mandag, april 23, 2012

Et forsøk...

Jeg sitter her og blogger. Egentlig er det totalt meningsløst. En slag fesjå, en øvelse i å vise seg fram. Se på meg, se meg, se jeg kan skrive. For jeg vet at jeg kan skrive. Jeg vet at det finnes mange som skrive bedre, som formulerer setninger mer elegant. Som klarer å få fram tydeligere hva de mener. Men jeg kan skrive, jeg kan formulere meg, og jeg vil alltid fortsette å skrive, for det er gjennom skrivingen jeg klarer å si mest, selv om jeg og snakker veldig mye. Jeg har skrevet før om å utsette ting, om å vite at alt vokser over hodet på meg, at jeg har flere sjanser, men kanskje ikke griper dem. Er det mulig det undebevisstheten som hindrer meg? Eller er det bare latskap? For når jeg snakker om det virker det bare latterlig, det er jo så enkelt å gjøre noe med det, men likevel skjer det ikke. Som om noe i meg lammer meg, som om panikken som burde vært der skyves til side av noe annet. Jeg skulle ønske jeg kunne skylde på noe, eller på noen når jeg utsetter og utsetter ting. Jeg skulle ønske jeg lærte etter utallige nederlag at jeg bør begynne i tide med ting. Jeg skulle ønske jeg klarte å forandre meg. Det eneste jeg har funnet ut er dette: Jeg elsker komfortsonen min. Jeg hater overganger, jeg elsker å være andre steder, men hater prosessen å komme seg hit. Øyeblikket da jeg skal hoppe, er det verste. Men det forklarer ikke hvorfor jeg utsetter, det forklarer egentlig ingenting...