Om å skrive og om å tørre å slippe seg løs

Jeg har drevet med mange former for skriving fra jeg var ganske ung. Jeg var den som nesten alltid fikk gode tilbakemeldinger på tekstene mine på skolen, den som "skrev godt". Jeg var den som alltid fant kreative måter å formulere ordene på. Fremdeles ser jeg på meg selv som et skrivende menneske, selv om jeg ikke alltid får strukturert meg selv. Å skrive er arbeid. Å kanskje drømme om at det kan bli noe mer enn bare et manus i skrivebordsskuffen er ambisiøst,noe vi som skriver kanskje ikke vil snakke om. Som alle de drømmene man har, de som i hverdagen ligger og ulmer i underbevisstheten. Jeg skriver fordi jeg har et driv, jeg kan ikke forklare det annerledes. Ikke alle med bokhyller fulle av bøker har en skrivebok i vesken. I dag tar jeg en sjangs. Jeg skriver uten sensur, uten å tenke. Jeg skriver kronglete, vanskelig, jeg slipper meg løs. Jeg er i luften, i mellomrommet, i tomrommet, i det meningsløse og forvirrede. Kanskje det er her de vakreste ordene kommer fram, kanskje når jeg ikke stenger for tanken, ikke lar kritikken dominere, når jeg tør å forvirre. Ja nettopp da er det kanskje det oppstår noe, noe som står støtt, ord som setter ord på det man føler, som ikke sier noe om følelsen, men som transkriberer følelsen. Slik at noen en gang kan lese det og si: Nettopp sånn er det. Så i mellomtiden og i mellomrommene øver jeg meg på å lage et skriverom, et eget rom som ikke er alt for rotete.