Døden, døden, døden.

Astrid Lindgren fortalte en gang i et tv-program at hun og hennes søstre alltid begynte telefonsamtaler med denne replikken: døden, døden, døden. De var alle blitt gamle damer, og de visste at døden kunne komme når som helst. Jeg aner ikke når døden kommer. Noen ganger tenker jeg på det, at jeg ikke aner. Jeg kan håpe på å bli gammel, og selvfølgelig vil jeg være klar i hodet. Jeg vil gjerne være en gammel bestemor og oldemor som familien søker råd hos. Jeg vil være sprek, aktiv og til slutt i en alder av over 90 eller noe sånt, sovne stille inn. Det er kanskje idealet, det er det vi trakter etter. Men noen kommer til å bli demente, noen vil dø av kreft, noen sitter i fly som faller ned. Det er ikke en menneskerett å bli gammel sa en venninne til meg en gang. Hun mistet en av sine foreldre tidlig. Det er heller ikke en menneskerett å være frisk eller klar i hodet.

Jeg tenker at idealet om den spreke gamle kanskje får for mye plass. Et menneske som er over 90 år må få lov til å ta det med ro. Et menneske som har levd så lenge fortjener å få god pleie og omsorg. De gangene en gammel person blir dement bør vi se alle de fine sidene vedkommende har. Jeg har opplevd fantastiske replikker og varme klemmer fra demente. Enkelte av dem har kanskje "mistet språket", men når de leter etter nye ord blir språket nesten poetisk. Jeg husker et dansk program jeg så. En gammel dame sitter og diskuterer hvordan hun ønsker å begraves. Sønnen virker utilpass. Moren ser ut av vinduet, så sier hun: "Jeg skal brennes, jeg kan ikke klare disse ormer". Kanskje er det egentlig dette som plager oss mest, at kroppen skal bli jord, og at vi ikke aner hva som skjer etterpå.

Paradokser

Jeg er om vi ser i verdensmålestokk ganske rik.
Likevel er jeg nesten alltid blakk før lønning.
Jeg har tilgang på all mulig kunnskap, både på biblioteket og ikke minst internett.
Likevel bruker jeg mesteparten av tiden på internett til å spille spill og fjase på nettfora.
Jeg har et hav av kokebøker, og ikke minst matsider på nettet.
Likevel ender jeg ofte opp med å bare lage noe enkelt, som pasta med pesto.
Jeg har skapet fullt av klær.
Likevel tenker jeg ofte, hva i all verden skal jeg gå med i dag.
Jeg har gode venner, venner jeg kan ringe til når jeg trenger det.
Likevel kan jeg føle meg helt alene i verden.