Jeg syns det er vanskelig.
Jeg leser om voldtekter i Trondheim. En jente tar livet sitt, en syttenåring får ikke fullført skolen. Gjerningsmennene er utenlandske. Jeg syns det er vanskelig. Det er vanskelig fordi jeg leser om jenter som taper rettsaker om voldtekt fordi jurymedlemmer syns gutten «virket så kjekk». Jeg syns det er vanskelig fordi jeg ikke kan fornekte at flere jenter i Trondheim har blitt voldtatt, og at flere av disse jentene har blitt voldtatt av menn med ikke vestlig opphav. Det er vanskelig fordi jeg ikke kan nekte for at det skjer.
Jeg syns det er vanskelig når jeg hører at det finnes menn som mener kvinner ikke trenger å lære norsk i Norge, når de likevel bare skal ta seg av barn. Men jeg har ikke møtt slike menn, og jeg syns det er vanskelig. For jeg vil tro godt om folk. Men finnes det ingen middelvei? Er det enten: Alle er, eller ingen er? Finnes det ikke en måte å møte dette PÅ, uten å enten bli kalt blåøyd, naiv, politisk korrekt eller rasist?
Jeg tror ikke det finnes enkle løsninger, jeg tror dette er noe vi må forholde oss til i mange år. Derfor vet jeg ikke om vi bør ha bastante løsninger. Vi kan sende dem hjem, vi kan forlange mer av dem. Men jeg er redd det blir å feie problemene under teppet. Fordi det ikke finnes noen enkle løsninger. At dette kanskje er det vanskeligste blogginnlegget jeg har skrevet, fordi jeg ser og forstår moren som opplever at datteren får ødelagt livet sitt, og han som alltid møter fordommer fordi han er en av de fremmede andre. Jeg er langt på vei enig med Vampus
