Grenser og sårbarhet

Jeg skal ikke skrive om det som skjedde på lørdag, at jeg syns det er nok med vitser om en viss sjokoladetype nå. Jeg skal heller ikke skrive om hvor usaklig enkelte kan være når de skal forsvare seg, fordi de tydeligvis var ganske full, og ikke forsto at de støtet en annen gruppe. Det jeg vil ta opp her, er hvordan en del mennesker med en gang bruker angrep som forsvar i slike sammenhenger. Det er som å høre unger som krangler: «Jamme han sa atte jeg var en dust» og hun sa att....Få mennesker liker tanken på at de kan være i stand til å såre andre mennesker. At det jeg tåler, kan være noe andre ikke tåler. Vi har en tendens til se verden fra vårt perspektiv og ikke andres. Vi vil helst ikke tilpasse oss, men forventer at alle rundt oss skal gjøre det. Alle må forstå oss, men hvor mye tid bruker vi på å forstå andre? Vi kan jo forstå ting i hjel sier en slektning av meg. Jeg er ikke enig. Forståelse er ikke det samme som å godta. Jeg kan fint forstå hvorfor et menneske reagerer som det gjør, men likevel ikke akseptere hvordan de reagerer. Det handler ikke om hvordan de har det, men hvordan de tar det. Alle mennesker har en historie, en bakgrunn. Jeg vet om en jente som ikke tålte å se voksne ta et glass vin. Hun hadde traumer på grunn av alkohol. Andre kan ha opplevd undertrykking. Jeg mener likevel at det er folk selv som bør definere hva de ønsker å kalles eller ikke. Det er ikke vår jobb å bestemme hva folk skal tåle. Men vi bør og passe oss så ikke hele verden blir et minefelt av sårbarhet. For det kan og bli et maktmiddel. Alle mennesker har en grense, og bak denne grensen er verdighet, og sårbarhet. Av erfaring vet jeg at noe av det verste som kan skje er når noen ikke respekterer denne grensen, den grensen du har satt for deg. For hvordan du ønsker å bli møtt, hva du vil dele, og hva som bare er ditt.