Til lags åt alle.....

Jeg finnes ikke ryddig. Jeg kan ikke sy, eller jeg kan om jeg må, men jeg lever i et samfunn der sying ikke er påkrevd. Jeg har enda ikke pyntet til jul, eller til advent. Jeg er singel, men jeg er ikke konstant på date eller på utskikk etter noen å dele livet med. Jeg er sjelden ute på byen, er absolutt ingen partyjente, og sitter over gjennomsnittet mye på nettet. Jeg har en del å gjøre enkelte ganger, men ikke slik at det kvalifiserer til å møte veggen. Jeg kan noen ganger føle et slags tungsinn, men for det meste handler det om ting som har å gjøre med det faktum at jeg tilhører gruppen hunkjønn. Jeg kan la meg frustrere over mye, men ikke slik at jeg vil sende bekymringsmeldinger eller klage til politikere. I det hele tatt lever jeg et ganske normalt liv. Jeg får ofte spørsmål om jeg trives der jeg er nå. Jeg syns det er vanskelig å svare på. Noen ganger trives jeg kjempegodt, jeg ønsker at jeg alltid skal være der jeg er. Andre ganger ønsker jeg ikke noe annet enn å dra, oppleve noe annet. Kanskje dra utenlands, eller gjøre noe oppsiktsvekkende. Det jeg vet, er at hverdagen kommer uansett hvor man er. At uansett hvor spennende og inspirerende en jobb er, vil det alltid være dager da det ikke er så greit. At alle de søte barna som poserer på bilder, også i noen tilfeller kan være små krapyl. At alle som beskrives som fantastiske også har trekk som kan irritere noen. For som Ivar Aasen skrev: "Til lags åt alle kan ingen gjera". Derfor ønsker jeg at vi slapper av litt. Ikke hele tiden forventer så mye, men heller blir positivt overrasket. Alle mennesker har trekk som kan være irriterende, og trekk som er gode. Men om vi hele tiden skal leve etter et ideal som egentlig ikke finnes, blir ingenting bra nok. Jeg er fryktelig glad i familien min vennene mine. Men jeg kan og være frustrert, forbanna og noen ganger ikke orke enkelte av dem. Slike følelser tror jeg det er viktig å ikke fornekte. Det betyr ikke at de trenger å ha så stor plass. Det er mulig å si som en liten gutt jeg vet om pleide å si: "Nå er jeg rasende på deg". Altså: Dette er en situasjon som er nå, men som ikke varer evig. Jeg tror det viktig å tillate andre å få lov til å irritere seg over deg, uten at man nødvendigvis må endre på alt. Jet er sikker på at en drøss mennesker irriterer seg over at jeg snakker mye, oppdaterer statusen min på facebook uendelig mange ganger og til tider er litt usosial. Men jeg jobber og med å gi litt blaffen i å skulle gjøre alle til lags. Fordi det til syvende og siste er et håpløst prosjekt.