søndag, januar 03, 2016

En gang var visst ikke gresset grønt. Det vil si, folk så det ikke som grønt. Himmelen er ikke nødvendigvis blå heller, særlig ikke på vestlandet. Den kan være grå, men likevel, om du ber noen si hvilken farge de assosierer med himmelen vil nok de fleste si blå.

Som student på anvendt språkvitenskap lærte jeg at språket ikke gjenspeiler verden, det skaper verden. Vi får stadig nye ord på ting, og folk okker seg over "de nye tingene". Men de nye tingene har antakeligvis alltid vært der. De har bare ikke hatt navn. Noen ganger har det gjort at vi ikke har måttet fokusere på det. Jeg husker godt at jeg en gang prøvde å finne ut noe om seksuelle misbruk i en legebok fra 70-tallet vi hadde hjemme, og fant ingenting. Betyr det at dette fenomenet ikke fantes? Selvfølgelig ikke, men det var ikke som i dag. Å sette ord på ting, er å plassere det. Fortelle mennesker så de kan navigere i en ganske kaotisk verden. Problemet er bare at det nå kanskje går litt for fort. Man vil helst ha sin oppfatning av verden som den var. Når det kommer enda et nytt fenomen blir verden mer uoversiktlig.

Jeg likte godt begrepet høysensitiv. Det passet for meg som barn. En som tok seg lett nær av ting, og som fremdeles gjør det. Som har behov for å trekke seg tilbake, og som kan sanse ting kanskje andre ikke helt kan sanse. At vi har fått navn på dette er bra. Å sette navn på fenomener gjør ting lettere. For verden er hele tiden i bevegelse, og språket former verden. Så er det kanskje og slik at vi enkelte ganger, eller ganske ofte forenkler verden. Det er visst nå skremmende mange med diagnoser, og kanskje ikke alle trenger det heller. Verden er ikke og kommer aldri til å bli enkel. Jeg er redd vi ved å prøve å gjøre den for enkel kan miste en del innsikt.