Skolen jeg jobber på skal legges ned. Det er ikke mulig å fortsette, de vet det de ansatte. Flere skoler, avdelinger, og programfag rundt om i landet er truet av det samme. Hvorfor?, fordi elevtallet synker, fordi det handler om penger, enten vi liker det eller ikke. Jeg gikk ett år på Heimly folkehøgskole forfatterskolen. En folkehøgskole ikke helt som andre folkehøgskoler. Et sted der gjennomsnittsalderen på studentene var ca. 29 år. En folkhøgskole der den yngste var 18 og den eldste over 70. Jeg glemmer aldri det året. Det var det året jeg lærte at skriving var noe jeg virkelig var god på, da jeg ble mer synlig, jeg som før nesten hadde følt meg usynlig i flere sammenhenger. Jeg har fremdeles venner fra denne tiden, gode og nære venner. Men Heimly er ikke lenger folkehøgskole, det er asylmottak. Jeg kunne sagt at dette er trist, men på en måte syns jeg ikke det. Jeg liker at bygningene brukes til noe, at det er liv der fremdeles. Jeg vet at det brukes til noe viktig. Forandringer kan være skumle, men de kan og være nødvendige. Heimly kunne ikke vare, men bygningene er der fremdeles, og vi som gikk på Heimly er her og vi har fremdeles minnene, skrivingene, forfatterbesøkene, som et minne. Ingen kan legge ned minner.
For noen år siden ble jeg ansatt på en skole som til slutt heller ikke kunne "reddes". Det jeg husker best var flytteprosessen. Hvordan vi flyttet bøker, kastet bøker, at elevene klatret ned i containere på skattejakt etter kasserte bøker, som salmebøker. Jeg husker hvordan det var mye kaos i flytteprosessen. Å begynne på nytt et sted betyr og å avslutte noe. Det kan være smertefullt, skummelt, man kan føle seg maktesløs, men det kan komme gode ting ut av det og. Jeg opplevde å komme til en mer moderne skole, der ting var mer tilrettelagt, men der det og var ting som kunne vært bedre. Vi mister noe og vi får noe når ting forandres, når skoler legges ned, når vi må skifte jobb, når vi flytter. Den generasjonen jeg tilhører blir gjerne ikke lenge i en jobb, vi søker hele tiden forandring, vi må gjerne slutte i jobber, ta det vi får. Noen ganger er det frustrerende, jeg har ofte tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde mer forankring, og det har jeg skrevet om før her. Noe må rives ned, men andre ting bygges opp.
Fugl Føniks er fuglen som brenner opp og kommer opp av asken. Det er et symbol på gjenfødelse. Når en konge døde før sa man "kongen er død, leve kongen!". Kanskje vi og burde si det, "skolen er død, leve skolen! ".
 |
| Finnsnes, stedet der jeg virkelig fikk utviklet meg som skrivende person. Bildet er fra wikimedia. |
For noen år siden ble jeg ansatt på en skole som til slutt heller ikke kunne "reddes". Det jeg husker best var flytteprosessen. Hvordan vi flyttet bøker, kastet bøker, at elevene klatret ned i containere på skattejakt etter kasserte bøker, som salmebøker. Jeg husker hvordan det var mye kaos i flytteprosessen. Å begynne på nytt et sted betyr og å avslutte noe. Det kan være smertefullt, skummelt, man kan føle seg maktesløs, men det kan komme gode ting ut av det og. Jeg opplevde å komme til en mer moderne skole, der ting var mer tilrettelagt, men der det og var ting som kunne vært bedre. Vi mister noe og vi får noe når ting forandres, når skoler legges ned, når vi må skifte jobb, når vi flytter. Den generasjonen jeg tilhører blir gjerne ikke lenge i en jobb, vi søker hele tiden forandring, vi må gjerne slutte i jobber, ta det vi får. Noen ganger er det frustrerende, jeg har ofte tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde mer forankring, og det har jeg skrevet om før her. Noe må rives ned, men andre ting bygges opp.
Fugl Føniks er fuglen som brenner opp og kommer opp av asken. Det er et symbol på gjenfødelse. Når en konge døde før sa man "kongen er død, leve kongen!". Kanskje vi og burde si det, "skolen er død, leve skolen! ".
