Det behagelige ekkokammeret

Ekkokammer  og andre samtalerom

Det er viktig å ikke bare være i et ekkokammer sier de. Å aldri bli utfordret kan være farlig.  Om meningene dine alltid støttes opp av andre, og forsterkes, kan gi deg et feil bilde av verden . For plutselig tenker du at dine meninger er den eneste sannheten. Eller i verste fall: Du går i krigen for denne sannheten, og mener alle andre tar feil.

Ekkokammer er et behagelig rom. Det tar i mot deg med myke puter av like meninger, støttende ryggstø av bekreftelse, klapp på skulderen. Du er klok, du har helt rett!.

Noen ganger når folk skriver “godt skrevet” om noe tenker jeg. Godt skrevet, eller jeg er helt enig? Jeg er i ditt ekkokammer, jeg blir ditt ekko.

I gresk mytologi har man myten om Narsissus. Han som ble forelsket i sitt eget speilbilde. Ikke alle vet at han og hadde en beundrer,  Ekko. Hennes skjebne var å ikke ha en egen stemme. Hun måtte låne andres stemme for å si noe. Så derfor var hun tvunget til å gå gjennom livet, uten å selv kunne formulere det hun mente.

Det finnes en del Ekko  i verden. Folk som bare snakker når andre har sagt noe. Ivar Aasen sier det slik: “og når den eine så gjera rop, så ropar sidan den heile hop”.   

Så hva skjer om noen sier i mot meningene som dominerer? Hva skjer om en du er god venn med mener det stikk motsatte enn deg?

Min venninne C er kristen. Hun er ikke bare kristen hun er ganske konsvervativ og. Vi har hatt flere diskusjoner, både om abort, flyktningepolitikk og homiiles rett til å gifte seg eller ikke. Vi har og diskutert søndagsåpne butikker (hun er for, jeg er mot), og en del annet.

Flere ganger har jeg stoppet diskusjonen, jeg orker ikke nå, sier jeg. Vil ikke bli mer provosert, orker ikke holdningene. Litt etter litt har jeg likevel sett at dette vennskapet gir meg noe. At dette er en venn jeg ikke vil gi slipp på. Fordi hun alltid er der. Da jeg ganske seint på natten hadde behov for å gå ut og bare prate, etter en opprivende krangel, så kom hun med bil. Alt var stengt og vi satt bare ute i bilen, mens jeg gråt. Hun tåler at jeg blir sint, og til og med skriker til henne, og jeg tåler det samme fra henne. Men vi avslutter alltid med å bekrefte at vi er venner og glad i hverandre.

Vi er to mennesker som ser verden litt ulikt men likevel kan møte hverandre. Å diskutere med C har lært meg mye. Plutselig er jeg mer kritisk til hva enkelte av mine meningsfeller påstår. Jeg ser at en sak sjelden eller aldri ikke kan problematiseres, at ikke alt kan gjøres enkelt. At vi fremdeles kan være venner og ville hverandre det beste uten å gå vekk fra standpunktene våre.

Så mitt tips er. Bli venn eller kjent med noen som mener noe annet enn deg. Kjenn på frustrasjonen, på at du noen ganger helst vil filleriste vedkommende, men stå i det. Kom med dine argumenter og hør på den andre. Var det noe hun sa du ikke hadde tenkt på? Eller var det bare tull. Jeg har ikkie skiftet mening etter slike diskusjoner, men blitt styrket mer i det jeg tror på. For selv om ekkokammeret er et behagelig rom, er det og et rom som kan gjøre oss sløve, og som kan gjøre oss mindre tolerante.

En gang var visst ikke gresset grønt. Det vil si, folk så det ikke som grønt. Himmelen er ikke nødvendigvis blå heller, særlig ikke på vestlandet. Den kan være grå, men likevel, om du ber noen si hvilken farge de assosierer med himmelen vil nok de fleste si blå.

Som student på anvendt språkvitenskap lærte jeg at språket ikke gjenspeiler verden, det skaper verden. Vi får stadig nye ord på ting, og folk okker seg over "de nye tingene". Men de nye tingene har antakeligvis alltid vært der. De har bare ikke hatt navn. Noen ganger har det gjort at vi ikke har måttet fokusere på det. Jeg husker godt at jeg en gang prøvde å finne ut noe om seksuelle misbruk i en legebok fra 70-tallet vi hadde hjemme, og fant ingenting. Betyr det at dette fenomenet ikke fantes? Selvfølgelig ikke, men det var ikke som i dag. Å sette ord på ting, er å plassere det. Fortelle mennesker så de kan navigere i en ganske kaotisk verden. Problemet er bare at det nå kanskje går litt for fort. Man vil helst ha sin oppfatning av verden som den var. Når det kommer enda et nytt fenomen blir verden mer uoversiktlig.

Jeg likte godt begrepet høysensitiv. Det passet for meg som barn. En som tok seg lett nær av ting, og som fremdeles gjør det. Som har behov for å trekke seg tilbake, og som kan sanse ting kanskje andre ikke helt kan sanse. At vi har fått navn på dette er bra. Å sette navn på fenomener gjør ting lettere. For verden er hele tiden i bevegelse, og språket former verden. Så er det kanskje og slik at vi enkelte ganger, eller ganske ofte forenkler verden. Det er visst nå skremmende mange med diagnoser, og kanskje ikke alle trenger det heller. Verden er ikke og kommer aldri til å bli enkel. Jeg er redd vi ved å prøve å gjøre den for enkel kan miste en del innsikt.  

To sider

Det er alltid minst to sider av en sak, og hvem har rett?   Vi rettferdiggjør våre egne handlinger, og dømmer andre. Hvorfor ringer aldri venninnen min?  Hva er det som gjør at  noen  aldri er fornøyd, uansett hva jeg gjør? I skolen er det slik også. Vi lærere forbereder oss, lager inspirerende undervisningsopplegg (tenker vi i alle fall selv), og møter bare tomme blikk og elever som med alt av kroppsspråk signaliserer at alle andre steder enn i dine timer er mer lukrativt nå.  To sider må jeg tenke da, to opplevelser som kan være like sanne. Å kommunisere betyr å samhandle, å få den andre til å forstå.  I noen tilfeller handler det om å innse at enkelte ser verden gjennom litt for mistenksomme briller. At noen ikke kan hjelpes av deg, fordi for mye er ødelagt. Skal du redde noen fra å drukne må du vite hvordan du gjøres, for i verste fall drukner du selv, og slik er det også med hjelp til enkelte mennesker. Det er alltid to sider, men livet har lært meg å se hvem som ikke klarer å ta av seg brillene, og se verden i alle fall litt som den andre ser verden. Jeg skulle gjerne ha hjulpet dem, men tror jeg gjør vondt verre.

Omtrent hver dag på facebook publiserer venner ordtak om å hjelpe. Elsk meg når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest, var en av disse. Det er slike ting som er kloke, men i praksis ofte blir for vanskelig. Fordi noen er en brønn som aldri kan fylles opp, et bilde som er knust, og der bitene er for små til å limes sammen.  De kan ikke alltid elskes. Likevel tror jeg vi må prøve, og heller gå et annet sted å rase. Jeg har skjelt ut venner uten at de vet om det selv. Jeg har skrevet brev jeg aldri har sendt, der jeg konfronterer dem. Noen ganger har jeg måttet ta avgjørelsen at det beste er å bryte kontakten, men dette er ikke uten at jeg kan få det jeg vil kalle en sorgreaksjon, jeg har grått fordi jeg savner de fine stundene, men dessverre ble de vonde og vanskelige sidene for mange, og jeg måtte beskytte meg selv. Det er også mulig andre kan tenke det om meg. Hun er for sint kan de tenke, for irrasjonell, jeg orker henne ikke i livet mitt. Igjen to sider, to opplevelser, den ene ikke mer sann enn den andre. Noen ganger er det beste å gå, eller la gå, fordi man drar hverandre ned, og ikke opp.
Om dette skjer igjen og igjen bør man tenke litt. Om noen rekker ut en hånd krever det at den andre griper tak i hånden, om noen banker på må du åpne, ikke forvent at folk sprenger seg inn,

Det er alltid to eller flere sider av en sak, og ingen er objektive. Jeg prøver å si som Ivar Aasen; "Til lags åt alle kan ingen gjera".

Kjære flinke pike.

Du tenker at alt må være rett. Måten du er på, sminker deg på, måten andre ser på deg. Du bruker timer etter timer på skolearbeid, fordi det viktigste er å være flink. Du skal aldri gjøre feil. Derfor våger du deg aldri ut i vannet før du vet at du garantert ikke kommer til å trekke tåen til deg. Du sitter inne, selv om det er sol, og skriver, skriver, og leser, leser, retter på alle feil, ser gjennom flere ganger. Pass på, gå rett, ikke falle, se rett fram. Du presser kroppen din. Jogger til du kjenner smaken av noe som kanskje er blodet ditt i munnen, veier deg hver morgen, og hver kveld. Spiser bare den mørke sjokoladen fordi du har lært at det er den sunneste. Du former deg selv, armer, bein, mage,lår, tynn, smal, rett. Være den perfekte utgaven av seg selv, den ingen kan si noe på.

Kjære flinke pike. Hva skjer om du en dag våger deg ut i vannet? Først med den ene tåen, men nei, du klarer ikke det. Du må uti med hele kroppen, kjenne kulden, men kroppen venner seg fort til den. Plutselig er du i vannet og må bevege deg. Fordi du ellers vil fryse ihjel, du må overleve. Der i vannet er du vektløs, og kroppen er usynlig under havflaten, bare hodet og armene, og kanskje skuldrene dine synes.

Det finnes mennesker som gjorde så store feil at det forandret verden. En mann glemte å lukke et vindu i laboratoriet sitt, og antibiotika ble oppfunnet. En annen glemte osten, og brunosten ble til. Å prøve seg fram, famlefasen, eller fasen man i retorikken kaller “elocutio” samlefasen, er viktig. For det er da du lærer. Som liten lærte å snakke ved å gjøre fleire feil. Kanskje sa du “meg vil ikke”, eller “jeg gådde”, fordi du lærte. Du kan fremdeles gjøre det bra, få gode karakterer, være pen, trene, være sunn. Men våg deg ut i vannet. Glem noen ganger å åpne vinduet, fall for fristelsen til å nyte noe uten tanke på om det er bra for deg. Eller gi fullstendig blaffen i alt jeg skriver her, og gjør det du vil.

Sutrete lærere og det du ikke ser...

I går hadde jeg en samtale med en av mine nærmeste venninner. Hun fortalte at hun prøvde å støtte lærerne, men alle rundt henne var veldig negative.
Hun fikk høre kommentarer av typen: Nei, selvfølgelig vil de ikke gi opp privilegiene sine, lang ferie og greier. I andre sammenhenger har jeg hørt slengbemerkninger av typen, de jobber omtrent like lite som lærere, og de må da kunne være på jobb som andre folk.

Det er skrevet såpass mye om lærernes arbeidstid, hvor mye vi gjør og hvordan dette oppfattes av ulike lærere. Jeg skal ikke skrive om det. Her vil jeg heller skrive litt om at det ikke er alt du ser når du observerer en yrkesgruppe.

Jeg tror mange tenker at jobb er det man gjør på arbeidsplassen. Er man på jobb i over sju timer og gjør det man skal, er folk fornøyd. Selv om det er mulig noen sitter en dag og ikke gjør noe. Drar man da hjem og velger å ta jobben hjem, er det opp til en selv. Men tenk deg at du har en arbeidsplass der det ofte vil være slik at du foretrekker å jobbe hjemme, for da gjør du en bedre jobb. At de timene du er på jobb på slutten av dagen er lite produktive, fordi du rett og slett ikke arbeider godt nok i omgivelsene du er i. Likevel må du være på jobb. Du må ha bunden tid så folk vet hvor du er. Selvfølgelig kan du samarbeide med noen. Men det gjør du jo allerede. Dere planlegger samarbeid hele tiden. Dere lager tverrfaglige opplegg med ulike fag. Dere har møter om enkeltelever, om faget, om klassene. Noe av dette er møter fastsatt av ledelsen, andre er ting dere kommer på selv. Fordi dere er interessert å få til best mulig undervisning. Så derfor går du hjem og vet at det ligger en bunke med tekster som skal vurderes. Dette er tekster du trenger tid til å vurdere. Du trenger ro for å få til den beste tilbakemeldingen. Elevene fortjener det, de har krav på det. Elevene mine trenger at jeg kan være en så god lærer jeg kan være, og da må jeg noen ganger å få sitte alene og uforstyrret.

Dette ser ikke de som ser oss utenfra. De ser ikke alt det flotte som skjer på skolene rundt omkring. De leser om dårlige resultat, de husker den verste læreren, og de generaliserer på dette grunnlaget.
Hvordan kan vi vite at dere jobber når dere går hjem?  Hvorfor  kan ikke dere rette dere hvordan det er for andre. Underforstått: Hvem tror dere at dere er?

Jeg ser ikke på meg selv som spesielt heroisk, men jeg har yrkesstolthet. Jeg vil gjerne gjøre jobben min best mulig. Det er ikke nødvendigvis et privilegium å bruke de fleste ferier til å rette oppgaver, men jeg gjør det, fordi jeg da har ro til å få unna en del (og nei, det er ikke bare da jeg jobber med rettinger, vurderinger etc. etc). Hadde denne streiken handlet om at lærere ikke vil gi opp "godene" sine, (det er snakk om rettigheter som alle arbeidstakere har innenfor det offentlige) hadde jeg vært hjertens enig.  Men jeg vil gjerne kunne være fleksibel for å være tilgjenelig for elevene mine, og jeg vil ikke være gratisarbeider. Jeg har lang utdanning, jeg bryr meg om yrket mitt og de jeg jobber for, elevene mine.

Refleksjoner fra en norsklærer.

Jeg skulle aldri bli lærer. I familien min er det flere lærere. Min mor var lærer i flere år, mormoren min var lærer, Oldefaren min jobbet som lærer, og flere av slektningene mine jobber i skolen. Sånn ble det ikke. Da jeg var ferdig utdannet masterstudent gikk det noen år før jeg en relevant jobb, og det var som norsklærer på ungdomsskole.

Etterhvert som tiden har gått har jeg sett hvor mye jeg trives i denne jobben. Jeg kunne selvfølgelig klaget på mye. Å sitte med rettebunker mens solen skinner ute. Å føle at man aldri kommer gjennom det enormt store pensumet som ofte interesserer elevene en viss plass. Den evige dårlige samvittigheten fordi man ikke får fulgt opp alle så godt som man skulle ønske. Fordi vi lever i et samfunn der flere og flere stiller krav, samtidig som de ikke selv vil yte så mye.

Jeg leste et sted i et kommentarfelt at en eller annen mente norskfaget ikke var så relevant. Vi kommer til å snakke engelsk alle etterhvert, var hans konklusjon (jeg antar det var en han). Jeg kunne blitt provosert, gjort hva jeg kunne for å forsvare faget mitt. Sagt at det må vi kjempe for, med alt vi har. Istedet tenkte jeg på dette: Om norsklærere klarer å vise hvor spennende norsk kan være, og hvilke muligheter det ligger i å være stolt av språket sitt, så kanskje vi unngår at norsk forsvinner. Personlig er jeg dessuten ikke så sikker på at det skjer. Vi blir vel heller tospråklige, noe som er en styrke. At mange ungdommer nå snakker så godt engelsk gir dem et godt utgangspunkt. Selv har jeg lært mye av å være lærer i nynorskskoler. Da jeg begynte som lærer på en ungdomsskole der nynorsk var hovedmål var det den største bøygen for meg. Nynorsk ordliste ble min bibel, min støtte, en bok jeg alltid hadde med meg. Nå skriver jeg nynorsk og bokmål om hverandre. Jeg skriver bokmål med venner som har bokmål som hovedmål, og omvendt. Dette gjør jeg mest for min egen del, fordi jeg vet man lærer best ved å gjøre ting. Å skrive nynorsk mye hjelper meg til å bli bedre i nynorsk. Å mestre flere språk er en styrke. Blant annet har forskere funnet ut tospråklighet kan hjelpe oss som gamle. Nynorskelever har og  et fortrinn  i følge forskning. De gjør det bedre, noe flere mener er takket være tospråklighet.

For tiden er det streik, jeg er ikke tatt ut, enn så lenge. Men jeg håper det ikke ender med mer bunden tid. Jeg vil gjerne prøve ut omvendt undervisning og videoretting. Om jeg skal lage videoer trenger jeg ro. Jeg vil lese gjennom tekster i et rom der ingen kan forstyrre meg. Elevers tekster kan være personlige, fortelle meg ting jeg ikke ante, og lære meg mye om forfatteren, altså eleven. I år har jeg flere elever jeg skal prøve å motivere slik flere dyktige skrivelærere har motivert meg. Jeg håper jeg i alle fall klarer å få med meg noen, og at de kan se alle mulighetene de tjueni bokstavene i språket vårt har.

Stillheten, eller... helt stille blir det aldri

Vanligvis ytrer jeg meg hele tiden.  Jeg er den som alltid må si noe. Som tenker at det jeg tenker nå, det må alle høre.  For vi har tross alt ytringsfrihet. Vi kan si det meste uten å være redd for at noen skal komme på døren og hente oss. Vi trenger ikke være redd for å kritisere de som bestemmer.  Det er jeg veldig glad for. Jeg er glad ingen ber meg tie fordi jeg er kvinne. At ingen kan hindre meg i å snakke, (selv om de kanskje skulle ønske de kunne det noen ganger).

Den attende april var det en aksjon få fikk med seg i Norge. We are silent. Folk var helt stille en dag, i sympati mot barn som ikke hadde en stemme.  Handlingen er symbolsk, men ganske kraftig likevel.  Så jeg tenkte å gjøre min egen lille vri. Jeg valgte å ikke ytre meg på nettet i 24 timer.  De som kjenner meg , vet at jeg deler mye på nett. Er det en fin sang så poster jeg den. Er det noe jeg er uenig i, så deler jeg linken og kommenterer det som står. Jeg oppdater ofte statusen min. På jobb snakker jeg så å si på alle møter. Jeg tror elevene mine kan bli ganske lei av læreren fra Bergen som alltid må snakke litt mer enn hun hadde tenkt.  Så det å ikke ytre noe på nett, det er en utfordring. Men, viste det seg for min del, en ganske fin utfordring. For plutselig kunne jeg være en lytter som ikke var aktivt med i den store samtalen på nettet. Jeg kunne observere aktiviteter, men ble mindre opptatt av å mene så mye.

Jeg tenker at vi skal være uendelig takknemlig for ytringsfriheten. Men noen ganger kan det å være stille være en god ting. Å være den som lytter, den som hører etter hva folk virkelig sier.  Kanskje er jeg naiv når jeg mener at flere konflikter kunne vært løst fortere om folk lyttet. At vi kanskje ble lykkeligere om vi av og til brukte mer tid på lytte til andre, enn å prøve å få andre til å lytte til oss. Jeg leste en gang at når folk har presentasjonsrunder,  er de fleste mer opptatt av å tenke over hva de selv skal si, enn å høre etter hva de andre sier.  Vi roper, vi mener, vi ytrer oss. Men hvem hører egentlig?

Bilde hentet fra http://www.neontommy.com/sites/default/files/mt_legacy/Silence_opt.jpg 

Stillheten har kanskje blitt en luksus, noe fremmed. Det er flere som ikke klarer stillheten. Som begynner å fnise med en gang det blir for stille. Som må bryte stillheten med en gang. 


En av de vakreste diktene jeg har lest om stillhet er dette diktet av Astrid Tollefsen: 

STILLHETEN.

Helt stille blir det aldri
i stillheten
mellom fire vegger
en hammer slår
et ekko svarer
hele tiden

Heltstille blir det aldri
i stillheten
mellom solvarme trær
under høst-klare stjerner
en hammer slår
et ekko svarer
hele tiden

Stillheten
den dype stillheten
får ingen høre
i levende live.

En sjørøver med briller.. Om inkludering og ekskludering

Da jeg var cirka fem år fikk jeg briller. En god stund måtte jeg gå med lapp for det ene øyet. Barnehagen bestemte da at vi skulle leke sjørøver, så jeg ikke var den eneste med lapp den uken. Jeg tenker at det var inkludering på sitt beste. Jeg husker at en av guttene sa da jeg kom til barnehagen: "Det kan godt være en sjørøver med briller, ja vi sier at det var en sjørøver med briller".

Cirka fem år og med briller. 

Jeg husker ikke så mye fra den barnehagen. Men det husker jeg, og glemmer det nok aldri. Fordi denne gutten så naturlig inkluderte meg.  Han fant løsninger for hvordan en som skilte seg litt ut, kunne få være med på leken.

Jeg vet hva det vil si å bli ekskludert, fryst ut. Jeg kjenner og mange som har opplevd det. Vi ekskluderer hele tiden vi mennesker. Som lærer har jeg sett det flere ganger. Både voksne og barn kan ekskludere. For en tid siden hørte jeg radiodokumentaren om barn som hadde fedre i fengsel. En jente fortale at noen foreldre nektet barna sine å være med henne. Med gråt i stemmen sa hun på radioen: "Jeg har jo ikke gjort noe galt".  Andre former for ekskludering kan være når noen blir litt for vanskelige å forholde seg til. Vi vil kanskje helst ha det enkelt. På et plan kan jeg forstå det. Men jeg vil aldri godta det.
 

          

    Gutten som lot meg være en "sjørøver med briller", og alle som lar folk være "sjørøvere med briller" er de som gir plass til ulike mennesker. Som ikke forventer at den andre skal forandre seg, men lar dem komme som de er og likevel bli en del av fellesskapet.  Det er forskjell på assimilering  (det å gjøre folk mer lik de andre) og integrering. 

 Jeg har mange ulike venner. Noen deler de fleste av mine meninger, andre er uenig i mye av det jeg står for. Vi klarer likevel å ha det bra sammen. Selv om vi noen ganger går hverandre på nervene, og irriterer oss over hverandre. Eller som Hanna i serien Girls sier om sine venner: "I’m not interested in anything they have to say, that’s not the point of friendship!".  Jeg er ikke helt der, men jeg forstår hva hun mener. At vi ikke alltid trenger å være interessert, eller støtte alt andre gjør. Men likevel må godta at vi er ulike.

Et dikt om plastemballasje

Plastic, plastikk, helt fantastisk

Det er plast på alt, det er plast overalt.

Det er ikke plass til plasten.

Plast på frukt, plast som forener sixpacker med øl.

Foto: Julie Daling 

Plast som pakker inn en dag gammelt brød.

Plastic fantastic, emballasjepalass.

Vaske, skure, legge på plass.

Poser, og folie, hav med plast i horisonten,

luft med plast, måker med plast, alt må få plass

og evig, nesten evig er prossessen,

og olje er døde dinosaurer....

Utseende, et innlegg om forfengelighet og frykt

I dag vil jeg blogge om noe jeg ikke har blogget om før. Jeg vil blogge om utseendet og trening. Eller, det er mulig jeg har vært innom temaet før, men generelt ikke. Jeg liker å late som utseendet ikke betyr så mye for meg. At jeg ikke bryr meg så mye, og er glad i den jeg er.

 Jeg går ofte på jobben uten sminke, fordi jeg drøyer tiden i sengen så lenge som mulig. Jeg elsker det meste som er søtt og jeg kan fint sitte stille en hel dag. Da jeg var ung sa mange at jeg var pen. Når jeg ser på bilder fra den tiden kan jeg være enig med dem. Nå klarer jeg ikke helt å se det, fordi jeg er overvektig. Ok, der sa jeg det, det ordet og de tingene jeg ikke vil snakke om, og som jeg definitivt ikke vil blogge om. Men nå er det sagt.

Jeg vet jeg kan klare å gå ned mange kilo, for jeg har gjort det før. Det er bare å kutte ut noen matvarer, og kanskje bevege seg mer. Jeg ser på alle som er så spreke, og føler at jeg burde gjort mer. Men jeg er en person med enormt dårlig kroppskontroll. Jeg har dårlig syn, og dårlig koordinasjon, og ikke minst - jeg er livredd for å falle. Det er en redsel som sitter veldig i kroppen, som har sittet i kroppen i mange år. For redsel sitter i kroppen, og den nekter å gå vekk.

Jeg har snakket med folk som sier at motivasjonen deres for å trene er å se bra ut, og at andre skal synes de ser bra ut. Jeg ønsker og det, men samtidig sitter frykten der. Frykten for å hele tiden føle seg som den dårligste, i et samfunn der det å være god blir mer dyrket fram.

 For meg har det gått gradvis. For ca. et halvt år siden begynte jeg å gå i fysioterapi for problemene mine med balanse og koordinasjon, deretter meldte jeg meg på treningssenter og går på saltimer. En god kollega tok meg med på fjelltur, og min mor har vært med meg på noen. Jeg prøver å få mer kontroll over matinntaket mitt.

Fra 1. november vil jeg prøve å kutte ut sukker,og se om det hjelper. For meg som i mange år har tenkt at jeg må takle alle situasjoner er det en stor utfordring å gå på ting der jeg absolutt ikke er den beste. Det er langt utenfor komfortsonen min. Jeg tenker at jeg nå prøver å lære opp kroppen min på nytt hva den skal være, og hvordan den skal reagere. Det er til tider en kamp. En kamp mellom hjernen som vet godt at ting ikke er farlig, og kroppen som reagerer etter instinkt. Jeg tror det kan ta tid, og jeg er ikke sikker på om jeg vil klare alt. Men jeg vil vite at jeg har prøvd.
En blogger som inspirerer meg mye er Ida Jackson.Bloggen hennes Stappmett. Ida har noenlunde samme bakgrunn som meg, og hun er direkte. Hun legger ikke sjul på at hun skriver en slankeblogg. Les den om dere trenger inspirasjon. 

Forandring fry(d)(kt)er

Skolen jeg jobber på skal legges ned.  Det er ikke mulig å fortsette, de vet det de ansatte. Flere skoler, avdelinger, og programfag rundt om i landet er truet av det samme. Hvorfor?, fordi elevtallet synker, fordi det handler om penger, enten vi liker det eller ikke. Jeg gikk ett år på Heimly folkehøgskole forfatterskolen. En folkehøgskole ikke helt som andre folkehøgskoler. Et sted der gjennomsnittsalderen på studentene var ca. 29 år. En folkhøgskole der den yngste var 18 og den eldste over 70. Jeg glemmer aldri det året. Det var det året jeg lærte at skriving var noe jeg virkelig var god på, da jeg ble mer synlig, jeg som før nesten hadde følt meg usynlig i flere sammenhenger. Jeg har fremdeles venner fra denne tiden, gode og nære venner. Men Heimly er ikke lenger folkehøgskole, det er asylmottak. Jeg kunne sagt at dette er trist, men på en måte syns jeg ikke det. Jeg liker at bygningene brukes til noe, at det er liv der fremdeles. Jeg vet at det brukes til noe viktig. Forandringer kan være skumle, men de kan og være nødvendige. Heimly kunne ikke vare, men bygningene er der fremdeles, og vi som gikk på Heimly er her og vi har fremdeles minnene, skrivingene, forfatterbesøkene, som et minne. Ingen kan legge ned minner.

Finnsnes, stedet der jeg virkelig fikk utviklet meg som skrivende person. Bildet er fra wikimedia.

For noen år siden ble jeg ansatt på en skole som til slutt heller ikke kunne "reddes". Det jeg husker best var flytteprosessen. Hvordan vi flyttet bøker, kastet bøker, at elevene klatret ned i containere på skattejakt etter kasserte bøker, som salmebøker. Jeg husker hvordan det var mye kaos i flytteprosessen. Å begynne på nytt et sted betyr og å avslutte noe. Det kan være smertefullt, skummelt, man kan føle seg maktesløs, men det kan komme gode ting ut av det og. Jeg opplevde å komme til en mer moderne skole, der ting var mer tilrettelagt, men der det og var ting som kunne vært bedre. Vi mister noe og vi får noe når ting forandres, når skoler legges ned, når vi må skifte jobb, når vi flytter.  Den generasjonen jeg tilhører blir gjerne ikke lenge i en jobb, vi søker hele tiden forandring, vi må gjerne slutte i jobber, ta det vi får. Noen ganger er det frustrerende, jeg har ofte tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde mer forankring, og det har jeg skrevet om før  her. Noe må rives ned, men andre ting bygges opp.

Fugl Føniks er fuglen som brenner opp og kommer opp av asken. Det er et symbol på gjenfødelse. Når en konge døde før sa man "kongen er død, leve kongen!". Kanskje vi og burde si det, "skolen er død, leve skolen! ".

Kan dere ikke bare gjøre som jeg sier, har jeg noen ganger lyst til å skrike.

Jeg er lærer, skal være pedagog, tålmodig, skal hjelpe, stille opp, være tilgjengelig.
Jeg skal rette, ordne organisere. Jeg skal være der. Så ber jeg om en enkelt ting, og det blir ikke gjort.

Det koker inni meg,jeg river meg litt i det egentlig ganske så tjukke håret mitt, og klager min nød til de som gidder å høre. Kan de ikke bare høre etter!

De jeg ber om å gjøre noe, de som igjen og igjen gjør det samme, som aldri hører etter. Hvorfor kan de ikke gjøre som jeg sier?!!

 Så slår det meg: Kanskje det er nettopp det de prøver på. Hele tiden prøver de, elevene, foreldrene, søsknene, vennene. De prøver, de er snille. De hører på meg. De leverer arbeider på nytt, de prøver hele tiden.


Da jeg studerte pedagogikk tok jeg faget tilpasset opplæring og spesialundervisning. Der hadde vi blant annet noen forelesninger om relasjonspsykologi. Det handler om at vi stort sett bare ser vårt eget perspektiv, vi veier våre ønsker tyngre enn den andres. Når jeg ønsker at nær familie skal slutte å mase, er det kanskje ikke det beste å be dem ikke mase for nte gang om ting jeg ikke kan gjøre noe med. De kan ha et annet perspektiv. 

Sårbarhet

For ikke så lenge siden leste jeg et blogginnlegg  om sårbarhet, noe som igjen fikk meg på sporet av et foredrag Brené Brown  hadde om samme tema.


Jeg skal ikke skrive så mye om foredraget, det ligger på ted.com, men jeg kan si en god del om sårbarhet. Jeg har alltid vært en som elsker å prate. Jeg stikker meg fram flere steder, jeg elsker å være i rampelyset, og å få oppmerksomhet. Samtidig er jeg ekstremt sårbar. Jeg har flere ømme punkt og når noen treffer dem, så kan det dominere alle tankene mine.

Jeg glemmer ofte alle gledene, og husker lett alle nederlagene, og sånn tror jeg flere har det. I samfunnet vårt er det viktig å være flink og pen. Folk legger ut bilder og får vite hvor flotte de er. Det er  ikke noe galt i det, jeg er for å fortelle folk at de er pene, eller flinke. Men om det er det eneste som blir brukt for å måle menneskers verdi, da er det en verdi som lett kan forsvinne.  Jeg vil ikke si at jeg er rammet av flink-pike-syndromet, men jeg har og er delvis rammet av tanken på å ikke strekke til. Å ikke være bra nok, å ikke bety så mye.  Men jeg jobber med det, hele tiden, og blir bedre og bedre...

Ansiktsmaling er gøy, men jeg er den sårbare bak malingen.

Om å være tilstede

For en stund siden så jeg noe som antakeligvis var en far med sønnen sin på et kjøpesenter. Sønnen løp hele tiden foran faren, mens faren hele tiden snakket i mobilen. Jeg tenkte at den gutten kunne lett ha stukket av, bare løpt fra en far som kanskje var fysisk tilstede, men absolutt ikke mentalt tilstede.

Flere ganger når jeg snakker med folk så blir de distrahert, de må gjøre alt mulig på samme tid. De spør men når jeg svarer, så er blikket et annet sted. Når telefonen ringer må de ta den, og de er aldri i ro.

Når var du sist hundre prosent tilstede i en situasjon? Jeg tenker at det er fullt mulig å ha mye å gjøre og likevel være hundre prosent tilstede i det man gjør, At den stunden man setter av til noen ikke skal brukes til noe annet. At man kan legge vekk mobilen da, og være der. Det trenger ikke være mer enn en liten stund, men det kan være uvurderlig. Jeg vokste opp med en mor som var aktiv på flere områder. Hun var vel det som kan kalles travel. Men hun var alltid tilstede når hun var tilstede. Hun kunne prate med meg om ting jeg slet med, og være en god rådgiver. Hun var tilstede ikke bare med kroppen, men med hele seg.  Jeg blir selv veldig lett disterahert. Men jeg prøver å være tilstede. Om noen trenger å snakke vil jeg være en som lytter, som skaper et rom der og da, for en liten stund. Da får andre ting vente litt, for det er en myte at man er effektiv når man gjør flere ting samtidig.

 Flere ganger tar jeg meg selv i å gå inn på facebook, publiserer, tenke på ting jeg skulle gjort. Det jeg skulle gjort får jeg ikke gjort fordi jeg lar meg distrahere. Noen mener visst at den store andelen av folk med ADHD skyldes alle distraksjonene vi har i samfunnet. Alt er tilgjengelig, og resultatet er at vi  egentlig ikke er tilgjengelig for noen.

Det tar ikke så lang til å være tilstede, og det kan hjelpe bare med fem minutters hundre prosent tilstedeværelse for den som trenger det. Mindfulness handler om å være tilstede i det du gjør. Jeg vet egentlig ikke mye om det men lar meg fascinere. Fordi jeg tror at vi ironisk nok blir mer effektive (om det er et ideal) av å gjøre en ting om gangen.

Musikk

Jeg hørte en gang filosofen Arne Næss si at det kan være lurt å gjøre noe en ikke er så veldig god til. Som å spille et instrument. Akkurat det tok jeg veldig til meg. Som den som alltid satt bakerst i andrefiolinrekken, som aldri helt traff tonene, som ikke var en iherdig øver, er det fint å få en slik oppmuntring. For jeg har fremdeles fiolinen. Den er alltid med i flyttelasset mitt, og noen ganger tar jeg den opp og spiller litt. Jeg skaffer meg noter og tenker at nå, nå skal jeg øve, på skalaer, på etuder, øve teknikk. Men som oftest ender det med at jeg bare spiller noe folkemusikk i stedet. Jeg har spilt i flere symfoniorkester, og i spelemannslag. En periode prøvde jeg å spille hardingfele. Å spille fiolin er å spille mye etter noter. Som når man leser seg til kunnskap. Andre ganger er det ta etter andre, som i folkemusikk. Der deler man musikken opp slik at man  lærer del for del. På samme måte lærer vi å snakke, gjennom gjentaking. Jeg er glad noen er ambisiøse, at det finnes mennesker som  perfeksjonerer seg, og blir strålende talenter på et instrumenter. For meg er det nok. Det er ikke mitt mål. Jeg skal ikke bli profesjonell musiker, jeg kan gjerne bare spille for meg selv, og de nærmeste. Det er nok av andre ting jeg er flink til, men  jeg gir ikke fra meg fiolinen  med det første.

Fra en orkesterøving med Sogn og Fjordane symfoniorkester

Sang er og en lidenskap. En historie om meg som liten, handler om at jeg en gang sang to timer i strekk. Jeg synger ofte, og har sunget i flere kor. Det å være med i kor er og en fin måte å bli kjent med nye folk på, særlig som innflytter. Jeg  er nok en slags nomade, og  da er det  å gå i kor ganske kjekt. Å treffe andre mennesker som deler samme interesse for musikk, og å kunne spille  eller synge sammen, det er noe vakkert ved det.


For noen år siden så jeg et innslag om et ungdomssorkester i et krigsherjet land. En gutt fortalte da hvordan det hadde vært å holde i en klarinett for første gang, og at det var noe annet enn å holde et våpen. Musikk er dessuten et veldig bra kommunikasjonsmiddel om noen ikke har språk. Å synge for demente er et eksempel på det. Gjennom sangen kan man oppnå kontakt, og sang og musikk gjør visst og noe med språksenteret i hjernen.  For meg er både spillingen og sangen noe å gjøre utenom. Jeg spiller og synger så lenge det er kjekt, og det tror jeg det alltid vil være.

Naturvern

Jeg er ikke noe utpreget friluftsmenneske, det er en av mine komplekser. Men jeg er opptatt av miljøvern, av naturvern og av at vi skal ha respekt for den naturen vi har rundt oss. For en stund siden hørte jeg på Verdibørsen i P2. Der snakket man om hvordan vår menneskelige natur kan forklare hvorfor vi bryr oss så lite om å forbruke mindre. Våre forfedre var nemlig de som hadde flest materielle goder. De som var mest rause, og skaffet seg flest skatter var mer attraktive enn de som tenkte fornuftig og sparte. Vel i mitt tilfelle stemmer ikke dette helt, men det er en annen historie... For en stund siden snakket jeg med en som jobbet med klimaproblematikk. Han fortalte at absolutt alle indisier og modeller peker på at klimaendringene er menneskeskapte. Jeg skal ikke lyge å si at jeg aldri kjøper ting jeg strengt tatt ikke trenger. Det hender rett som det er at jeg gjør det. Heller ikke at jeg alltid tenker like mye på miljøet. Flere kjenninger av meg er mye flinkere enn meg der. Men jeg prøver å gjøre mitt. Tenke over om jeg virkelig trenger noe nytt hele tiden, om det egentlig bare vil samle støv, og skape rot. Jeg er en av de "kjipe" som ikke vil at man skal bygge boliger hvor som helst. At å bygge hus nede ved stranden, eller lage båthavner som ødelegger fjordens profil bare fordi noen vil ha mer luksus, er noe jeg sier si nei til. Det er alltid vanskelig å være den upoulære, å stå alene. For mange ender det med at de ikke orker mer. Jeg beundrer dem som likevel står i det. De som aksjonerte mot mastene i Hardanger, som lenker seg fast, som er villig til å gå i fengsel for det de tror på. Det er vanskelig å skrive om dette uten å bruke en drøss med floskler. Jeg er sikker på at flere ikke gidder å lese to linjer en gang. Enda ett innlegg om miljøvern... Men jeg skriver det likevel, fordi jeg mener det er viktig. Jeg mener det må skje dramatiske ting, og at vi må forstå at det er alvor. Eller for å gjengi et dikt av Inger Hagerup: Drømmer og utopier, sier de kloke menn, de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger! Livet er ikke bare hus og mat og penger. Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger, alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag. Det haster, det haster idag! Vær utålmodig, menneske! Sett sine egne spor! Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.

Tilgi dem, for de vet hva de gjør.

En jeg kjenner har skrevet: Tilgi dem, for de vet hva de gjør" som signatur på mailene sine. Jeg tenkte på det sitatet for noen dager siden. Da hørte jeg om en jente jeg kjenner godt, som jeg har fulgt fra hun var inni magen til moren. En vakker liten personlighet, men som dessverre har opplevd at ikke alle mennesker vil henne vel. Tilgi dem for de vet hva de gjør. Denne gangen var det noen jevnaldrende. De gikk over noen grenser, eller de gikk ikke, de brøt dem. De brydde seg ikke om at grensene var der. Da jeg skrev masteroppgave skrev jeg blant annet om positivt og negativt ansikt. Det negative ansiktet er ikke det dårlige ansiktet, det er vår verdighet, vår integritet. Om noen går over våre grenser, så krenker de oss, og det kan ta lang tid før vi klarer å reise oss igjen. Fordi vi er så sårbare i det som bare er vårt rom, der kanskje ingen skal og bør slippe inn. Men husker vi selv om vi var en som gikk over grenser? Jeg vet om mange som husker at de ble mobbet, men få eller ingen husker at de mobbet. For meg er de som faktisk inrømmer det, og ber om unnskyldning store personligheter. Jeg har selv opplevd å få en sånn unnskyldning, og det betød enormt mye. For jeg var og en av dem som ikke bare hadde en rosenrød barndom. Jeg brukte briller, jeg var høy og dessuten ganske klønete. Det har preget meg. Jeg lurer noen ganger på om den jeg er, er den de ville jeg skulle være,og om jeg en dag slipper å bry meg. En forfatter sa en gang at hun skreiv for å fortelle barnet i seg at det kommer til å bli bedre. At en gang vil de fleste du treffer, være gode mennesker som vil deg godt. Jeg skulle ønske vi kunne leve i en verden der vi ikke trengte å si det, hverken til barnet inni oss, eller barnet som ikke vil på skolen fordi det betyr nok en dag der folk ikke respekterer hverken det positive ansiktet (den man vil være) eller det negative ansiktet (det som bare er individets eget rom). Men foreløpig kan jeg bare si til barnet som vokste opp på 80 og 90-tallet, det blir bedre, det blir mye, mye bedre.

Litt om Sudan og dårlig retningssans.

Jeg har ikke retningssans. Det kan skape en del morsomme episoder. For de fleste tenker at når du har kommet fra et sted, da vet du hvor det er når du skal tilbake dit. Men for oss med dårlig retningssans er det ikke nødvendigvis slik. Da jeg var i Sudan, var det mange små busser du kunne gå av og på på når du ville. Jeg skulle ta en slik buss til en lokal kafé der jeg skulle møte I som jeg bodde hos. Men jeg klarte å gå på på feil sted. Plutselig havnet jeg på en sentralstasjon full av busser. Jeg prøvde å spørre sjåføren om han skulle tilbake, men han bare ristet på hodet og ga tegn til at jeg måtte av. I cirka ett minutt fikk jeg litt panikk. Jeg ante jo ikke hvor i landet jeg var. Heldigvis hadde jeg dekning på mobilen og fikk ringt til I og gitt beskjed. Så alt ordnet seg. Når du ikke har god retningssans, lærer du deg noen strategier: Strategi 1 Finn nærmeste motorvei, går du lenge nok finner du den. I Sudan er du veldig synlig som utlending. Jeg hadde dessuten et særdeles iøynefallende rosa skjørt på meg, og følte meg nesten som en kjendis der jeg gikk. Diverse menn/gutter ropte etter meg og ønsket meg velkommen til Sudan. Det var dessuten et stykke til motorveien, men jeg gikk ganske målrettet, selv om jeg faktisk ikke visste om jeg gikk rett. Strategi 2: Se på det å gå seg vill som en mulighet til å oppdage nye steder. Jeg oppdaget Bakklandet i Trondheim på denne måten, og en del borettslag i Bergen. I Sudan oppdaget jeg vennlige folk, og bylivet. Strategi 3: Let etter nærmeste busstopp. Om du er i et land hvor det ikke er noe slikt, finn nærmeste taxi. Evt. om bussen aldri kommer, ta taxi. Er du i feks. Sudan må du vite at du per definisjon er rik fordi du er hvit, og derfor godt kan betale over takst. Om du mener det er urimelig fordi du faktisk ikke er så rik, da må du innstille deg på diskusjon. Strategi 4: Se deg tilbake. Om du skal samme vei , kan du med jevne mellomrom se deg tilbake. Er du sammen med noen er det ok om du forklarer hvorfor du gjør det. Stort sett godtar folk det når du sier at du har dårlig et eller annet, fordi de fleste har et eller annet. Vi har alle vårt... Strategi 5: GPS, både på mobil, i bil og andre steder, men det kan og bli dyrt, i alle fall i utlandet. Noen av GPS -stemmene er og skikkelig myndige, slik at man bare må gjøre som de sier. Strategi 6: Hekt deg på andre. Andre som har retningssans syns ofte det er kjekt å være til nytte, det kan de være om de må følge deg. Men pass på at du understreker nettopp dette, hvor viktig de er for deg. Strategi 7: Tenk at det aller meste som er ukjent er kjent for noen, og at det du har kommet bort fra ikke har forsvunnet. Det er bare et annet sted.

Aldri fornøyd.

Hva er det som gjør at de fleste av oss aldri blir fornøyd med oss selv? Enten er vi for tynne, eller for tykke. Noen klager på at de er for lave, andre som meg  kan fortelle at det slettes ikke er bare fryd og gammen å rave 178 meter over havet, og at det ikke alltid er like kjekt når alle skal kommentere høyden din.

De med lyst hår vil ha mørkt hår, og folk med mørkt hår bleker håret. VI jubler når vi får skille etter soling, mens man i andre land gjør hva man kan for å bleke huden, så den blir mer vestlig.  Jeg kan ønske å være en annen, men hadde jeg vært fornøyd om jeg våknet opp en dag som dem? Det er mye jeg skulle ønske jeg kunne, eller kunne bedre, men jeg tenker sjelden på hva jeg kan, kanskje jeg til og med har vanskelig for å se at jeg kan det godt nok. 

Indentitet

Hvem skal jeg være når alle roller er besatt. Divaen har dratt på seg den røde kjolen med silkesjal over skuldrene. Sangerinnen har varmet opp. Komikeren har fortalt vitser hele kvelden. Skuespilleren har brukt uker på å komme inn i rollen, og nesten glemt seg selv. Forfatteren har skrevet den siste linjen og gjort manuset klart. Den deprimerte har grått seg i søvn. Den rastløse har vridd seg i sengen, og prøvd å stoppe tankene. Hvem skal jeg være når alle har gått? Når jeg står igjen med silkesjalet i hånden, og kjenner hvor lett det er. Når det ikke finnes noe rom der lyden kan vibrere, og folk ikke lenger ler. Når skuespilleren vasker vekk sminken og drar hjem til en leilighet med et tomt kjøleskap. Den deprimerte har vasket ansiktet, og den rastløse har begynt å gjøre pusteøvelser. Forfatteren prøver å avslutte, og vet ikke om slutten skal være åpen eller lykkelig.