Ord

Jeg lyger om jeg sier jeg ikke har ord. Det er ord jeg har. Ord om hva jeg mener, ord om hva jeg føler, ord som nyanserer, reflekterer, forbanner, skremmer. Ord over nettet, på statusoppdateringer, i samtaler, om det vi ikke hadde ventet oss. At det nå er over 90 ungdommer døde. Jeg vil ikke snakke om årsak, jeg vil ikke hate, jeg vil ikke lage egne lover. Jeg vil at vi skal rive det onde opp med roten, at vi skal luke vekk alle ugresstanker, før de ødelegger, før de dreper. Jeg ønsker flere ord, samtaler, møter, dialog. Jeg tror på det. Jeg tror på ordet, på samtalen, jeg tror vi er et inkluderende folkeslag. Vi roper ikke på blod og hevn, vi tenner lys, vi bruker flagget som symbol på samhold. Vi synger til ungdommen, og siterer Nordahl Grieg. Og selv om noen murrer, selv om noen roper på strengere straffer, naive nordmenn så overdøves det av alle som nå snakker om samhold.

Menneskelig

Det å være menneske er om jeg skal to folk flest, og det skal jeg jo, noe som innebærer å være grådig, overflatisk, og en del andre ting som jeg ikke skal nevne her, det er tross alt en sjanse for at mennesker som er under 18 leser dette. Å være menneskelig er vi, slik jeg har forstått det, når vi gjør feil. Da er vi «bare mennesker». Hva vi ellers skulle være er litt usikkert for meg. Engler? Guder og gudinner? Høyere åndelige vesen? Nei det er tydeligvis ikke godt nok å være bare et menneske. Å være bare et menneske kan dessuten legitimere ganske mange handlinger: Når jeg sover alt for mye skylder jeg på det faktum at jeg tilhører arten menneske. Det samme gjelder når jeg er sjalu på venninnene mine som har alt jeg ikke har. Når jeg skriker til de jeg er mest glad i, eller lager diskusjoner. Når jeg får tanker jeg ikke kan dele med noen, så skyldes det at jeg tilhører arten menneske. I boken «Beretningen om Pi» er hovedpersonen en gutt som vokser opp i en familie som driver en dyrehage. I denne dyrehagen er det et forheng, og på en plakat står det: Bak dette forhenget kan du se verdens farligste dyr: Bak forhenget er et speil. ...


Det er menneskelig å feile, det er menneskelig å være grådig, egoistisk, lat, forfengelig.
Det er menneskelig å av og til i korte øyeblikk nesten hate de man elsker mest. Det er menneskelig å gjøre feil, og å se andres feil som mye større enn sine egne. Men det er også menneskelig å le, klemme noen, hoppe opp og ned av glede, nyte god vin, god sjokolade, høre musikk og tenke at akkurat den sangen, den rører ved noe som er bak ordene, noe som ikke kan forstås.

Dette innlegget ble nok ganske svulstig,og litt forvirrende, men som dere sikkert har skjønt også det er menneskelig.

Album

Bokhyllen hos foreldrene mine er fylt opp av bøker, men også album. De slitte albumene fra jeg var baby, et småbarn, ungdom. Det er ingen som kan kommentere på dem, de er ikke offentlige. Digitale bilder på nett, jeg har ikke noe i mot dem. Jeg liker å se på album fra julefeiringer og sommerferier i andre deler av landet. Jeg liker at folk viser meg bilder av livet sitt. Men å sitte sammen to og to, og se på bilder i album, fortelle, si til hverandre: "Husker du?".
De små møtene, de nære møtene, med albumet og en stemme som forteller, som fyller bildet med mening. Bilder viser bare fragmenter av øyeblikk, et forsøk på å fryse noe fast.

Forsinket lesemaraton

Jeg kom dessverre ikke i gang før nå. Men jeg begynner å lese på en bok jeg har begynt på "Skyggesøster av "Asser Djebar klokken 12. Denne boken ble jeg ferdig med cirka klokken 20.
Mellom 16 og 17 måtte jeg handle. Da hørte jeg på deler av lydbøker: "Ut å stjæle hester" av Per Petterson og "Syden" av Are Kalvø. Nå holder jeg på med "Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna.
Det ble dessverre ikke så intenst som jeg hadde trodd, og jeg har ikke vært med på alle utfordringene. Men håper å kunne delta en annen gang også. Skal vurdere å lage en leseblogg, eller bokblogg.

Lesemaraton

I morgen skal jeg lese, lese og lese. Målet er å lese 24 timer. Om det går spørs, men jeg skal gi det et ærlig forsøk. Jeg skal nemlig være med på lesemaraton.

Nå har jeg funnet fram en bunke med bøker, men kommer og til å supplere med lydbøker:

1. Assia Djebar: Skyggesøster
2. Thomas Espedal: Imot kunsten
3. Cormac McCarthy: Veien
4. Doris Lessing: Det synger i gresset
5. Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord
6. Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke
7. Harald Roseløw Eeg: Karmakongen
9. Laurent van der Post: Farlig ferd til det indre.
10: Herman Hesse: Sidharta

Rekker nok ikke å lese alle, og om jeg syns noen blir for kjedelige leser jeg noe annet.
Så får vi se hvor lenge jeg holder ut. Skal og prøve å lage en utfordring eller to til andre deltakere. :-)