Reisebrev Sudan

Jeg er i Sudan, nærmere bestemt hovedstaden Khartoum. Jeg går langs veiene. For å krysse gatene er det best å hekte seg på andre som skal krysse gaten. Langs veien sitter det damer og selger kaffe og te. Jeg prøver å orientere meg. Går feil flere ganger, noe folk merker. De kommer bort og spør om jeg har gått meg vill. De spør hva jeg leter etter. De er vennlige hele tiden. Det er små busser overalt. De går dit du vil. Små busser langs veiene. Jeg kjøper kaffe hos noen kaffedamer. Den er god, krydret og sterk. Jeg sitter langs fortauet og drikker. En mann spør meg om er tysk. Jeg svarer at jeg er norsk. Hva syns du om Sudan, spør han. Jeg sier at jeg liker meg her. At det er et flott land, med veldig vennlige mennesker.

Å bestemme seg.

I det siste har jobbet med å bestemme meg, og å stå for handlingene mine. Jeg har måttet ta noen oppgjør både med meg selv og andre som ikke alltid har vært så kjekke. Jeg har måttet kjenne på anger, og se at alle valg har konsekvenser. Men likevel ta disse konsekvensene. Om cirka en uke drar jeg til Sudan. Ikke til sør, som de fleste nok forbinder med dette landet. Men til nord. Jeg gleder meg, men har og en hel drøss med sommerfugler. Jeg tenker at det blir en erfaring å komme til et land der jeg er en minoritet. At jeg kanskje skulle reist mer, men alltid finner hindringer. At det å ta valg, alltid kan innebære tvil, og at man noen ganger må leve med den tvilen. Men for meg har det vært viktig å ta disse valgene. Slutte på noe, ta pause fra noe, holde seg unna noe. Jeg håper å få til et lengre blogginnlegg etter reisen. Da er det nok andre tanker som opptar meg, og andre perspektiv enn meg og mitt som kommer fram, ...håper jeg.

Uvilje eller noe annet

Akkurat i dag vil jeg kritisere litt. Jeg er ganske flink til å kritisere. Om jeg skal si det selv, så er jeg nesten blitt ekspert på å se kritisk på ting. Det er ikke et veldig sjarmerende trekk, men alt kan ikke være sjarmerende. Dessuten tror jeg folk har litt godt av å bli kjeftet på av og til. I begynnelsen vil de sikkert si noe sånt som: "Hvem er du liksom, som kommer her og kritiserer". Men så når de får tenkt seg om, da forstår de at jeg hadde rett. Og da forandrer de seg, da har jeg endret dem.....


Nei da, jeg vet at det ikke er mulig. Det er ikke mulig å forandre andre. Jeg kan kanskje påvirke, inspirere, provosere, men nei jeg kan ikke forandre. Selv om jeg har en hel drøss med idéer jeg vet er gode, så hjelper ikke det når andre ikke mener de er gode. Når jeg vet at ting kan gjøres mer effektivt, eller mer kreativt, da er det utrolig irriterende at folk heller vil gjøre det på den kjente, men akk så trege og gammeldagse måten.

I Erasmus Montanus kommer hovedpersonen tilbake til hjembyen (eller var det hjembygda), etter å ha studert noen år. Han kommer da med den ville påstanden at jorden er rund. Dette får han så mye motstand for at han til slutt erklærer at jorden ikke er rund. Men noen begynte en gang. Noen protesterte, noen gikk en annen vei. Det er lett å si: Det var da det. Sånn er det ikke nå. Men jeg tror ikke mennesker har forandret seg så mye siden den gangen. Selv om vi vet at jorden er rund, er det hele tiden myter som får å leve. De som da sier i fra, må regne med å få motstand. For folk flest ønsker ikke at ting skal forandre seg, selv om forandringen alltid vil komme....

Men den som kanskje sier dette best er Vamp:

Grenser og sårbarhet

Jeg skal ikke skrive om det som skjedde på lørdag, at jeg syns det er nok med vitser om en viss sjokoladetype nå. Jeg skal heller ikke skrive om hvor usaklig enkelte kan være når de skal forsvare seg, fordi de tydeligvis var ganske full, og ikke forsto at de støtet en annen gruppe. Det jeg vil ta opp her, er hvordan en del mennesker med en gang bruker angrep som forsvar i slike sammenhenger. Det er som å høre unger som krangler: «Jamme han sa atte jeg var en dust» og hun sa att....Få mennesker liker tanken på at de kan være i stand til å såre andre mennesker. At det jeg tåler, kan være noe andre ikke tåler. Vi har en tendens til se verden fra vårt perspektiv og ikke andres. Vi vil helst ikke tilpasse oss, men forventer at alle rundt oss skal gjøre det. Alle må forstå oss, men hvor mye tid bruker vi på å forstå andre? Vi kan jo forstå ting i hjel sier en slektning av meg. Jeg er ikke enig. Forståelse er ikke det samme som å godta. Jeg kan fint forstå hvorfor et menneske reagerer som det gjør, men likevel ikke akseptere hvordan de reagerer. Det handler ikke om hvordan de har det, men hvordan de tar det. Alle mennesker har en historie, en bakgrunn. Jeg vet om en jente som ikke tålte å se voksne ta et glass vin. Hun hadde traumer på grunn av alkohol. Andre kan ha opplevd undertrykking. Jeg mener likevel at det er folk selv som bør definere hva de ønsker å kalles eller ikke. Det er ikke vår jobb å bestemme hva folk skal tåle. Men vi bør og passe oss så ikke hele verden blir et minefelt av sårbarhet. For det kan og bli et maktmiddel. Alle mennesker har en grense, og bak denne grensen er verdighet, og sårbarhet. Av erfaring vet jeg at noe av det verste som kan skje er når noen ikke respekterer denne grensen, den grensen du har satt for deg. For hvordan du ønsker å bli møtt, hva du vil dele, og hva som bare er ditt.

Til lags åt alle.....

Jeg finnes ikke ryddig. Jeg kan ikke sy, eller jeg kan om jeg må, men jeg lever i et samfunn der sying ikke er påkrevd. Jeg har enda ikke pyntet til jul, eller til advent. Jeg er singel, men jeg er ikke konstant på date eller på utskikk etter noen å dele livet med. Jeg er sjelden ute på byen, er absolutt ingen partyjente, og sitter over gjennomsnittet mye på nettet. Jeg har en del å gjøre enkelte ganger, men ikke slik at det kvalifiserer til å møte veggen. Jeg kan noen ganger føle et slags tungsinn, men for det meste handler det om ting som har å gjøre med det faktum at jeg tilhører gruppen hunkjønn. Jeg kan la meg frustrere over mye, men ikke slik at jeg vil sende bekymringsmeldinger eller klage til politikere. I det hele tatt lever jeg et ganske normalt liv. Jeg får ofte spørsmål om jeg trives der jeg er nå. Jeg syns det er vanskelig å svare på. Noen ganger trives jeg kjempegodt, jeg ønsker at jeg alltid skal være der jeg er. Andre ganger ønsker jeg ikke noe annet enn å dra, oppleve noe annet. Kanskje dra utenlands, eller gjøre noe oppsiktsvekkende. Det jeg vet, er at hverdagen kommer uansett hvor man er. At uansett hvor spennende og inspirerende en jobb er, vil det alltid være dager da det ikke er så greit. At alle de søte barna som poserer på bilder, også i noen tilfeller kan være små krapyl. At alle som beskrives som fantastiske også har trekk som kan irritere noen. For som Ivar Aasen skrev: "Til lags åt alle kan ingen gjera". Derfor ønsker jeg at vi slapper av litt. Ikke hele tiden forventer så mye, men heller blir positivt overrasket. Alle mennesker har trekk som kan være irriterende, og trekk som er gode. Men om vi hele tiden skal leve etter et ideal som egentlig ikke finnes, blir ingenting bra nok. Jeg er fryktelig glad i familien min vennene mine. Men jeg kan og være frustrert, forbanna og noen ganger ikke orke enkelte av dem. Slike følelser tror jeg det er viktig å ikke fornekte. Det betyr ikke at de trenger å ha så stor plass. Det er mulig å si som en liten gutt jeg vet om pleide å si: "Nå er jeg rasende på deg". Altså: Dette er en situasjon som er nå, men som ikke varer evig. Jeg tror det viktig å tillate andre å få lov til å irritere seg over deg, uten at man nødvendigvis må endre på alt. Jet er sikker på at en drøss mennesker irriterer seg over at jeg snakker mye, oppdaterer statusen min på facebook uendelig mange ganger og til tider er litt usosial. Men jeg jobber og med å gi litt blaffen i å skulle gjøre alle til lags. Fordi det til syvende og siste er et håpløst prosjekt.

Gjendikting Point B. Sarah Kay

Hvis jeg fikk en datter skulle hun ikke kalle meg mamma, men utgangspunktet.
Slik at hun alltid, uansett kunne forholde seg til meg.
Jeg ville brodert soslystemet i lommeforet hennes, slik at hun kunne kjenne det og lære seg alle planetene gjennom fingertuppene, så om noen spurte skulle hun si: Solsystemet, hah, jeg kjenner det som min egen bukselomme.

Jeg skulle lære henne at livet bare venter på å gi deg en rett venstre så du faller og når du kravler deg på beina får du en knyttneve magen så du ikke får puste.
Men bare ved å nesten kveles kan lungene sette pris på luften.



Det finnes smerte og sorg som ikke kan lindres av seremonier, klemmer, musikk og latter.
Så første gangen hun forstår at wonder woman ikke finnes, skal jeg sørge for at hun vet at hun ikke trenger å ta på seg masken selv.
Og jeg vil lære henne at uansett hvor lange fingre du har, kan du ikke lindre all smerte.
Tro meg, jeg har prøvd.



Å kjære deg, skal jeg si.
Å gå med nesten i sky for å lukte etter branner, er det eldste trikset i boken.
Tro meg, jeg har prøvd.
Du tenker du kan følge lukten til det brennende huset og finne gutten som mistet alt i brannen, for å redde ham. Eller, finne gutten som startet brannen, for å endre ham.


Men jeg vet hun vil gjøre det uansett.
Derfor har jeg alltid et ekstra lager med sjokolade og et par gummistøvler i nærheten.
For det finnes ingen deprimerende ting sjokolade ikke kan fikse.
Ok, det er noen få deprimerende ting sjokolade ikke kan fikse.
Men det er det gummistøvlene er til for.
For regnet vil vaske vekk alt, om det får lov.
Jeg vil at hun skal verden som undersiden av en glassbåt.
Se gjennom glasset på galakser.

Jeg vil lære henne det min mor lærte meg:
Det vil blir dager som blir slik
at når du åpner hånden for å gripe,
får du bare arr og rifter.

Når du går ut av telefonkiosken og prøver å fly,
og de eneste du prøver å redde er de som står på kappen din.
Når gummistøvlene er full av regnvann og ansiktet er vått av skuffelsestårer.
Det er de dagene du skal si takk, mer inderlig enn andre dager.
For det finnes ikke noe vakrere enn bølgene som instiserer på å slå mot stranden.
Samme hvor mye de kastes tilbake.
Og du kan la stormen vinne.
Du kan la stjernene stjele.
Uansett for mange landminer som sprenges i sekundet.
Må du minne deg selv på at verden er vidunderlig.

ja, på en skala fra en til tillit er jeg forbanna naiv.
Men jeg vil hun skal lære at denne verden er laget av sukker.
Den kan smuldre mellom fingrene dine, men ikke vær redd for å stikke tungen ut
og smak på den, skal jeg si til henne.
For din mamma bevarer deg.
Og pappaen din forsvarer deg.
Og du er jenta med små hender og store øyne.
Som aldri slutter å be om ting.

Husk at alle gode ting er tre. Men det er også alle dårlige.
Og din mor bekymrer seg,
men din far beskytter deg.
Og, be alltid om unnskyldning når du har har gjort noe galt.
Men be aldri om unnskyldning for glimtet i øyet,som aldri slutter å skinne.
For du har svak stemme.
Men slutt aldri å synge.

Og når han går fra deg.
Når du tror du skal dø av hjertesorg.
Når kynismen oppsøker deg, på gatehjørner, og
ved dørstokken din.

Hils dem da og si:
Dere skulle virkelig ha møtt
min mor.

Selvtillit og selvfølelse

Hva er det egentlig å ha lav selvtillit? Er det å ikke ha tillit til seg selv? Om du overfører det til andre, tenk hvordan det er, at noen ikke har tillit til deg. At vi ikke kan stole på noen, eller at de viser at de ikke kan stole på deg. Det tar tid før en baby får tillit til et nytt menneske, det tar tid før man har så mye tillit til andre at man kan snakke med dem om mer enn bare hverdagsting. Men deg selv må du bære med deg, hele tiden. Ansiktet må du møte i speilet om morgenen. Kroppen uansett fasong må du ta med, og hjernen som lager tanker, følelser og oppfatninger. Jeg lærte for ikke så lenge siden at selvfølelsen ofte forveksles med selvtillit. Ingen har god selvtillit på alle områder, men man kan ha en god selvfølelse. Den kan ligge der som noe trygt, noe stabilt. Jeg vet vet hvem jeg er. Noen mener at om vi hele tiden må ha bekreftelse utenfra, så blir denne selvfølelsen dårlig. Den må hele tiden pleies. Men en gang må man ha dannet et fundament, noe å stå på, noe å støtte seg til. Noe i bånn som sier: Jeg vet hvem jeg er, og jeg er god nok". Jeg har ikke det beste fundamentet. Men jeg gjør det sterkere år for år, erfaring for erfaring. Jeg vil kunne stå uten å vakle, uten dårlig balanse, både i meg selv. Jeg vil si til folk at du trenger å være flink alltid, at du som deg er god nok.

Derfor blogger jeg og redigerer nesten ikke det jeg blogger. Det handler om å bygge fundamentet, kanskje forvirrende, men det handler og om å tåle at noen ikke liker nettopp den måten å formidle noe på. Se det som en øvelse en kollektiv terapi, synger Jonas Gardell, og jeg avslutter dette innlegget med hans sang: http://www.youtube.com/watch?v=J8UPRfxMBdI

Tre ting om ulike ting.

Frøken plosiv hadde dette meme. Så jeg prøver meg på det jeg og.

Tre ting du husker som om det var i går:

♥ Avkjeden på flyplassen første gang jeg flyttet hjemmefra.
♥ Da jeg ble storesøster.
♥ Første dagen på ny skole i fjerde klasse.

Tre ting du misliker i livet:
♥ At jeg ikke er et ordensmenneske.
♥ At jeg ikke bor i nærheten av de nærmeste vennene mine.
♥ Alle nettene jeg sliter med å sove.

Tre ting du liker godt i livet:
♥ At jeg har en flott og ressurssterk familie.
♥ At jeg har en flott jobb med gode kollegaer og flotte elever.
♥ At jeg kan spille et instrument.

Tre sanger du hører på for tiden:

Hører på alt mulig, vanskelig å velge ut, men blant annet:

Freshly ground: Ma cherie
Queen: Somebody to love.
Frida Hyvönen: Fall is my lover.


Tre blogger du besøker daglig:

Jeg bruker feedly og besøker en drøss med blogger.

Tre tv-program du følger med på:

Har ikke tv, men følger med på disse via nett og dvd:


♥ True blood

♥ In treatment.

♥ Dexter


Tre steder du skal til i overskuelig framtid:
♥ Trondheim
♥ Uganda (?)
♥ Malaysia (?)

Tre mennesker du ser opp til:
♥ Mamma, som er leder for en ny skole, jobber hundre prosent og i tillegg tar mastergrad.
♥ Claus og Kari Kvamme som fikk idéen til bokbyen i Fjærland.
♥ Are Kalvø som alltid gir meg nye og humoristiske perspektiv på verden.

Tre mål du har i livet:
♥ Å skrive mer skjønnlitteratur.
♥ Å rydde oftere.
♥ Å være mindre kritisk til meg selv.

Tre blogger du skulle ønske blogget oftere:
♥ Ellisivlindkvist
♥ Kristiane org.
♥Grovalestrand

Tre ting du vil fortelle noen:

♥ Slutt å sutre.

♥ Du er flinkere enn du tror.

♥ Jeg tåler saklig kritikk.
















♥
♥

Om å skrive og om å tørre å slippe seg løs

Jeg har drevet med mange former for skriving fra jeg var ganske ung. Jeg var den som nesten alltid fikk gode tilbakemeldinger på tekstene mine på skolen, den som "skrev godt". Jeg var den som alltid fant kreative måter å formulere ordene på. Fremdeles ser jeg på meg selv som et skrivende menneske, selv om jeg ikke alltid får strukturert meg selv. Å skrive er arbeid. Å kanskje drømme om at det kan bli noe mer enn bare et manus i skrivebordsskuffen er ambisiøst,noe vi som skriver kanskje ikke vil snakke om. Som alle de drømmene man har, de som i hverdagen ligger og ulmer i underbevisstheten. Jeg skriver fordi jeg har et driv, jeg kan ikke forklare det annerledes. Ikke alle med bokhyller fulle av bøker har en skrivebok i vesken. I dag tar jeg en sjangs. Jeg skriver uten sensur, uten å tenke. Jeg skriver kronglete, vanskelig, jeg slipper meg løs. Jeg er i luften, i mellomrommet, i tomrommet, i det meningsløse og forvirrede. Kanskje det er her de vakreste ordene kommer fram, kanskje når jeg ikke stenger for tanken, ikke lar kritikken dominere, når jeg tør å forvirre. Ja nettopp da er det kanskje det oppstår noe, noe som står støtt, ord som setter ord på det man føler, som ikke sier noe om følelsen, men som transkriberer følelsen. Slik at noen en gang kan lese det og si: Nettopp sånn er det. Så i mellomtiden og i mellomrommene øver jeg meg på å lage et skriverom, et eget rom som ikke er alt for rotete.

Om å kunne bruke ordene.

Språket er viktig. Språket forteller, trøster, sårer, avslører, skaper nye idéer. Språket hjelper oss til å bearbeide, skape, fortelle. Valg av ord er ikke tilfeldig. Valg av pauser i samtalen, lyden i stemmen, den lille latteren, den myke gråten mellom leppene, alt betyr noe. Hvilke ord vi velger, hvilke stemme vi bruker, hvordan blikket er: Alt forteller noe, om oss, om de som hører på. Å kunne fortelle er viktig for den som trenger å bearbeide noe. Å kunne fortelle kan være viktig for å vise at man hører til et sted. Vi forteller hverandre historier hele tiden: På pauserommene, på kjøpesentrene med plastposene som gnager seg inn i hendene eller med mobiltelefonene mot øret. Fortellingene som hjelper oss å huske, fortellingene som hjelper oss gjennom dagene. Fortellingene vi ikke vil høre, som vi likevel må høre, likevel må lese, hver dag, hver uke. Bare noen få blir bøker, eller filmer, eller eventyr. Vi forteller på blogger og andre sosiale medier, en historie om hverdag, en historie om oss selv, som om vi kan bevare noe, dokumentere noe. Kanskje om hundre år blir dette historiske dokument: Hvordan levde de der? Hva tenkte de da?

Ting jeg liker ved livet mitt.

Jeg ble så inspirert av dette innlegget til Are Kalvø, at jeg vil lage en liste over ting jeg liker ved livet mitt. Listen er ikke rangert, og jeg kunne fylt den med mye mer. :-)

1.At jeg har venner som bor langt unna, men som likevel kan kalles nære venner.
2. At jeg har en familie som alltid stiller opp for meg når det trengs.
3. At jeg kan være uenig med folk uten å bli uvenner med dem.
4.. jeg har mange ulike typer te.
5. At jeg ¨ser vakker natur omtrent hver dag.
6. At jeg kan betro meg til folk og at de kan betro seg til meg.
7. At jeg klarer meg fint alene.
8. At jeg har en drøss med bøker jeg enda ikke har fått lest, og dermed kan glede meg til å lese.
9. At jeg har venner som er svært forskjellige, og som har lært meg at nesten alle saker har flere sider.
10. At jeg kommer fra en familie med mye humor.
11. At jeg ikke er redd for å snakke i store forsamlinger.
12. Musikk er en sentral del av livet mitt.
13. Film også
14. Og gode bøker.
15. At jeg ikke trenger å være et sted lenge om jeg ikke vil.
16. At jeg kan reise overalt i verden og ingen mistenker meg for noe.
17. At det finnes masse interessante artikler, blogger etc på nett å lese, helt gratis.
18. At jeg skriver.
19. At jeg ikke har sluttet å spille fiolin selv om jeg ikke er noen stor fiolinist.
20. At jeg har en jobb med flotte kollegaer.

Ord

Jeg lyger om jeg sier jeg ikke har ord. Det er ord jeg har. Ord om hva jeg mener, ord om hva jeg føler, ord som nyanserer, reflekterer, forbanner, skremmer. Ord over nettet, på statusoppdateringer, i samtaler, om det vi ikke hadde ventet oss. At det nå er over 90 ungdommer døde. Jeg vil ikke snakke om årsak, jeg vil ikke hate, jeg vil ikke lage egne lover. Jeg vil at vi skal rive det onde opp med roten, at vi skal luke vekk alle ugresstanker, før de ødelegger, før de dreper. Jeg ønsker flere ord, samtaler, møter, dialog. Jeg tror på det. Jeg tror på ordet, på samtalen, jeg tror vi er et inkluderende folkeslag. Vi roper ikke på blod og hevn, vi tenner lys, vi bruker flagget som symbol på samhold. Vi synger til ungdommen, og siterer Nordahl Grieg. Og selv om noen murrer, selv om noen roper på strengere straffer, naive nordmenn så overdøves det av alle som nå snakker om samhold.

Menneskelig

Det å være menneske er om jeg skal to folk flest, og det skal jeg jo, noe som innebærer å være grådig, overflatisk, og en del andre ting som jeg ikke skal nevne her, det er tross alt en sjanse for at mennesker som er under 18 leser dette. Å være menneskelig er vi, slik jeg har forstått det, når vi gjør feil. Da er vi «bare mennesker». Hva vi ellers skulle være er litt usikkert for meg. Engler? Guder og gudinner? Høyere åndelige vesen? Nei det er tydeligvis ikke godt nok å være bare et menneske. Å være bare et menneske kan dessuten legitimere ganske mange handlinger: Når jeg sover alt for mye skylder jeg på det faktum at jeg tilhører arten menneske. Det samme gjelder når jeg er sjalu på venninnene mine som har alt jeg ikke har. Når jeg skriker til de jeg er mest glad i, eller lager diskusjoner. Når jeg får tanker jeg ikke kan dele med noen, så skyldes det at jeg tilhører arten menneske. I boken «Beretningen om Pi» er hovedpersonen en gutt som vokser opp i en familie som driver en dyrehage. I denne dyrehagen er det et forheng, og på en plakat står det: Bak dette forhenget kan du se verdens farligste dyr: Bak forhenget er et speil. ...


Det er menneskelig å feile, det er menneskelig å være grådig, egoistisk, lat, forfengelig.
Det er menneskelig å av og til i korte øyeblikk nesten hate de man elsker mest. Det er menneskelig å gjøre feil, og å se andres feil som mye større enn sine egne. Men det er også menneskelig å le, klemme noen, hoppe opp og ned av glede, nyte god vin, god sjokolade, høre musikk og tenke at akkurat den sangen, den rører ved noe som er bak ordene, noe som ikke kan forstås.

Dette innlegget ble nok ganske svulstig,og litt forvirrende, men som dere sikkert har skjønt også det er menneskelig.

Album

Bokhyllen hos foreldrene mine er fylt opp av bøker, men også album. De slitte albumene fra jeg var baby, et småbarn, ungdom. Det er ingen som kan kommentere på dem, de er ikke offentlige. Digitale bilder på nett, jeg har ikke noe i mot dem. Jeg liker å se på album fra julefeiringer og sommerferier i andre deler av landet. Jeg liker at folk viser meg bilder av livet sitt. Men å sitte sammen to og to, og se på bilder i album, fortelle, si til hverandre: "Husker du?".
De små møtene, de nære møtene, med albumet og en stemme som forteller, som fyller bildet med mening. Bilder viser bare fragmenter av øyeblikk, et forsøk på å fryse noe fast.

Forsinket lesemaraton

Jeg kom dessverre ikke i gang før nå. Men jeg begynner å lese på en bok jeg har begynt på "Skyggesøster av "Asser Djebar klokken 12. Denne boken ble jeg ferdig med cirka klokken 20.
Mellom 16 og 17 måtte jeg handle. Da hørte jeg på deler av lydbøker: "Ut å stjæle hester" av Per Petterson og "Syden" av Are Kalvø. Nå holder jeg på med "Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna.
Det ble dessverre ikke så intenst som jeg hadde trodd, og jeg har ikke vært med på alle utfordringene. Men håper å kunne delta en annen gang også. Skal vurdere å lage en leseblogg, eller bokblogg.

Lesemaraton

I morgen skal jeg lese, lese og lese. Målet er å lese 24 timer. Om det går spørs, men jeg skal gi det et ærlig forsøk. Jeg skal nemlig være med på lesemaraton.

Nå har jeg funnet fram en bunke med bøker, men kommer og til å supplere med lydbøker:

1. Assia Djebar: Skyggesøster
2. Thomas Espedal: Imot kunsten
3. Cormac McCarthy: Veien
4. Doris Lessing: Det synger i gresset
5. Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord
6. Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke
7. Harald Roseløw Eeg: Karmakongen
9. Laurent van der Post: Farlig ferd til det indre.
10: Herman Hesse: Sidharta

Rekker nok ikke å lese alle, og om jeg syns noen blir for kjedelige leser jeg noe annet.
Så får vi se hvor lenge jeg holder ut. Skal og prøve å lage en utfordring eller to til andre deltakere. :-)

Vanskelig

Jeg syns det er vanskelig.

Jeg leser om voldtekter i Trondheim. En jente tar livet sitt, en syttenåring får ikke fullført skolen. Gjerningsmennene er utenlandske. Jeg syns det er vanskelig. Det er vanskelig fordi jeg leser om jenter som taper rettsaker om voldtekt fordi jurymedlemmer syns gutten «virket så kjekk». Jeg syns det er vanskelig fordi jeg ikke kan fornekte at flere jenter i Trondheim har blitt voldtatt, og at flere av disse jentene har blitt voldtatt av menn med ikke vestlig opphav. Det er vanskelig fordi jeg ikke kan nekte for at det skjer.
Jeg syns det er vanskelig når jeg hører at det finnes menn som mener kvinner ikke trenger å lære norsk i Norge, når de likevel bare skal ta seg av barn. Men jeg har ikke møtt slike menn, og jeg syns det er vanskelig. For jeg vil tro godt om folk. Men finnes det ingen middelvei? Er det enten: Alle er, eller ingen er? Finnes det ikke en måte å møte dette PÅ, uten å enten bli kalt blåøyd, naiv, politisk korrekt eller rasist?
Jeg tror ikke det finnes enkle løsninger, jeg tror dette er noe vi må forholde oss til i mange år. Derfor vet jeg ikke om vi bør ha bastante løsninger. Vi kan sende dem hjem, vi kan forlange mer av dem. Men jeg er redd det blir å feie problemene under teppet. Fordi det ikke finnes noen enkle løsninger. At dette kanskje er det vanskeligste blogginnlegget jeg har skrevet, fordi jeg ser og forstår moren som opplever at datteren får ødelagt livet sitt, og han som alltid møter fordommer fordi han er en av de fremmede andre. Jeg er langt på vei enig med Vampus

Ting jeg har spilt

Her har jeg samlet noe av det jeg har vært med å spille.
Fra min lange og nokså krøkkete karriere som 2. fiolin i USO, symforch, Midt-Troms Sinfonietta og huso. Jeg savner å spille i orkester nå merker jeg.

Lommeglobus

Etuiet har kart over himmelen (og da snakker vi himmelen i religiøs forstand). Fra science museum i London.


 

Sånne små øyeblikk.