Det er alltid minst to sider av en sak, og hvem har rett? Vi rettferdiggjør våre egne handlinger, og dømmer andre. Hvorfor ringer aldri venninnen min? Hva er det som gjør at noen aldri er fornøyd, uansett hva jeg gjør? I skolen er det slik også. Vi lærere forbereder oss, lager inspirerende undervisningsopplegg (tenker vi i alle fall selv), og møter bare tomme blikk og elever som med alt av kroppsspråk signaliserer at alle andre steder enn i dine timer er mer lukrativt nå. To sider må jeg tenke da, to opplevelser som kan være like sanne. Å kommunisere betyr å samhandle, å få den andre til å forstå. I noen tilfeller handler det om å innse at enkelte ser verden gjennom litt for mistenksomme briller. At noen ikke kan hjelpes av deg, fordi for mye er ødelagt. Skal du redde noen fra å drukne må du vite hvordan du gjøres, for i verste fall drukner du selv, og slik er det også med hjelp til enkelte mennesker. Det er alltid to sider, men livet har lært meg å se hvem som ikke klarer å ta av seg brillene, og se verden i alle fall litt som den andre ser verden. Jeg skulle gjerne ha hjulpet dem, men tror jeg gjør vondt verre.
Omtrent hver dag på facebook publiserer venner ordtak om å hjelpe. Elsk meg når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest, var en av disse. Det er slike ting som er kloke, men i praksis ofte blir for vanskelig. Fordi noen er en brønn som aldri kan fylles opp, et bilde som er knust, og der bitene er for små til å limes sammen. De kan ikke alltid elskes. Likevel tror jeg vi må prøve, og heller gå et annet sted å rase. Jeg har skjelt ut venner uten at de vet om det selv. Jeg har skrevet brev jeg aldri har sendt, der jeg konfronterer dem. Noen ganger har jeg måttet ta avgjørelsen at det beste er å bryte kontakten, men dette er ikke uten at jeg kan få det jeg vil kalle en sorgreaksjon, jeg har grått fordi jeg savner de fine stundene, men dessverre ble de vonde og vanskelige sidene for mange, og jeg måtte beskytte meg selv. Det er også mulig andre kan tenke det om meg. Hun er for sint kan de tenke, for irrasjonell, jeg orker henne ikke i livet mitt. Igjen to sider, to opplevelser, den ene ikke mer sann enn den andre. Noen ganger er det beste å gå, eller la gå, fordi man drar hverandre ned, og ikke opp.
Om dette skjer igjen og igjen bør man tenke litt. Om noen rekker ut en hånd krever det at den andre griper tak i hånden, om noen banker på må du åpne, ikke forvent at folk sprenger seg inn,
Det er alltid to eller flere sider av en sak, og ingen er objektive. Jeg prøver å si som Ivar Aasen; "Til lags åt alle kan ingen gjera".
Omtrent hver dag på facebook publiserer venner ordtak om å hjelpe. Elsk meg når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest, var en av disse. Det er slike ting som er kloke, men i praksis ofte blir for vanskelig. Fordi noen er en brønn som aldri kan fylles opp, et bilde som er knust, og der bitene er for små til å limes sammen. De kan ikke alltid elskes. Likevel tror jeg vi må prøve, og heller gå et annet sted å rase. Jeg har skjelt ut venner uten at de vet om det selv. Jeg har skrevet brev jeg aldri har sendt, der jeg konfronterer dem. Noen ganger har jeg måttet ta avgjørelsen at det beste er å bryte kontakten, men dette er ikke uten at jeg kan få det jeg vil kalle en sorgreaksjon, jeg har grått fordi jeg savner de fine stundene, men dessverre ble de vonde og vanskelige sidene for mange, og jeg måtte beskytte meg selv. Det er også mulig andre kan tenke det om meg. Hun er for sint kan de tenke, for irrasjonell, jeg orker henne ikke i livet mitt. Igjen to sider, to opplevelser, den ene ikke mer sann enn den andre. Noen ganger er det beste å gå, eller la gå, fordi man drar hverandre ned, og ikke opp.
Om dette skjer igjen og igjen bør man tenke litt. Om noen rekker ut en hånd krever det at den andre griper tak i hånden, om noen banker på må du åpne, ikke forvent at folk sprenger seg inn,
Det er alltid to eller flere sider av en sak, og ingen er objektive. Jeg prøver å si som Ivar Aasen; "Til lags åt alle kan ingen gjera".
