Dilemma

Jeg er en av dem som mener kjønnskvotering noen ganger er nødvendig for å få til noenlunde balanse mellom kvinner og menn på enkelte arbeidsplasser. Idéelt sett burde det ikke være sånn, men fordi folk har en tendens til å velge den som ligner en mest, er det kanskje ikke til å komme forbi at menn velger menn og kvinner velger kvinner. Jeg hørte at Berlinfilharmonikerne økte sin kvinneandel med 50% etter at juryen som vurderte hvem som fikk være med bare fikk høre søkerne spille, og ikke fikk se dem. Når jeg skriver om dette nå er det fordi artisten ennasuS røfdnuS sa på spelemannsutdeling: "eg e først og fremst artist og deretter kvinne". Dette fikk en Dagblad journalist til snakke om at hun kunne sagt det med glimt i øyet, for da hadde budskapet kommet tydeligere frem. Hvordan skulle hun sagt det da? Skulle hun begynt å le? Eller kanskje skulle kun blunket når hun sa det? Hva er egentlig riktig reaksjon etter at to halvgamle sjeggete menn snakker om prisvinneren som "den de skal våkne opp med i morgen". Jeg sier heia Susanne, og spesielt heia for at hun kuttet ut glimtet i øyet. Men for å avslutte dette litt kronglete blogginnlegget: Burde kategoriene mannlig og kvinnelig artist oppheves? ...