Kan dere ikke bare gjøre som jeg sier, har jeg noen ganger lyst til å skrike.

Jeg er lærer, skal være pedagog, tålmodig, skal hjelpe, stille opp, være tilgjengelig.
Jeg skal rette, ordne organisere. Jeg skal være der. Så ber jeg om en enkelt ting, og det blir ikke gjort.

Det koker inni meg,jeg river meg litt i det egentlig ganske så tjukke håret mitt, og klager min nød til de som gidder å høre. Kan de ikke bare høre etter!

De jeg ber om å gjøre noe, de som igjen og igjen gjør det samme, som aldri hører etter. Hvorfor kan de ikke gjøre som jeg sier?!!

 Så slår det meg: Kanskje det er nettopp det de prøver på. Hele tiden prøver de, elevene, foreldrene, søsknene, vennene. De prøver, de er snille. De hører på meg. De leverer arbeider på nytt, de prøver hele tiden.


Da jeg studerte pedagogikk tok jeg faget tilpasset opplæring og spesialundervisning. Der hadde vi blant annet noen forelesninger om relasjonspsykologi. Det handler om at vi stort sett bare ser vårt eget perspektiv, vi veier våre ønsker tyngre enn den andres. Når jeg ønsker at nær familie skal slutte å mase, er det kanskje ikke det beste å be dem ikke mase for nte gang om ting jeg ikke kan gjøre noe med. De kan ha et annet perspektiv.