest. Vi sender hjerter, så facebookhjertet vårt kan banke fortere. Tenåringene legger ut bilder, og blir forgudet, og det er det de alltid har ønsket.Speilet har aldri forgudet dem.Nå ser jeg alt. Nå vet jeg alt. Og ingen har snakket. Forventningen om et svar har blitt besettelsen om et svar.

Foreldre

Hvorfor ønsker så mange mennesker å ikke ende opp som foreldrene sine? Enkelte ganger er det jo forståelig. For eksempel en mor eller far som har drevet psykisk terror, grov mishandling eller har vist gjennom hele livet til barnet sitt, at de ikke bryr seg. Da kan man jo forstå det. Men alle oss andre, vi som egentlig har hatt fine foreldre. Foreldre som trøstet oss når vi gråt, som bredde over oss om kvelden. De som kjørte oss til alle slags fritidsaktiviteter, og kjøpte det vi ønsket oss til jul. Hvorfor ønsker vi ikke å være som dem? Kanskje fordi vi mennesker er skapt slik at vi husker bedre det som er negativt. Vi husker de gangene vi ble nektet ting. Vi husker de gangene vi skrek til moren vår, og hun skrek tilbake. Vi husker alle kommentarene om alt vi ikke burde gjøre. Som en svenske jeg hørte på radioen sa: En ørefik kjenner du lengre enn en klem. Det betyr vel at vi bør klemme mye på hverandre. Vi bør gi mange gode ord, så vi kan utligne for det negative. Jeg er uenig med dem som sier at barn får for mye ros. Men jeg mener rosen må være ekte. Det kan gå inflasjon i «så flink du er», men ikke i «jeg er stolt av deg» eller «jeg er glad i deg».