Ensomhet og å være alene.

Jeg lærte en gang at det å være ensom er å føle seg alene selv når det er andre folk rundt deg. Å være alene kan være fint, men flere sier at ensomhet er vår tids største tabu.
For hva er ensomhet? Er det å ikke ha venner? Eller er det mulig at en med mange venner kan føle seg ensom? Ensom fordi hun eller han ikke har noen å virkelig snakke med? Ensom fordi ingen deler de samme interessene? Jeg har truffet flere som føler seg ensom. Folk som ligger våken om kvelden og tenker: Om jeg dør, hvor lang tid vil det ta før folk merker det? Jeg skulle ønske jeg kunne si at det bare er fantasi. Men noen ganger er det ikke det. Som i denne saken

Det er mulig dette var en usympatisk mann. En som ikke likte mennesker. Det er mulig familien hadde en grunn til å kutte all kontakt, at de hadde fått nok. Men det er likevel ikke sånn det skal være. Det finnes mennesker det er lett å bli glad i, som vi ønsker å være mye sammen med. Så finnes det mennesker som krever mye av oss, som ikke alltid takler livet. Men det er kanskje de vennskapene vi får mest igjen for. Eller de vennskapene der det er gjensidighet. Der vi kan tørre å være ærlige, og ikke være redd for at den andre går sin vei. Vi har flere venner på facebook, følgere på twitter og vi har nettverk og kontakter. Men hvem er egentlig vennene våre?....