Rose (Kari Bremnes oversettelse)

Du som sir at kjærligheten
e ei elv som drukner alt
Du som sir den e en hunger
et åpent sår med salt
Du som sir at kjærligheten
e en kniv som lar dæ blø
Du tar feil
for kjærligheten e en blomst
som har vært frø

Du som bær ditt frosne hjerte
som nå glemt og annenrangs
du kan ende som den drømmen
du aldri gav en tjangs
Den som aldri gir sæ over
ho kan heller aldri få
Er du altfor redd for døden
blir du redd for livet og

Når ei natt e for aleina
og en vei e altfor lang
og du tror at kjørligheten
går til status og til rang
skal du huske at om vinteren
under streng og bitter sne
da, med kjørlighet fra sola,
blir den røde rosa te.

Joss Whedon, studenten og personligheten

For tiden følger jeg med på serien Dollhouse. Dette er en serie som er laget av en av mine favoritter, nemlig Joss Whedon. Den samme Whedon står også bak serien Buffy the vampire-slayer, Firefly og Angel.



Dollhouse er en sånn serie det egentlig er litt håpløst å fortelle om. For tilsynelatende virker plottet ganske søkt. Men jeg prøver likevel:

Dollhouse handler om en hemmelig organisasjon som har teknologi til å slette folks personlighet. Ved å fjerne alle minner og bevisstheten om selvet, kan de senere "legge inn" hvilken som helst personlighet" i disse menneskene som blir kalt "actives" eller "dolls". Menneskene som har meldt seg på dette har tilsynelatende gjort det frivillig. De gir da fem år av sitt liv (bokstavelig talt). Søkt?, ja visst. Men det jeg liker med denne serien, er at den stiller spørsmål ved hva personlighet egentlig er. Da jeg studerte, lærte jeg at personligheten ikke trenger å være et bestemt område i hjernen,eller noe som kan minne om en kjerne. Vi kan se på de ulike rollene vi spiller som skalkesjul, noe vi gjemmer oss bak. Men vi kan og si at vi alltid har en eller annen rolle, eller at rollene er ulike sider av oss selv. Hva er det som gjør at den samme personen kan oppfattes som helt fantastisk hos noen, men forferdelig hos andre? Hva er det som gjør at vi velger de vennene vi velger, og har de interessene vi har? Er det kanskje så enkelt som at vi velger de personene som velger oss? At de vi får et smil fra, som er snille mot oss, de velger vi? Eller er det mer komplekst enn som så? Er personlighet summen av alt vi er, eller er det noe vi er født med?

Amy Tan

Amy Tan snakker om kreativitet.

JK Rowling: The fringe benefits of failure | Video on TED.com

JK Rowling: The fringe benefits of failure | Video on TED.com

Eksperiment

Ensom, som en.
se en om.
mos en
men so


Sammen
men sam 
mas men 
san mes 
nam ses 
esn mam 
mem sna

Fordommer og forestillinger

Jeg liker å kalle meg åpen, kulturåpen, åpenhjertig, åpenbar også videre. Jeg liker å se på meg selv som en raus person. Men alle mennesker har fordommer, også jeg. Selv om jeg altså vil være kulturåpen, åpenhjertig og åpenbar.

Så hva har jeg fordommer mot?

Fordi dette er en blogg som mange kan lese vil jeg ikke si det. Noen kan føle seg støtt. Men her forleden hadde jeg en samtale med noen om det som skjedde under andre verdenskrig med jødene. Vi snakket om at de som arbeidet i disse fangeneleirene kunne dra hjem til familiene sine og være helt vanlige familiefedre ( eventuelt familiemødre). Var de da hjernevasket? Ville vi handlet anderledes i samme situasjon? Kanskje, kanskje ikke.
Hva skjer med mennesker som er i pressede situasjoner? Hva gjør man i en situasjon der det gjelder liv og død? Vi kan tenke oss hva vi ville gjort. Men skjer det, er det noe annet. Vi vet aldri hvordan vi reagerer før vi er midt oppi det vi reagerer på. Men kanskje trenger vi å ha noen forestillinger om oss selv. Noen ser på fordommer og stereotypier som en måte å ordne verden på. Da vet vi hvilke esker og bokser ting hører hjemme. Vi kan sette dem på den rette plassen. Om folk ikke passer inn i den boksen, så presser vi dem ned i den og presser lokket på. Vi trenger orden, oversikt, for verden er så kaotisk, et roteloft. Så vi finner ikke frem om vi ikke rydder alle i bokser.