Selvtillit og selvfølelse

Hva er det egentlig å ha lav selvtillit? Er det å ikke ha tillit til seg selv? Om du overfører det til andre, tenk hvordan det er, at noen ikke har tillit til deg. At vi ikke kan stole på noen, eller at de viser at de ikke kan stole på deg. Det tar tid før en baby får tillit til et nytt menneske, det tar tid før man har så mye tillit til andre at man kan snakke med dem om mer enn bare hverdagsting. Men deg selv må du bære med deg, hele tiden. Ansiktet må du møte i speilet om morgenen. Kroppen uansett fasong må du ta med, og hjernen som lager tanker, følelser og oppfatninger. Jeg lærte for ikke så lenge siden at selvfølelsen ofte forveksles med selvtillit. Ingen har god selvtillit på alle områder, men man kan ha en god selvfølelse. Den kan ligge der som noe trygt, noe stabilt. Jeg vet vet hvem jeg er. Noen mener at om vi hele tiden må ha bekreftelse utenfra, så blir denne selvfølelsen dårlig. Den må hele tiden pleies. Men en gang må man ha dannet et fundament, noe å stå på, noe å støtte seg til. Noe i bånn som sier: Jeg vet hvem jeg er, og jeg er god nok". Jeg har ikke det beste fundamentet. Men jeg gjør det sterkere år for år, erfaring for erfaring. Jeg vil kunne stå uten å vakle, uten dårlig balanse, både i meg selv. Jeg vil si til folk at du trenger å være flink alltid, at du som deg er god nok.

Derfor blogger jeg og redigerer nesten ikke det jeg blogger. Det handler om å bygge fundamentet, kanskje forvirrende, men det handler og om å tåle at noen ikke liker nettopp den måten å formidle noe på. Se det som en øvelse en kollektiv terapi, synger Jonas Gardell, og jeg avslutter dette innlegget med hans sang: http://www.youtube.com/watch?v=J8UPRfxMBdI