Samtale med en seksåring

Seksåring: Hva er et hotell?
Åshild: Det er et sted folk kan overnatte hvis de ikke har noen andre steder å overnatte.
Seksåring: Sånn som på et barnehjem?
Åshild: Nei ikke helt sånn. De som er på barnehjem har ofte ikke foreldre.
Seksåring: Jammen det går ikke ann. Alle har foreldre ellers hadde de ikke blitt laget.

Her ser Åshild at det kanskje blir litt for mye realitetsorientering å fortelle seksåringen at enkelte barn faktisk ikke blir til ved hjelp av naturmetoden. Samtidig er Åshild tilhenger av å fortelle barn sannheten, selv om den enkelte ganger er noe brutal.

Åshild: Ja det er riktig, alle barn er blitt laget av foreldre, men ikke alle foreldre kan være med barna sine, og noen foreldre dør dessverre, for eksempel i land der det er mange som er veldig fattige.

Seksåring: Sier ingenting.

Hva skal overta for rappen?

Når noen skal gjøre noe moderne av gamle ting virker det som rap er den mest naturlige tingen å trekke frem. Jeg har ikke noe i mot rap, har rap på mp3 spilleren min og syns det er en nydelig måter å få frem det man vil si. Men... hva skal overta etter rap? Hva skal bli det nye uttrykket som evt. mine potensielle fremtidige barn kan høre på? Eller har vi faktisk med rapen nådd et topppunkt når det gjelder ord og rytme?

Dilemma

Jeg er en av dem som mener kjønnskvotering noen ganger er nødvendig for å få til noenlunde balanse mellom kvinner og menn på enkelte arbeidsplasser. Idéelt sett burde det ikke være sånn, men fordi folk har en tendens til å velge den som ligner en mest, er det kanskje ikke til å komme forbi at menn velger menn og kvinner velger kvinner. Jeg hørte at Berlinfilharmonikerne økte sin kvinneandel med 50% etter at juryen som vurderte hvem som fikk være med bare fikk høre søkerne spille, og ikke fikk se dem. Når jeg skriver om dette nå er det fordi artisten ennasuS røfdnuS sa på spelemannsutdeling: "eg e først og fremst artist og deretter kvinne". Dette fikk en Dagblad journalist til snakke om at hun kunne sagt det med glimt i øyet, for da hadde budskapet kommet tydeligere frem. Hvordan skulle hun sagt det da? Skulle hun begynt å le? Eller kanskje skulle kun blunket når hun sa det? Hva er egentlig riktig reaksjon etter at to halvgamle sjeggete menn snakker om prisvinneren som "den de skal våkne opp med i morgen". Jeg sier heia Susanne, og spesielt heia for at hun kuttet ut glimtet i øyet. Men for å avslutte dette litt kronglete blogginnlegget: Burde kategoriene mannlig og kvinnelig artist oppheves? ...