Om å være eksilstudent og om Natascha

Jeg begynner på et visst nivå å forstå hvordan mennesker uten oppholdstillatelse har det. Etter at jeg flyttet til Bergen fra Trondheim, ser jeg at du ikke har mange rettigheter som student fra en annen plass. Her i Bergen kan jeg sitte å lese på lesesalen, men må ha bruekrnavn og passord for å komme inn på det trådløse nettverket. Her finnes ingen åpning for gjester nei. Jeg kan heller ikke gå på do uten å bruke studentkortet fra uib eller hib, så her er det forskjell på folk.
For de som nå måtte få ekle bilder i hodet: Du må bruke kortet for å få opp døren inn til toalettet.

Jeg har ellersblitt fryktelig engasjert i saken om Natascha Campusch. Ikke minst fordi navnet er så vanskelig å få stavet riktig. Jeg tenker på at Natascha satt i fagneskap mens jeg gikk på folkehøgskole. At hun var innelåst når jeg begynte universitetet. Jeg tenker at jeg etter dette ikke skal tenke at jeg ikke opplever noe, når det finnes unger som holdes fanget. Jeg syns ellers folk kan slutte å spekulere i hvorfor Natascha ikke rømte før. Jeg tror det var fordi hun måtte være sikker på å ikke mislykkes. HUn måtte gradvis få kidnapperen til å stole på at hun ikke forlot ham. Tross alt er det snakk om en fyr som kontrolerte hvordan hun renset tannbørsten sin.

Debatter

Jeg leste i dag at en sosiolog mener det er noen få mennesker som snakker for mye i media. Hun kaller dem skravlere og setter dem i ulike kategorier. Noen er også med i flere kategorier som feks. A. Lysbakken som både er politikerskravler og Bergensskravler. H.Uri er en fremadstromende skravler, og K. Willock en syvende far i huset skravler. Er det bare meg eller er dette et bra Barne-tv konsept?
En slags versjon av Fragglene feks:

Kom og syng en sang.
Skravle gjør vi dagen lang.
Vi er godt i gang
i vårt skravleberg.

Forresten tror jeg at jeg har funnet en ny kategori skravlere: Unge gutter på universitetet som tar seg en pils skravlere.