Du tenker at alt må være rett. Måten du er på, sminker deg på, måten andre ser på deg. Du bruker timer etter timer på skolearbeid, fordi det viktigste er å være flink. Du skal aldri gjøre feil. Derfor våger du deg aldri ut i vannet før du vet at du garantert ikke kommer til å trekke tåen til deg. Du sitter inne, selv om det er sol, og skriver, skriver, og leser, leser, retter på alle feil, ser gjennom flere ganger. Pass på, gå rett, ikke falle, se rett fram. Du presser kroppen din. Jogger til du kjenner smaken av noe som kanskje er blodet ditt i munnen, veier deg hver morgen, og hver kveld. Spiser bare den mørke sjokoladen fordi du har lært at det er den sunneste. Du former deg selv, armer, bein, mage,lår, tynn, smal, rett. Være den perfekte utgaven av seg selv, den ingen kan si noe på.
Kjære flinke pike. Hva skjer om du en dag våger deg ut i vannet? Først med den ene tåen, men nei, du klarer ikke det. Du må uti med hele kroppen, kjenne kulden, men kroppen venner seg fort til den. Plutselig er du i vannet og må bevege deg. Fordi du ellers vil fryse ihjel, du må overleve. Der i vannet er du vektløs, og kroppen er usynlig under havflaten, bare hodet og armene, og kanskje skuldrene dine synes.
Det finnes mennesker som gjorde så store feil at det forandret verden. En mann glemte å lukke et vindu i laboratoriet sitt, og antibiotika ble oppfunnet. En annen glemte osten, og brunosten ble til. Å prøve seg fram, famlefasen, eller fasen man i retorikken kaller “elocutio” samlefasen, er viktig. For det er da du lærer. Som liten lærte å snakke ved å gjøre fleire feil. Kanskje sa du “meg vil ikke”, eller “jeg gådde”, fordi du lærte. Du kan fremdeles gjøre det bra, få gode karakterer, være pen, trene, være sunn. Men våg deg ut i vannet. Glem noen ganger å åpne vinduet, fall for fristelsen til å nyte noe uten tanke på om det er bra for deg. Eller gi fullstendig blaffen i alt jeg skriver her, og gjør det du vil.
