Skrivesperre

Jeg liker å se på meg selv som et menneske som skriver mer enn de fleste. Jeg har skrevet skjønnlitteratur fra jeg var omtrent 16 år. Noen ganger har jeg fått gitt ut noe, men for det meste har jeg fått avslag. Sånn er det å skrive. Det å skrive skjønnlitteratur er heller ikke noe jeg snakker for høyt om i alle sammenhenger. Kanskje er det angsten for å ikke være god nok som gjør at jeg gjerne utsetter et skriveprosjekt. For er det noe jeg er god på, så er det å utsette. Jeg tar et glass rødvin, tenner kanskje stearinlys, setter på musikk som får meg i stemning, og så.... Nei, ikke snakk om. Jeg får bare lyst til å bevege meg. Danse (og jeg er ingen danser) eller hoppe opp og ned. Jeg har denne uroen i kroppen, noe som kribler i hele meg. Nå skal jeg skrive om masteroppgaven min, og jeg kommer ikke i gang. Så da skriver jeg her i stedet. Jeg prøver å lese andre blogger. Jeg går innom fb for nte gang. Jeg leser blogger av folk som er ute og reiser. Jeg vil også reise tenker jeg. Jeg vil ha forandring, vil ikke stagnere. Men jeg vil også ha trygghet. Og nå er jeg i hvert fall trygg på at jeg blir der jeg blir til neste år. Så får vi se. Men nå må jeg prøve å samle meg, og samle det jeg har skrevet og se om det kan sendes inn. For jeg ønsker ikke å gi opp. Jeg vil ikke velge minste motstand vei. Jeg vil ikke unnskylde meg med at været er for fint. Det vil komme andre soldager, og om noen uker er jeg på Lesvos, og da er det nok varmere og lettere. Nå må jeg ta meg sammen og skrive.