Kan dere ikke bare gjøre som jeg sier, har jeg noen ganger lyst til å skrike.

Jeg er lærer, skal være pedagog, tålmodig, skal hjelpe, stille opp, være tilgjengelig.
Jeg skal rette, ordne organisere. Jeg skal være der. Så ber jeg om en enkelt ting, og det blir ikke gjort.

Det koker inni meg,jeg river meg litt i det egentlig ganske så tjukke håret mitt, og klager min nød til de som gidder å høre. Kan de ikke bare høre etter!

De jeg ber om å gjøre noe, de som igjen og igjen gjør det samme, som aldri hører etter. Hvorfor kan de ikke gjøre som jeg sier?!!

 Så slår det meg: Kanskje det er nettopp det de prøver på. Hele tiden prøver de, elevene, foreldrene, søsknene, vennene. De prøver, de er snille. De hører på meg. De leverer arbeider på nytt, de prøver hele tiden.


Da jeg studerte pedagogikk tok jeg faget tilpasset opplæring og spesialundervisning. Der hadde vi blant annet noen forelesninger om relasjonspsykologi. Det handler om at vi stort sett bare ser vårt eget perspektiv, vi veier våre ønsker tyngre enn den andres. Når jeg ønsker at nær familie skal slutte å mase, er det kanskje ikke det beste å be dem ikke mase for nte gang om ting jeg ikke kan gjøre noe med. De kan ha et annet perspektiv. 

Sårbarhet

For ikke så lenge siden leste jeg et blogginnlegg  om sårbarhet, noe som igjen fikk meg på sporet av et foredrag Brené Brown  hadde om samme tema.


Jeg skal ikke skrive så mye om foredraget, det ligger på ted.com, men jeg kan si en god del om sårbarhet. Jeg har alltid vært en som elsker å prate. Jeg stikker meg fram flere steder, jeg elsker å være i rampelyset, og å få oppmerksomhet. Samtidig er jeg ekstremt sårbar. Jeg har flere ømme punkt og når noen treffer dem, så kan det dominere alle tankene mine.

Jeg glemmer ofte alle gledene, og husker lett alle nederlagene, og sånn tror jeg flere har det. I samfunnet vårt er det viktig å være flink og pen. Folk legger ut bilder og får vite hvor flotte de er. Det er  ikke noe galt i det, jeg er for å fortelle folk at de er pene, eller flinke. Men om det er det eneste som blir brukt for å måle menneskers verdi, da er det en verdi som lett kan forsvinne.  Jeg vil ikke si at jeg er rammet av flink-pike-syndromet, men jeg har og er delvis rammet av tanken på å ikke strekke til. Å ikke være bra nok, å ikke bety så mye.  Men jeg jobber med det, hele tiden, og blir bedre og bedre...

Ansiktsmaling er gøy, men jeg er den sårbare bak malingen.