Tornerose

Det var en gang en prinsesse, trolig en tronarving, som hadde tre gode feer som gudmødre. Den første av dem ga henne lykke, den andre ga henne visdom, den tredje skulle akkurat til å gi henne gaven sin, da den feen de ikke hadde bedt styrtet inn. Det var vel grunnen til at de ikke ba henne. Hun ødela alle fester. Kanskje hadde hun drukket, kanskje hadde hun dårlig dag, men hun gikk i hvert fall bort til babyen, så ned i vuggen og sa at når prinsessen fulgte 16 skulle hun stikke seg på en torn og dø. Så forsvant hun i en sky av røyk og ond latter.

Den tredje gode feen forsto at gaven hun hadde tenkt å gi ble overflødig nå. Hun gikk derfor bort til vuggen, så ned på den lille ungen som så opp i taket, og sa: «Jeg kan ikke heve forbannelsen, men jeg kan gjøre den mildere. Hun skal ikke dø, bare sove i hundre år». Så vil hun vekkes av kjærlighetens kyss.
Om dette egentlig var så mye bedre enn å dø, med tanke på at prinsessen ville våkne opp til en helt annen tid, er det ingen som vet.


Prinsessen vokste opp som Aurora, og navnet betyr morgenrøden. Hun holdt seg for det meste innenfor murene i slottet. Etter ordre fra kongen og regjeringen, fikk ingen lov til å dyrke noe med torner. Alle nåler og skarpe gjenstander ble holdt langt unna prinsessen. Likevel fantes det nok av farer. Så da prinsessen fylte fem år, ble det bestemt at hun skulle bo ute i skogen sammen med de tre gode gudmødrene sine. I løpet av denne tiden fikk Aurora kallenavnet «Tornerose. Hun vokste opp uten noe særlig kontakt med andre enn de tre gudmødrene som gjorde hva de kunne for å gi henne en god oppvekst.


Men da prinsessen ble seksten måtte hun tilbake til slottet. Da måtte hun ta del i enkelte plikter som kronprinsesse. Hun hadde nylig fått vite om sin bakgrunn, og hadde brukt noen dager på å fordøye det. Det eneste gudmødrene ikke fortalte var om forbannelsen. De tenkte: Det er ikke verdt det, hun vil være trygg. Men da Aurora for første gang på mange år kom til slottet, hørte hun en stemme.
En stemme som ble en del av underbevisstheten, som gikk inn i alle deler av hjernen og styrte viljen. Hun gikk mot den delen av slottet der det ikke fantes noen mennesker. Historien har flere utganger. Det finnes mange versjoner. Sannheten er at prinsessen helt alene hadde gått fram til den spisse nålen. Hun sovnet ikke med en gang. Men da hun sovnet, var det en søvn uten drømmer, og enkelte mente hun ikke hadde puls. Da prinsen endelig fant henne, hadde han nesten ikke lyst til å vekke henne. Hun var så nydelig da, sa han senere.