Tilgi dem, for de vet hva de gjør.

En jeg kjenner har skrevet: Tilgi dem, for de vet hva de gjør" som signatur på mailene sine. Jeg tenkte på det sitatet for noen dager siden. Da hørte jeg om en jente jeg kjenner godt, som jeg har fulgt fra hun var inni magen til moren. En vakker liten personlighet, men som dessverre har opplevd at ikke alle mennesker vil henne vel. Tilgi dem for de vet hva de gjør. Denne gangen var det noen jevnaldrende. De gikk over noen grenser, eller de gikk ikke, de brøt dem. De brydde seg ikke om at grensene var der. Da jeg skrev masteroppgave skrev jeg blant annet om positivt og negativt ansikt. Det negative ansiktet er ikke det dårlige ansiktet, det er vår verdighet, vår integritet. Om noen går over våre grenser, så krenker de oss, og det kan ta lang tid før vi klarer å reise oss igjen. Fordi vi er så sårbare i det som bare er vårt rom, der kanskje ingen skal og bør slippe inn. Men husker vi selv om vi var en som gikk over grenser? Jeg vet om mange som husker at de ble mobbet, men få eller ingen husker at de mobbet. For meg er de som faktisk inrømmer det, og ber om unnskyldning store personligheter. Jeg har selv opplevd å få en sånn unnskyldning, og det betød enormt mye. For jeg var og en av dem som ikke bare hadde en rosenrød barndom. Jeg brukte briller, jeg var høy og dessuten ganske klønete. Det har preget meg. Jeg lurer noen ganger på om den jeg er, er den de ville jeg skulle være,og om jeg en dag slipper å bry meg. En forfatter sa en gang at hun skreiv for å fortelle barnet i seg at det kommer til å bli bedre. At en gang vil de fleste du treffer, være gode mennesker som vil deg godt. Jeg skulle ønske vi kunne leve i en verden der vi ikke trengte å si det, hverken til barnet inni oss, eller barnet som ikke vil på skolen fordi det betyr nok en dag der folk ikke respekterer hverken det positive ansiktet (den man vil være) eller det negative ansiktet (det som bare er individets eget rom). Men foreløpig kan jeg bare si til barnet som vokste opp på 80 og 90-tallet, det blir bedre, det blir mye, mye bedre.

Litt om Sudan og dårlig retningssans.

Jeg har ikke retningssans. Det kan skape en del morsomme episoder. For de fleste tenker at når du har kommet fra et sted, da vet du hvor det er når du skal tilbake dit. Men for oss med dårlig retningssans er det ikke nødvendigvis slik. Da jeg var i Sudan, var det mange små busser du kunne gå av og på på når du ville. Jeg skulle ta en slik buss til en lokal kafé der jeg skulle møte I som jeg bodde hos. Men jeg klarte å gå på på feil sted. Plutselig havnet jeg på en sentralstasjon full av busser. Jeg prøvde å spørre sjåføren om han skulle tilbake, men han bare ristet på hodet og ga tegn til at jeg måtte av. I cirka ett minutt fikk jeg litt panikk. Jeg ante jo ikke hvor i landet jeg var. Heldigvis hadde jeg dekning på mobilen og fikk ringt til I og gitt beskjed. Så alt ordnet seg. Når du ikke har god retningssans, lærer du deg noen strategier: Strategi 1 Finn nærmeste motorvei, går du lenge nok finner du den. I Sudan er du veldig synlig som utlending. Jeg hadde dessuten et særdeles iøynefallende rosa skjørt på meg, og følte meg nesten som en kjendis der jeg gikk. Diverse menn/gutter ropte etter meg og ønsket meg velkommen til Sudan. Det var dessuten et stykke til motorveien, men jeg gikk ganske målrettet, selv om jeg faktisk ikke visste om jeg gikk rett. Strategi 2: Se på det å gå seg vill som en mulighet til å oppdage nye steder. Jeg oppdaget Bakklandet i Trondheim på denne måten, og en del borettslag i Bergen. I Sudan oppdaget jeg vennlige folk, og bylivet. Strategi 3: Let etter nærmeste busstopp. Om du er i et land hvor det ikke er noe slikt, finn nærmeste taxi. Evt. om bussen aldri kommer, ta taxi. Er du i feks. Sudan må du vite at du per definisjon er rik fordi du er hvit, og derfor godt kan betale over takst. Om du mener det er urimelig fordi du faktisk ikke er så rik, da må du innstille deg på diskusjon. Strategi 4: Se deg tilbake. Om du skal samme vei , kan du med jevne mellomrom se deg tilbake. Er du sammen med noen er det ok om du forklarer hvorfor du gjør det. Stort sett godtar folk det når du sier at du har dårlig et eller annet, fordi de fleste har et eller annet. Vi har alle vårt... Strategi 5: GPS, både på mobil, i bil og andre steder, men det kan og bli dyrt, i alle fall i utlandet. Noen av GPS -stemmene er og skikkelig myndige, slik at man bare må gjøre som de sier. Strategi 6: Hekt deg på andre. Andre som har retningssans syns ofte det er kjekt å være til nytte, det kan de være om de må følge deg. Men pass på at du understreker nettopp dette, hvor viktig de er for deg. Strategi 7: Tenk at det aller meste som er ukjent er kjent for noen, og at det du har kommet bort fra ikke har forsvunnet. Det er bare et annet sted.

Aldri fornøyd.

Hva er det som gjør at de fleste av oss aldri blir fornøyd med oss selv? Enten er vi for tynne, eller for tykke. Noen klager på at de er for lave, andre som meg  kan fortelle at det slettes ikke er bare fryd og gammen å rave 178 meter over havet, og at det ikke alltid er like kjekt når alle skal kommentere høyden din.

De med lyst hår vil ha mørkt hår, og folk med mørkt hår bleker håret. VI jubler når vi får skille etter soling, mens man i andre land gjør hva man kan for å bleke huden, så den blir mer vestlig.  Jeg kan ønske å være en annen, men hadde jeg vært fornøyd om jeg våknet opp en dag som dem? Det er mye jeg skulle ønske jeg kunne, eller kunne bedre, men jeg tenker sjelden på hva jeg kan, kanskje jeg til og med har vanskelig for å se at jeg kan det godt nok.