Sutrete lærere og det du ikke ser...

I går hadde jeg en samtale med en av mine nærmeste venninner. Hun fortalte at hun prøvde å støtte lærerne, men alle rundt henne var veldig negative.
Hun fikk høre kommentarer av typen: Nei, selvfølgelig vil de ikke gi opp privilegiene sine, lang ferie og greier. I andre sammenhenger har jeg hørt slengbemerkninger av typen, de jobber omtrent like lite som lærere, og de må da kunne være på jobb som andre folk.

Det er skrevet såpass mye om lærernes arbeidstid, hvor mye vi gjør og hvordan dette oppfattes av ulike lærere. Jeg skal ikke skrive om det. Her vil jeg heller skrive litt om at det ikke er alt du ser når du observerer en yrkesgruppe.

Jeg tror mange tenker at jobb er det man gjør på arbeidsplassen. Er man på jobb i over sju timer og gjør det man skal, er folk fornøyd. Selv om det er mulig noen sitter en dag og ikke gjør noe. Drar man da hjem og velger å ta jobben hjem, er det opp til en selv. Men tenk deg at du har en arbeidsplass der det ofte vil være slik at du foretrekker å jobbe hjemme, for da gjør du en bedre jobb. At de timene du er på jobb på slutten av dagen er lite produktive, fordi du rett og slett ikke arbeider godt nok i omgivelsene du er i. Likevel må du være på jobb. Du må ha bunden tid så folk vet hvor du er. Selvfølgelig kan du samarbeide med noen. Men det gjør du jo allerede. Dere planlegger samarbeid hele tiden. Dere lager tverrfaglige opplegg med ulike fag. Dere har møter om enkeltelever, om faget, om klassene. Noe av dette er møter fastsatt av ledelsen, andre er ting dere kommer på selv. Fordi dere er interessert å få til best mulig undervisning. Så derfor går du hjem og vet at det ligger en bunke med tekster som skal vurderes. Dette er tekster du trenger tid til å vurdere. Du trenger ro for å få til den beste tilbakemeldingen. Elevene fortjener det, de har krav på det. Elevene mine trenger at jeg kan være en så god lærer jeg kan være, og da må jeg noen ganger å få sitte alene og uforstyrret.

Dette ser ikke de som ser oss utenfra. De ser ikke alt det flotte som skjer på skolene rundt omkring. De leser om dårlige resultat, de husker den verste læreren, og de generaliserer på dette grunnlaget.
Hvordan kan vi vite at dere jobber når dere går hjem?  Hvorfor  kan ikke dere rette dere hvordan det er for andre. Underforstått: Hvem tror dere at dere er?

Jeg ser ikke på meg selv som spesielt heroisk, men jeg har yrkesstolthet. Jeg vil gjerne gjøre jobben min best mulig. Det er ikke nødvendigvis et privilegium å bruke de fleste ferier til å rette oppgaver, men jeg gjør det, fordi jeg da har ro til å få unna en del (og nei, det er ikke bare da jeg jobber med rettinger, vurderinger etc. etc). Hadde denne streiken handlet om at lærere ikke vil gi opp "godene" sine, (det er snakk om rettigheter som alle arbeidstakere har innenfor det offentlige) hadde jeg vært hjertens enig.  Men jeg vil gjerne kunne være fleksibel for å være tilgjenelig for elevene mine, og jeg vil ikke være gratisarbeider. Jeg har lang utdanning, jeg bryr meg om yrket mitt og de jeg jobber for, elevene mine.

Refleksjoner fra en norsklærer.

Jeg skulle aldri bli lærer. I familien min er det flere lærere. Min mor var lærer i flere år, mormoren min var lærer, Oldefaren min jobbet som lærer, og flere av slektningene mine jobber i skolen. Sånn ble det ikke. Da jeg var ferdig utdannet masterstudent gikk det noen år før jeg en relevant jobb, og det var som norsklærer på ungdomsskole.

Etterhvert som tiden har gått har jeg sett hvor mye jeg trives i denne jobben. Jeg kunne selvfølgelig klaget på mye. Å sitte med rettebunker mens solen skinner ute. Å føle at man aldri kommer gjennom det enormt store pensumet som ofte interesserer elevene en viss plass. Den evige dårlige samvittigheten fordi man ikke får fulgt opp alle så godt som man skulle ønske. Fordi vi lever i et samfunn der flere og flere stiller krav, samtidig som de ikke selv vil yte så mye.

Jeg leste et sted i et kommentarfelt at en eller annen mente norskfaget ikke var så relevant. Vi kommer til å snakke engelsk alle etterhvert, var hans konklusjon (jeg antar det var en han). Jeg kunne blitt provosert, gjort hva jeg kunne for å forsvare faget mitt. Sagt at det må vi kjempe for, med alt vi har. Istedet tenkte jeg på dette: Om norsklærere klarer å vise hvor spennende norsk kan være, og hvilke muligheter det ligger i å være stolt av språket sitt, så kanskje vi unngår at norsk forsvinner. Personlig er jeg dessuten ikke så sikker på at det skjer. Vi blir vel heller tospråklige, noe som er en styrke. At mange ungdommer nå snakker så godt engelsk gir dem et godt utgangspunkt. Selv har jeg lært mye av å være lærer i nynorskskoler. Da jeg begynte som lærer på en ungdomsskole der nynorsk var hovedmål var det den største bøygen for meg. Nynorsk ordliste ble min bibel, min støtte, en bok jeg alltid hadde med meg. Nå skriver jeg nynorsk og bokmål om hverandre. Jeg skriver bokmål med venner som har bokmål som hovedmål, og omvendt. Dette gjør jeg mest for min egen del, fordi jeg vet man lærer best ved å gjøre ting. Å skrive nynorsk mye hjelper meg til å bli bedre i nynorsk. Å mestre flere språk er en styrke. Blant annet har forskere funnet ut tospråklighet kan hjelpe oss som gamle. Nynorskelever har og  et fortrinn  i følge forskning. De gjør det bedre, noe flere mener er takket være tospråklighet.

For tiden er det streik, jeg er ikke tatt ut, enn så lenge. Men jeg håper det ikke ender med mer bunden tid. Jeg vil gjerne prøve ut omvendt undervisning og videoretting. Om jeg skal lage videoer trenger jeg ro. Jeg vil lese gjennom tekster i et rom der ingen kan forstyrre meg. Elevers tekster kan være personlige, fortelle meg ting jeg ikke ante, og lære meg mye om forfatteren, altså eleven. I år har jeg flere elever jeg skal prøve å motivere slik flere dyktige skrivelærere har motivert meg. Jeg håper jeg i alle fall klarer å få med meg noen, og at de kan se alle mulighetene de tjueni bokstavene i språket vårt har.