Lukten av my little ponny,

For en stund siden leste jeg at forfatteren Lisa Lie liker duften av my little ponny. Da huskeT jeg hvorfor jeg likte Ikea så godt som barn: På grunn av den gode lukten av plast. Det er den lukten som minner om barndom og 80 tallet. Lukten av plast på Ikea handlet om ballrommet. Et rom fullt med baller vi kunne bade i. Så mange baller at vi ikke kunne nå gulvet med føttene. Å kunne rutsje ned i ballene og kaste små plastballer på andre. Jeg blir glad inni meg når jeg tenker på det. På lukten av plast og leker. Jeg lurer på om jeg snart skal ta en tur på Ikea igjen eller kanskje se om My little ponny fremdeles finnes. Eller om det er den samme lukten av plast jeg kjenner nå.

FGB (Forening for gjensidig beundring)

FGB er en politisk uavhengig organisajon som har ett mål: Å beundre hverandre gjensidig. Hva man beundres for er opp til medlemmene, men gjensidigheten er er et krav.
Reglement:
1. Alle medlemmer forplikter seg til å fortelle de andre medlemmene hva de beundrer hos dem.

2. Medlemmene regulerer selv hvor ofte de vil opplyse om hva de beundrer hos andre medlemmer. F.G.B vil likevel anbefale på det sterkeste at det blir gjort månedlige tilbakemeldinger til de medlemmene man beundrer mest.

3. Medlemmene som mottar ros skal takke for rosen og helst vise seg svært fornøyd. Rødming og nervøs latter er lov. Avfeing og avvising ikke tillatt.

4. Alle medlemmene plikter å ha jevnlig kontakt med hverandre gjennom ulike kommunikasjonsmedia.

Iføl (takk til Olaug Nilssen som inspirerte meg)

Hvis du har ordbok på mobilen og prøver å skrive ”Idol” får du ordet ”Iføl”.Jeg syns vi alle skal begynne å kalle Idol for Iføl. Ingen program har så mye grining direkte som ”Iføl”. Ingen viser så mye sårende kommentarer som ”Iføl” og ingen bruker så mye tid på klemming som de som er med på ”Iføl”.De som er så heldig å komme til finalen må likevel av og til tåle kritikk fra slemme-Tor og de andre dommerne, oppleve at den ene etter den andre forsvinner og kanskje miste en god reserve storesøster, en underholder eller god venn. Så de griner, de griner og griner hver gang en ny deltaker blir stemt ut. De klemmer hverandre og forteller at det er tøft hver gang en ny deltaker må forlate dem. At kjendiser og store stjerner griner er ikke noe nytt. Filmstjerner og popstjerner griner når de får priser.De griner og takker Gud og mamma og kanskje pappa. Men iføldeltakerne griner ikke fordi det er bra for imaget. De griner fordi vi som seere brutalt stemmer en ny person ut. Det er som siste dag på folkehøgskole hver uke. De blir som en familie. Er sammen hele tiden også må de ta farvel. Bare fordi én og bare én skal bli norges-nye superstjerne. Sist uke var det Malin som måtte forlate sine nye venner. Onsdagen viste TV2 programmet der deltakerne blir filmet utenom selve konkurransen. Malin sa det som alle sier: At dette var en opplevelse og at hun syns det var fantastisk å komme så langt. Så gråt hun og fikk masse klemmer.
Men det jeg likte best var når Malin gikk ned på kne for å trøste to små jenter som gråt fordi hun var ute av konkurransen.”Dere må ikke gråte på grunn av meg sa hun”. Så trøstet hun dem med alt hun skulle gjøre, være med på musikkvideo og spille inn plate. Hun hadde ikke trengt det. Malin kunne bare gått forbi de gråtende jentene. Hun kunne ha brukt tiden mye mer konstruktivt. Hun viste seg absolutt ikke som en superstjerne. Malin var en ekte Iføl-stjerne. En som (jeg liker å tro) har forstått at det viktigste ikke er å bli beundret. At det kan være det samme om alle kjøper cden din hvis ingen lurer på om du har det bra.
Som kan trøste andre selv om de selv trenger trøst.
Derfor vil jeg si Hurra for Malin. Hurra for alle personer som går ned på kne og trøster andre når de egentlig selv trenger trøst.