Om å skrive og om å tørre å slippe seg løs

Jeg har drevet med mange former for skriving fra jeg var ganske ung. Jeg var den som nesten alltid fikk gode tilbakemeldinger på tekstene mine på skolen, den som "skrev godt". Jeg var den som alltid fant kreative måter å formulere ordene på. Fremdeles ser jeg på meg selv som et skrivende menneske, selv om jeg ikke alltid får strukturert meg selv. Å skrive er arbeid. Å kanskje drømme om at det kan bli noe mer enn bare et manus i skrivebordsskuffen er ambisiøst,noe vi som skriver kanskje ikke vil snakke om. Som alle de drømmene man har, de som i hverdagen ligger og ulmer i underbevisstheten. Jeg skriver fordi jeg har et driv, jeg kan ikke forklare det annerledes. Ikke alle med bokhyller fulle av bøker har en skrivebok i vesken. I dag tar jeg en sjangs. Jeg skriver uten sensur, uten å tenke. Jeg skriver kronglete, vanskelig, jeg slipper meg løs. Jeg er i luften, i mellomrommet, i tomrommet, i det meningsløse og forvirrede. Kanskje det er her de vakreste ordene kommer fram, kanskje når jeg ikke stenger for tanken, ikke lar kritikken dominere, når jeg tør å forvirre. Ja nettopp da er det kanskje det oppstår noe, noe som står støtt, ord som setter ord på det man føler, som ikke sier noe om følelsen, men som transkriberer følelsen. Slik at noen en gang kan lese det og si: Nettopp sånn er det. Så i mellomtiden og i mellomrommene øver jeg meg på å lage et skriverom, et eget rom som ikke er alt for rotete.

Om å kunne bruke ordene.

Språket er viktig. Språket forteller, trøster, sårer, avslører, skaper nye idéer. Språket hjelper oss til å bearbeide, skape, fortelle. Valg av ord er ikke tilfeldig. Valg av pauser i samtalen, lyden i stemmen, den lille latteren, den myke gråten mellom leppene, alt betyr noe. Hvilke ord vi velger, hvilke stemme vi bruker, hvordan blikket er: Alt forteller noe, om oss, om de som hører på. Å kunne fortelle er viktig for den som trenger å bearbeide noe. Å kunne fortelle kan være viktig for å vise at man hører til et sted. Vi forteller hverandre historier hele tiden: På pauserommene, på kjøpesentrene med plastposene som gnager seg inn i hendene eller med mobiltelefonene mot øret. Fortellingene som hjelper oss å huske, fortellingene som hjelper oss gjennom dagene. Fortellingene vi ikke vil høre, som vi likevel må høre, likevel må lese, hver dag, hver uke. Bare noen få blir bøker, eller filmer, eller eventyr. Vi forteller på blogger og andre sosiale medier, en historie om hverdag, en historie om oss selv, som om vi kan bevare noe, dokumentere noe. Kanskje om hundre år blir dette historiske dokument: Hvordan levde de der? Hva tenkte de da?

Ting jeg liker ved livet mitt.

Jeg ble så inspirert av dette innlegget til Are Kalvø, at jeg vil lage en liste over ting jeg liker ved livet mitt. Listen er ikke rangert, og jeg kunne fylt den med mye mer. :-)

1.At jeg har venner som bor langt unna, men som likevel kan kalles nære venner.
2. At jeg har en familie som alltid stiller opp for meg når det trengs.
3. At jeg kan være uenig med folk uten å bli uvenner med dem.
4.. jeg har mange ulike typer te.
5. At jeg ¨ser vakker natur omtrent hver dag.
6. At jeg kan betro meg til folk og at de kan betro seg til meg.
7. At jeg klarer meg fint alene.
8. At jeg har en drøss med bøker jeg enda ikke har fått lest, og dermed kan glede meg til å lese.
9. At jeg har venner som er svært forskjellige, og som har lært meg at nesten alle saker har flere sider.
10. At jeg kommer fra en familie med mye humor.
11. At jeg ikke er redd for å snakke i store forsamlinger.
12. Musikk er en sentral del av livet mitt.
13. Film også
14. Og gode bøker.
15. At jeg ikke trenger å være et sted lenge om jeg ikke vil.
16. At jeg kan reise overalt i verden og ingen mistenker meg for noe.
17. At det finnes masse interessante artikler, blogger etc på nett å lese, helt gratis.
18. At jeg skriver.
19. At jeg ikke har sluttet å spille fiolin selv om jeg ikke er noen stor fiolinist.
20. At jeg har en jobb med flotte kollegaer.