Dokumentar

Jeg er grunnleggende skeptisk til alt som blir forhåndsannonsert som fascinererende,eller gripende. En gripende roman er foreksempel stort sett en dårlig roman sett med mitt blikk på verden, (ja det er fordomsfullt jeg vet det). I går så jeg likevel en dokumentar på tv 2, som var fascinerende. Den handlet om ungen i mors mage, og jeg husket tilbake til den engsjerte biologilæreren min som lærte oss om morula og blastula stadiet. Det jeg likte best i tv2 dokumentaren var to ting: Et tredimensjonalt opptak av et foster som lekte med nesen sin, og at kommentatoren sa at eneggede tvillinger hadde det morsommere enn andre i livmoren. De kunne nemlig gripe etter hverandre. Fosteret kunne forresten også hikke, men hikket uten lyd.