Om skjelving og åpenhet.

Jeg har lest en drøss med blogger. Jeg ser at min blogg ikke er av den typen man kan tjene masse penger på. Jeg er ikke ung og hipp (bare det at jeg bruker betegnelsene ung og hipp, er sikkert nok til at de ikke akkurat ringer meg ned fra diverse bedrifter). Jeg blogger ikke mye om hverdagen min (jeg lever ikke et så spennende liv) og jeg har ikke reist så mye. Men nå har jeg tenkt å bryte noen prinsipper. Jeg har tenkt å fortelle om to ting som er en del av meg, og som også er noe jeg til dels syns er litt flaut. Jeg skal rett og slett være litt intimtyrann.

For det første: Jeg har alltid hatt tremor. Det vil si skjelvinger i hendene. Noen ganger skjelver hele kroppen, som om jeg hadde en indre vifte eller radiator. Det kan være vanskelig å være nøyaktig da.

For det andre: Jeg har store problemer med motorikk, er rett og slett ganske klønete. Det betyr at jeg bruker laaang tid på å gå i terreng. Jeg kan bli svimmel av å gå i trapper, og jeg sliter i ballspill. Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror det er så spesielt. Jeg har etterhvert lært at veldig mange har noe de sliter med, noe kroppen sliter med. Det er mange med diagnoser der ute. Vi er så opptatt av det perfekte, det friske, det plettfrie. Men de fleste må bære med seg noe, en sykdom, noe som ikke fungerer helt. For kroppen er utrolig koplisert, og det er hjernen også.
Så egentlig er det rart vi klarer oss så bra som vi gjør.

Skrivesperre

Jeg liker å se på meg selv som et menneske som skriver mer enn de fleste. Jeg har skrevet skjønnlitteratur fra jeg var omtrent 16 år. Noen ganger har jeg fått gitt ut noe, men for det meste har jeg fått avslag. Sånn er det å skrive. Det å skrive skjønnlitteratur er heller ikke noe jeg snakker for høyt om i alle sammenhenger. Kanskje er det angsten for å ikke være god nok som gjør at jeg gjerne utsetter et skriveprosjekt. For er det noe jeg er god på, så er det å utsette. Jeg tar et glass rødvin, tenner kanskje stearinlys, setter på musikk som får meg i stemning, og så.... Nei, ikke snakk om. Jeg får bare lyst til å bevege meg. Danse (og jeg er ingen danser) eller hoppe opp og ned. Jeg har denne uroen i kroppen, noe som kribler i hele meg. Nå skal jeg skrive om masteroppgaven min, og jeg kommer ikke i gang. Så da skriver jeg her i stedet. Jeg prøver å lese andre blogger. Jeg går innom fb for nte gang. Jeg leser blogger av folk som er ute og reiser. Jeg vil også reise tenker jeg. Jeg vil ha forandring, vil ikke stagnere. Men jeg vil også ha trygghet. Og nå er jeg i hvert fall trygg på at jeg blir der jeg blir til neste år. Så får vi se. Men nå må jeg prøve å samle meg, og samle det jeg har skrevet og se om det kan sendes inn. For jeg ønsker ikke å gi opp. Jeg vil ikke velge minste motstand vei. Jeg vil ikke unnskylde meg med at været er for fint. Det vil komme andre soldager, og om noen uker er jeg på Lesvos, og da er det nok varmere og lettere. Nå må jeg ta meg sammen og skrive.