Enkeltsakene

I dag så jeg det igjen: En over nitti år gammel dame fikk endelig sykehjemsplass. Hun hadde vært sak i en annen sending. Så da tok lokalpolitikerne affære. Hadde de gjort det om hun ikke hadde vært på tv? Det finnes flere slike eksempler. Den NRK ansatte som opplever at foreldrene for første gang ikke kan bo sammen. Den ene har fått sykehjemsplass, og ikke den andre.
Men likevel: det er en enkeltsak. I løpet av de siste ukene har jeg daglig fått informasjon om papirløse flyktninger som sendes tilbake til en uviss og utrygg framtid. Men alle er enkeltskjebner, alle er enkeltsaker. Det gjør meg til slutt nesten apatisk. Det er så mange som faller mellom stolene, som blir offer. Og det er bare de vi hører om. De som har en egen stemme eller folk rundt seg som kan snakke for seg. Men, jeg er ikke i mot å trekke fram enkeltsaker. Det er enkeltsakene som berører oss. Jeg mener vi har godt av å se konsekvensene av hvordan lover praktiserer, at det finnes en del ulemper, at vi våre valg av ledere får konsekvenser.

På en annen side: De som går til media er for det meste ressurspersoner. Antageligvis er det flere som har blitt avvist og. Da er det ganske mange som aldri blir hørt og aldri klager.