Lanekassen

I går fikk jeg melding om at jeg får lån fra lanekassen. Det vil si det sto at søknaden var behandlet men før jeg kunne få penger måtte jeg skrive under og bla, bla bla. Foreløpig har lanekassen og jeg et ganske greit forhold men det forandrer seg vel etterhvert. Da blir det jeg som betaler dem og ikke omvendt. Nesten som foreldre som blir gamle og barna som tar seg av dem. Også jeg som ikke aner hva jeg skal bli. Ellers vet jeg at lanekassen mottar så mye papir (eller mottok så mye papir) at det er nok å fylle et ca 10 kvm. stort rom fra gulv til tak . Men den kunnskapen er egentlig ikke nyttig for meg.

Spørsmål til filosofene, kunsthistorikerne, biologene og science -fiction entusiastene

Er brude ferden i Hardanger egentlig brudeferden på Sognefjorden?
Finnes det tusenbein med tusen bein?
Kan en fisk føle smerte?
Vil vi en gang kunne leve i 200 år?
Kan vi noen ganger klare å reise i tid på en eller annen måte.

Bøker jeg har kjøpt.

Siden det ser ut til å være en bloggtrend å fortelle hvilke bøker man kjøpte sist så kommer mitt bidrag her.
Jeg har foreløpig lagt til side bla.disse godbitene fra Den Norske bokbyen i Fjærland:

1. Rasende kasteller av Barrico
2. Om gud av Jonas Gardell
3. To diktsamlinger av Nils Øyvind Haagensen
4. Apokryfene
5. Mor og Medusa av Sissel Lie
6. Lovsang av Kathrine Grøndahl

pluss mange fler

Rapport fra vestlandet

Nå har jeg solgt masse bøker og prøvd å forklare kunder hvorfor bøker som kostet 39 kr på 80 tallet blir dyrere senere selv om de er brukt. Jeg har vært ute på fisketur uten å få noe fisk og fått dårlig samvittighet for alle turene jeg ikke har dratt på.
Har funnet ut at jeg er glad jeg er vestlending og er vokst opp med fjell rundt meg. Håper å kunne få bo et sted på vestlandet etter at jeg en gang blir ferdig utdannet. Akkurat nå er jeg noen dager i Bergen for å vise min svenske venninne Lisa byen min. Vi har tatt fløybanen og gått et stykke og jeg ble enten stukket av en veps eller bitt av en klegg. Det blir jo spennende å se resultatet.

Ting som irriterer meg!

1. Mennesker som alltid skylder på andre.
2. Kjærestepar som minner meg om hvor grundig singel jeg er.
3. Reklameavbruddene på tv 3
4. Når internett går tregt.
5. Den rare lyden mobiltelefonen min lager når jeg snakker med noen i den.
6. Tabloidaviser som elsker skandaler og ikke tenker på annet enn å selge aviser.
7. Å ikke få sove når jeg er trøtt.
8. Ting som er åpen til ugunstige tidspunkt.
9. En tom bankkonto.
10. Folk som tar betalt for ting som før var gratis (heia posten)

Snart til bokbyen

Om ca en uke drar jeg for femte og (hvis sjebnen vil at jeg en gang skal bli ferdig masterstudent) siste gang som selger i bokbyen. Jeg gleder meg selvfølgelig til å treffe alle folkene igjen. Japps på seriesalget, Claus og Kari og deres morsomme kommentarer og Laura deres datter og daglig leder i bokbyen. Nynorsk antikvariat med Kjerland og Straumsvåg og ikke minst kundene. Særlig de som spør om jeg har en bok som er så tykk (også viser de med to fingre hvor tykk den er) og som søsteren deres hadde på 50 tallet og som hadde mange fine bilder. Eller når amerikanske turister spør om de innfødte har tv, eller hvem som malte breen blå. Førstepremien går uansett til paret fra Amerika som var sjarmert av at man i lille Norge hadde oppkalt et lite sted (Mundal) etter den Amerikanske visepresidenten den gangen.Jeg må bare være fullstendig fordomsfull og helt ukritisk og si " dumme, dumme folk." Eller for å si det som jeg sikkert ville sagt det for cirka 13 år siden "mongo bananflue".

Åshild fryder seg over billige flybilletter og raser mot dumme plakater.

Nå har jeg klart å skaffe reise hjem til 250 kr og er strålende fornøyd. Gleder meg til sette beina på vestlandsk jord den 22. juni. Det blir fint det. Jeg fryder meg over at jeg kan nyte godt av priskriger og fly så billig. Så raser jeg mot dumme plakater som liksom skal sjokkere studenter. Der det står at "lånet kommer ikke før i oktober" og med liten skrift "dersom du ikke gjør det riktig". En sånn villede informasjon er jeg sterkt og absolutt i mot og jeg merker jeg blir sint og får lyst å rope masse. En ting er å informere studentene om at det nå er nye regler for lånekassen, men hvorfor tror folk at studenter må skremmes til handling. Hvilken holdning er det? Jeg uttrykker misnøye inni meg.

Rare filmer

På søndag satt jeg og så på Dogville. Etterpå måtte jeg selfølgelig google meg frem til noen anmeldelser. Så kom spørsmålet om Lars von Trier egentlig er genial eller en bløff maker. Jeg lurer på om han uansett er genial. For enten er han en genial bløffmaker eller så er han en genial filmskaper. Dogville var jo utvilsomt original, og litt monotom. Det er bare en ting som irriterer meg ganske mye: Kvinneskikkelsene (et utrolig pompøst ord syns jeg men la gå),kvinneskikkelsene til Lars von Trier er så ekstremt naive. Jeg får lyst å gå inn i filmen og riste dem. Noe som kan bevise at han er en genial filmskaper, eller bløffmaker.

Norges nasjonaldag

Norges nasjonaldag var jeg sammen med resten av symforch og spilte for masse bunadskledde studenter på studentersamfundet.

Jeg klarte å komme i bunaden etter litt kamp, og lurte på å skaffe meg e påklederske til neste 17 mai. Men skjorten er for liten og den ene knappen måtte jeg sy på plass med svart tråd. Heldigvis har skjorten svarte broderier. Ellers er bunaden fra østtelemark en fin måte å få respekt på. På samfundet holdt erA øvlaK festtale. En av de beste kommentarene etter talene kom fra en fransk gutt i orkesteret: ”Jeg vet ikke hvem den mannen var, men han var veldig morsom”. Det må være kred for erA, at humoren hans er global. En annen mente det var uvanlig med en morsom mann som snakket nynorsk. Jeg påpekte at ingen snakker nynorsk, men det så ikke ut til å bry denne personen som er vokst opp i Oslo.

Ellers holdt viL nnamllU tale på torget. Hun hadde masse ark med talen på (og hun skal være skuespiller) som holdt på å fly fra hverandre. Dessuten kunne hun fortelle oss at det var moren hennes som hadde ordnet med det fine været. Det fine været var egentlig i følge værmeldingen feil. For det skulle være kaldt og surt.

Men viL snakket om en del av sine reiser og om en dame i India som hadde latt henne komme under teppe sitt når det regnet. ViL brukte dessuten ord som ”sprog” I ”denne kvinnen”, ord som stort sett bare brukes ironisk av oss som er født på sytti eller åtti tallet.

Før hadde jeg nesten ingen respekt for viL,men det endret seg endel når hun var hos Fredrik på tv og sa at hun så på Raymond på tv. Det vil sin hun sa Reimond, men det kan jeg leve med.

Åshild undres over reklamen til bokklubbene.

Etter at han som er minister for det trendy og næringslivske og som har samme initialer som en sjokololade- M.M, har gjort det litt lettere for de som selger bøker å selge bøkene like billig som det bokklubbene gjør. Så må bokklubbene reklamere for seg selv. Det gjør de på den måten at i reklamefilmen ringer forfatterne på døren til folk og sier navnet sitt og ”du har bestilt meg”. I den ene reklamefilmen er det en liten D. Solstad som hilser på den store.

Jeg får meg ikke til å tenke noe annet et dette må være litt pinlig for forfatterne. Å selge seg selv og dessuten oppleve hvor utrolig kreative reklamefolkene mente de var når de fant på det med den lille Solstaden som hilste på den store. Litt sånn lek med ord. Jeg innbiller meg at de (reklamefolkene) var strålende fornøyd med den idéen. Men hva syns forfatterne?....

Lukten av my little ponny,

For en stund siden leste jeg at forfatteren Lisa Lie liker duften av my little ponny. Da huskeT jeg hvorfor jeg likte Ikea så godt som barn: På grunn av den gode lukten av plast. Det er den lukten som minner om barndom og 80 tallet. Lukten av plast på Ikea handlet om ballrommet. Et rom fullt med baller vi kunne bade i. Så mange baller at vi ikke kunne nå gulvet med føttene. Å kunne rutsje ned i ballene og kaste små plastballer på andre. Jeg blir glad inni meg når jeg tenker på det. På lukten av plast og leker. Jeg lurer på om jeg snart skal ta en tur på Ikea igjen eller kanskje se om My little ponny fremdeles finnes. Eller om det er den samme lukten av plast jeg kjenner nå.

FGB (Forening for gjensidig beundring)

FGB er en politisk uavhengig organisajon som har ett mål: Å beundre hverandre gjensidig. Hva man beundres for er opp til medlemmene, men gjensidigheten er er et krav.
Reglement:
1. Alle medlemmer forplikter seg til å fortelle de andre medlemmene hva de beundrer hos dem.

2. Medlemmene regulerer selv hvor ofte de vil opplyse om hva de beundrer hos andre medlemmer. F.G.B vil likevel anbefale på det sterkeste at det blir gjort månedlige tilbakemeldinger til de medlemmene man beundrer mest.

3. Medlemmene som mottar ros skal takke for rosen og helst vise seg svært fornøyd. Rødming og nervøs latter er lov. Avfeing og avvising ikke tillatt.

4. Alle medlemmene plikter å ha jevnlig kontakt med hverandre gjennom ulike kommunikasjonsmedia.

Iføl (takk til Olaug Nilssen som inspirerte meg)

Hvis du har ordbok på mobilen og prøver å skrive ”Idol” får du ordet ”Iføl”.Jeg syns vi alle skal begynne å kalle Idol for Iføl. Ingen program har så mye grining direkte som ”Iføl”. Ingen viser så mye sårende kommentarer som ”Iføl” og ingen bruker så mye tid på klemming som de som er med på ”Iføl”.De som er så heldig å komme til finalen må likevel av og til tåle kritikk fra slemme-Tor og de andre dommerne, oppleve at den ene etter den andre forsvinner og kanskje miste en god reserve storesøster, en underholder eller god venn. Så de griner, de griner og griner hver gang en ny deltaker blir stemt ut. De klemmer hverandre og forteller at det er tøft hver gang en ny deltaker må forlate dem. At kjendiser og store stjerner griner er ikke noe nytt. Filmstjerner og popstjerner griner når de får priser.De griner og takker Gud og mamma og kanskje pappa. Men iføldeltakerne griner ikke fordi det er bra for imaget. De griner fordi vi som seere brutalt stemmer en ny person ut. Det er som siste dag på folkehøgskole hver uke. De blir som en familie. Er sammen hele tiden også må de ta farvel. Bare fordi én og bare én skal bli norges-nye superstjerne. Sist uke var det Malin som måtte forlate sine nye venner. Onsdagen viste TV2 programmet der deltakerne blir filmet utenom selve konkurransen. Malin sa det som alle sier: At dette var en opplevelse og at hun syns det var fantastisk å komme så langt. Så gråt hun og fikk masse klemmer.
Men det jeg likte best var når Malin gikk ned på kne for å trøste to små jenter som gråt fordi hun var ute av konkurransen.”Dere må ikke gråte på grunn av meg sa hun”. Så trøstet hun dem med alt hun skulle gjøre, være med på musikkvideo og spille inn plate. Hun hadde ikke trengt det. Malin kunne bare gått forbi de gråtende jentene. Hun kunne ha brukt tiden mye mer konstruktivt. Hun viste seg absolutt ikke som en superstjerne. Malin var en ekte Iføl-stjerne. En som (jeg liker å tro) har forstått at det viktigste ikke er å bli beundret. At det kan være det samme om alle kjøper cden din hvis ingen lurer på om du har det bra.
Som kan trøste andre selv om de selv trenger trøst.
Derfor vil jeg si Hurra for Malin. Hurra for alle personer som går ned på kne og trøster andre når de egentlig selv trenger trøst.

Ting jeg skulle ønske var oppfunnet del 2

Et selvryddende klesskap.

Et selvrensende gulv.

Ting som ryddet på plass seg selv.


Er i det hele tatt lei konseptet rot.

Ting skulle ønske fantes.

En skriver som kunne kobles direkte til hjernen, skrive ut tankene jeg trengte på papir og luke ut de setningene som ikke hørte hjemme i sammenhengen.
Jeg tror det er et marked for dette konseptet. På en annen side og en tredje og fjerde og femte side ville det føre til massiv arbeidsledighet innenfor kunstverdenen og akademia.
Men men....


Fortsettelse i denne serien følger...