Foreldre

Hvorfor ønsker så mange mennesker å ikke ende opp som foreldrene sine? Enkelte ganger er det jo forståelig. For eksempel en mor eller far som har drevet psykisk terror, grov mishandling eller har vist gjennom hele livet til barnet sitt, at de ikke bryr seg. Da kan man jo forstå det. Men alle oss andre, vi som egentlig har hatt fine foreldre. Foreldre som trøstet oss når vi gråt, som bredde over oss om kvelden. De som kjørte oss til alle slags fritidsaktiviteter, og kjøpte det vi ønsket oss til jul. Hvorfor ønsker vi ikke å være som dem? Kanskje fordi vi mennesker er skapt slik at vi husker bedre det som er negativt. Vi husker de gangene vi ble nektet ting. Vi husker de gangene vi skrek til moren vår, og hun skrek tilbake. Vi husker alle kommentarene om alt vi ikke burde gjøre. Som en svenske jeg hørte på radioen sa: En ørefik kjenner du lengre enn en klem. Det betyr vel at vi bør klemme mye på hverandre. Vi bør gi mange gode ord, så vi kan utligne for det negative. Jeg er uenig med dem som sier at barn får for mye ros. Men jeg mener rosen må være ekte. Det kan gå inflasjon i «så flink du er», men ikke i «jeg er stolt av deg» eller «jeg er glad i deg».