Stillheten, eller... helt stille blir det aldri

Vanligvis ytrer jeg meg hele tiden.  Jeg er den som alltid må si noe. Som tenker at det jeg tenker nå, det må alle høre.  For vi har tross alt ytringsfrihet. Vi kan si det meste uten å være redd for at noen skal komme på døren og hente oss. Vi trenger ikke være redd for å kritisere de som bestemmer.  Det er jeg veldig glad for. Jeg er glad ingen ber meg tie fordi jeg er kvinne. At ingen kan hindre meg i å snakke, (selv om de kanskje skulle ønske de kunne det noen ganger).

Den attende april var det en aksjon få fikk med seg i Norge. We are silent. Folk var helt stille en dag, i sympati mot barn som ikke hadde en stemme.  Handlingen er symbolsk, men ganske kraftig likevel.  Så jeg tenkte å gjøre min egen lille vri. Jeg valgte å ikke ytre meg på nettet i 24 timer.  De som kjenner meg , vet at jeg deler mye på nett. Er det en fin sang så poster jeg den. Er det noe jeg er uenig i, så deler jeg linken og kommenterer det som står. Jeg oppdater ofte statusen min. På jobb snakker jeg så å si på alle møter. Jeg tror elevene mine kan bli ganske lei av læreren fra Bergen som alltid må snakke litt mer enn hun hadde tenkt.  Så det å ikke ytre noe på nett, det er en utfordring. Men, viste det seg for min del, en ganske fin utfordring. For plutselig kunne jeg være en lytter som ikke var aktivt med i den store samtalen på nettet. Jeg kunne observere aktiviteter, men ble mindre opptatt av å mene så mye.

Jeg tenker at vi skal være uendelig takknemlig for ytringsfriheten. Men noen ganger kan det å være stille være en god ting. Å være den som lytter, den som hører etter hva folk virkelig sier.  Kanskje er jeg naiv når jeg mener at flere konflikter kunne vært løst fortere om folk lyttet. At vi kanskje ble lykkeligere om vi av og til brukte mer tid på lytte til andre, enn å prøve å få andre til å lytte til oss. Jeg leste en gang at når folk har presentasjonsrunder,  er de fleste mer opptatt av å tenke over hva de selv skal si, enn å høre etter hva de andre sier.  Vi roper, vi mener, vi ytrer oss. Men hvem hører egentlig?

Bilde hentet fra http://www.neontommy.com/sites/default/files/mt_legacy/Silence_opt.jpg 

Stillheten har kanskje blitt en luksus, noe fremmed. Det er flere som ikke klarer stillheten. Som begynner å fnise med en gang det blir for stille. Som må bryte stillheten med en gang. 


En av de vakreste diktene jeg har lest om stillhet er dette diktet av Astrid Tollefsen: 

STILLHETEN.

Helt stille blir det aldri
i stillheten
mellom fire vegger
en hammer slår
et ekko svarer
hele tiden

Heltstille blir det aldri
i stillheten
mellom solvarme trær
under høst-klare stjerner
en hammer slår
et ekko svarer
hele tiden

Stillheten
den dype stillheten
får ingen høre
i levende live.