Ord

Jeg lyger om jeg sier jeg ikke har ord. Det er ord jeg har. Ord om hva jeg mener, ord om hva jeg føler, ord som nyanserer, reflekterer, forbanner, skremmer. Ord over nettet, på statusoppdateringer, i samtaler, om det vi ikke hadde ventet oss. At det nå er over 90 ungdommer døde. Jeg vil ikke snakke om årsak, jeg vil ikke hate, jeg vil ikke lage egne lover. Jeg vil at vi skal rive det onde opp med roten, at vi skal luke vekk alle ugresstanker, før de ødelegger, før de dreper. Jeg ønsker flere ord, samtaler, møter, dialog. Jeg tror på det. Jeg tror på ordet, på samtalen, jeg tror vi er et inkluderende folkeslag. Vi roper ikke på blod og hevn, vi tenner lys, vi bruker flagget som symbol på samhold. Vi synger til ungdommen, og siterer Nordahl Grieg. Og selv om noen murrer, selv om noen roper på strengere straffer, naive nordmenn så overdøves det av alle som nå snakker om samhold.

Menneskelig

Det å være menneske er om jeg skal to folk flest, og det skal jeg jo, noe som innebærer å være grådig, overflatisk, og en del andre ting som jeg ikke skal nevne her, det er tross alt en sjanse for at mennesker som er under 18 leser dette. Å være menneskelig er vi, slik jeg har forstått det, når vi gjør feil. Da er vi «bare mennesker». Hva vi ellers skulle være er litt usikkert for meg. Engler? Guder og gudinner? Høyere åndelige vesen? Nei det er tydeligvis ikke godt nok å være bare et menneske. Å være bare et menneske kan dessuten legitimere ganske mange handlinger: Når jeg sover alt for mye skylder jeg på det faktum at jeg tilhører arten menneske. Det samme gjelder når jeg er sjalu på venninnene mine som har alt jeg ikke har. Når jeg skriker til de jeg er mest glad i, eller lager diskusjoner. Når jeg får tanker jeg ikke kan dele med noen, så skyldes det at jeg tilhører arten menneske. I boken «Beretningen om Pi» er hovedpersonen en gutt som vokser opp i en familie som driver en dyrehage. I denne dyrehagen er det et forheng, og på en plakat står det: Bak dette forhenget kan du se verdens farligste dyr: Bak forhenget er et speil. ...


Det er menneskelig å feile, det er menneskelig å være grådig, egoistisk, lat, forfengelig.
Det er menneskelig å av og til i korte øyeblikk nesten hate de man elsker mest. Det er menneskelig å gjøre feil, og å se andres feil som mye større enn sine egne. Men det er også menneskelig å le, klemme noen, hoppe opp og ned av glede, nyte god vin, god sjokolade, høre musikk og tenke at akkurat den sangen, den rører ved noe som er bak ordene, noe som ikke kan forstås.

Dette innlegget ble nok ganske svulstig,og litt forvirrende, men som dere sikkert har skjønt også det er menneskelig.

Album

Bokhyllen hos foreldrene mine er fylt opp av bøker, men også album. De slitte albumene fra jeg var baby, et småbarn, ungdom. Det er ingen som kan kommentere på dem, de er ikke offentlige. Digitale bilder på nett, jeg har ikke noe i mot dem. Jeg liker å se på album fra julefeiringer og sommerferier i andre deler av landet. Jeg liker at folk viser meg bilder av livet sitt. Men å sitte sammen to og to, og se på bilder i album, fortelle, si til hverandre: "Husker du?".
De små møtene, de nære møtene, med albumet og en stemme som forteller, som fyller bildet med mening. Bilder viser bare fragmenter av øyeblikk, et forsøk på å fryse noe fast.

Forsinket lesemaraton

Jeg kom dessverre ikke i gang før nå. Men jeg begynner å lese på en bok jeg har begynt på "Skyggesøster av "Asser Djebar klokken 12. Denne boken ble jeg ferdig med cirka klokken 20.
Mellom 16 og 17 måtte jeg handle. Da hørte jeg på deler av lydbøker: "Ut å stjæle hester" av Per Petterson og "Syden" av Are Kalvø. Nå holder jeg på med "Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna.
Det ble dessverre ikke så intenst som jeg hadde trodd, og jeg har ikke vært med på alle utfordringene. Men håper å kunne delta en annen gang også. Skal vurdere å lage en leseblogg, eller bokblogg.

Lesemaraton

I morgen skal jeg lese, lese og lese. Målet er å lese 24 timer. Om det går spørs, men jeg skal gi det et ærlig forsøk. Jeg skal nemlig være med på lesemaraton.

Nå har jeg funnet fram en bunke med bøker, men kommer og til å supplere med lydbøker:

1. Assia Djebar: Skyggesøster
2. Thomas Espedal: Imot kunsten
3. Cormac McCarthy: Veien
4. Doris Lessing: Det synger i gresset
5. Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord
6. Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke
7. Harald Roseløw Eeg: Karmakongen
9. Laurent van der Post: Farlig ferd til det indre.
10: Herman Hesse: Sidharta

Rekker nok ikke å lese alle, og om jeg syns noen blir for kjedelige leser jeg noe annet.
Så får vi se hvor lenge jeg holder ut. Skal og prøve å lage en utfordring eller to til andre deltakere. :-)

Vanskelig

Jeg syns det er vanskelig.

Jeg leser om voldtekter i Trondheim. En jente tar livet sitt, en syttenåring får ikke fullført skolen. Gjerningsmennene er utenlandske. Jeg syns det er vanskelig. Det er vanskelig fordi jeg leser om jenter som taper rettsaker om voldtekt fordi jurymedlemmer syns gutten «virket så kjekk». Jeg syns det er vanskelig fordi jeg ikke kan fornekte at flere jenter i Trondheim har blitt voldtatt, og at flere av disse jentene har blitt voldtatt av menn med ikke vestlig opphav. Det er vanskelig fordi jeg ikke kan nekte for at det skjer.
Jeg syns det er vanskelig når jeg hører at det finnes menn som mener kvinner ikke trenger å lære norsk i Norge, når de likevel bare skal ta seg av barn. Men jeg har ikke møtt slike menn, og jeg syns det er vanskelig. For jeg vil tro godt om folk. Men finnes det ingen middelvei? Er det enten: Alle er, eller ingen er? Finnes det ikke en måte å møte dette PÅ, uten å enten bli kalt blåøyd, naiv, politisk korrekt eller rasist?
Jeg tror ikke det finnes enkle løsninger, jeg tror dette er noe vi må forholde oss til i mange år. Derfor vet jeg ikke om vi bør ha bastante løsninger. Vi kan sende dem hjem, vi kan forlange mer av dem. Men jeg er redd det blir å feie problemene under teppet. Fordi det ikke finnes noen enkle løsninger. At dette kanskje er det vanskeligste blogginnlegget jeg har skrevet, fordi jeg ser og forstår moren som opplever at datteren får ødelagt livet sitt, og han som alltid møter fordommer fordi han er en av de fremmede andre. Jeg er langt på vei enig med Vampus

Ting jeg har spilt

Her har jeg samlet noe av det jeg har vært med å spille.
Fra min lange og nokså krøkkete karriere som 2. fiolin i USO, symforch, Midt-Troms Sinfonietta og huso. Jeg savner å spille i orkester nå merker jeg.

Lommeglobus

Etuiet har kart over himmelen (og da snakker vi himmelen i religiøs forstand). Fra science museum i London.


 

Sånne små øyeblikk.

 

Fra en distré kvinnes dagbok.

I går skulle jeg skaffe meg bank-id. For å få det må du logge inn med kodekort. Jeg fant ikke kodekortet mitt, og bestilte derfor et nytt et. Det kom for noen dager siden. Så var det bare å logge seg inn og ordne med kortet. Men jeg måtte jo først sperre det kodekortet jeg hadde mistet. Som sagt så gjort. Men da jeg skulle logge inn med det andre kodekortet var det feil kort. Jeg hadde sperret det nye kortet. Så nå må jeg vente på enda et kodekort. Er glad jeg er meg, for jeg tror jeg ville irritert meg grønn over meg om jeg hadde vært en annen. :-)

Hvis jeg fikk en datter:

Andrestemmen

Jeg vil hylle andrestemmene. De som aldri når helt opp. De som alltid må støtte de andre. De som sjelden eller aldri spiller melodien. Jeg skal ikke komme med klisjéer som: Dere er like viktige som alle andre. Om det er sant så oppleves det ikke slik. For i denne verdenen må du være eksepsjonell. Du må være vidunderbarn, kunnskapsrik, vakker og populær. Du må stråle i nye klær og være den alle beundrer. Jeg vil hylle de som ikke når opp. De som strever hver dag med å klare skolen. De som teller takter og spiller etterslag. De som ikke er på tv men likevel sendes tilbake til et land de frykter. Jeg vil hylle alle som skriver og aldri får gitt ut noe, de som ikke blir valgt. De ingen ser.
Alle som spiller andrefiolin, altstemmen, andrestemmen. De som ble den andre.

For hvem skal vi være når alle er stjerner?

Ikke stykkevis og delt.

Noen ganger finner jeg ikke ordene jeg trenger. Noen ganger klarer jeg ikke å få folk til å forstå. Noen ganger tenker jeg at jeg aldri får det som jeg vil. Noen ganger sover jeg ikke hele natten. Noen ganger utsetter jeg alt. Noen ganger tenker jeg, "er det slik det skal være".

Er jeg for åpen nå? Er jeg for ærlig? Mulig det, men jeg vet og at jeg duger til mye, og jeg tror at nettopp ved å vise flere sider får vi fram at ingen bare er vellykket. Det finnes nok av statusoppdateringer som pynter sannheten som glansbilder med engler, de vi byttet i skolegården. Idyll fra Barbieverden, de vakres tyranni. Jeg vil vise meg som den jeg er. Men dere får ikke alt.

Jeg vil fremdeles ha verdighet.

Hør på Radiofront på søndag. Der snakker de om pinlighet.

Å skriver om radioprogram eller podcaster:

Som et barn av gode akademikere, mente mine foreldre at de ikke trengte å bruke penger på kabel-tv. Jeg vokste derfor opp uten å se så mye tv som mine klassekamerater. Det er mulig jeg dermed har mistet noe vesentlig i min popkulturelle oppdragelse, men det er og mulig jeg har fått en ganske omfåttende kulturell kapital, fordi jeg lærte å la meg underholde av ulike medier.

Radio er et undervurdert medium. En kjedelig jobb kan plutselig bli helt overkommelig om det er mulig å høre på radio samtidig. Jeg hører på flere podcaster hver uke. I dag vil jeg skrive om dem jeg gleder meg over:

1. Radioresepsjonen: Jeg ler meg i hjel av Steinar, Tore og Bjarte. De kan få nesten alt de sier til å virke elegant og kommer med vendinger og blikk (skråblikk) på verden jeg aldri ville kommet på selv: Feks: "Hvorfor skal hunder ha egen tidsregning". "Nå må hunder tilpasse seg den verden de lever i".


2. Herreavdelingen: Jeg kan ikke skrive noe om dem som ikke er skrevet før tror jeg. Men de gjør det hverdagslige komisk. Det minner meg om det man innenfor litteraturvitenskapen kaller underliggjøring



3. Språkteigen: Jeg er språknerd, og språkteigen er det perfekte program for slike.


4. Radiofront: Et program som ser på hvordan ulike kunstformer tolker et bestemt tema. De finner sammenhenger som kanskje ikke er åpenbare. Det liker jeg.


5.Filmpolitiet: Jeg er glad i filmer og tv-serier.Filmpolitiet er ikke for akademisk. Filmene anmeldes på filmenes premisser. Jeg liker og anmeldelsene av tv-serier. På slutten av podcasten får du dessuten et bonusinnslag der redaksjonsmedlemmene diskuterer tendenser innenfor film eller andre aktuelle tema.


6. Lørdagsrådet: hver lørdag: To kjendiser gir lytterne råd sammen med programlederen. Jeg ler mye av rådene, samtidig mener jeg man har respekt for dem som ber om råd.På slutten av podcasten er det en bonusspor der gjestene (kjendisene) fyller ut lister i en listebok. En av de beste av disse var når Solveig Kloppen sammen med sønnen Albert fylte ut listen over navn hun kunne tenke seg å ha. Det er få av disse navnene som finnes i en vanlig navnebok for å si det sånn.

moon river-breakfast at tiffany´s

Uvaner jeg vil slutte med.

Inspirert av lørdagsrådet på P3 vil jeg herved presentere min liste over ting jeg vil slutte med:

1. Sammenligne meg med andre.

2. ligge for lenge om morgenen.

3. Spise mye sjokolade.

4. tro jeg er søkkrik hver gang jeg får lønn.

5. avbryte folk jeg snakker med.

6. lese kommentarene på artikler og kronikker på nettet.

7. Tenke "Skal bare" når det er noe jeg må gjøre.

8. være nærtagende.

9. Snakke mye i telefonen

10. sjekke facebook ofte.



Alle er velkomne til å stjele denne. :-)

Enkeltsakene

I dag så jeg det igjen: En over nitti år gammel dame fikk endelig sykehjemsplass. Hun hadde vært sak i en annen sending. Så da tok lokalpolitikerne affære. Hadde de gjort det om hun ikke hadde vært på tv? Det finnes flere slike eksempler. Den NRK ansatte som opplever at foreldrene for første gang ikke kan bo sammen. Den ene har fått sykehjemsplass, og ikke den andre.
Men likevel: det er en enkeltsak. I løpet av de siste ukene har jeg daglig fått informasjon om papirløse flyktninger som sendes tilbake til en uviss og utrygg framtid. Men alle er enkeltskjebner, alle er enkeltsaker. Det gjør meg til slutt nesten apatisk. Det er så mange som faller mellom stolene, som blir offer. Og det er bare de vi hører om. De som har en egen stemme eller folk rundt seg som kan snakke for seg. Men, jeg er ikke i mot å trekke fram enkeltsaker. Det er enkeltsakene som berører oss. Jeg mener vi har godt av å se konsekvensene av hvordan lover praktiserer, at det finnes en del ulemper, at vi våre valg av ledere får konsekvenser.

På en annen side: De som går til media er for det meste ressurspersoner. Antageligvis er det flere som har blitt avvist og. Da er det ganske mange som aldri blir hørt og aldri klager.

Å få ting gjort (remember the milk)

For en stund siden skrev jeg et innlegg om prokrastinering. Det kan handle om at ting hoper seg opp, at det blir for mye. For en tid siden begynte jeg å bruke "Remember the milk". Det er et program eller en app der man kan skrive ned oppgaver som skal utføres. Altså som gule post-it lapper bare digitalt. Du kan lage ulike lister for ulike oppgaver. Jeg har en for studier, en for det som gjelder private ting, en for jobb og en for ting jeg er engasjert i.
Så har jeg en app på telefonen som synkroniserer med pc-en slik at listen hele tiden er oppdatert. Jeg får og påminnelser på mail og på mobil.Om jeg ikke rekker å gjøre noe innen fristen jeg har satt, kan jeg utsette det ved å trykke på "postpone" eller "utsett". Når oppgaven er ferdig trykker jeg bare på en knapp hvor det står "completed" eller "fullført". Her er link til hjemmesiden deres.

Unge lovende frøken Odéen ;-)

Da jeg var nitten år intervjuet Bergens-Tidende meg og en del andre unge om eldre mennesker. Jeg fant igjen dette intervjuet i a-tekst så her får dere det. Vil bare opplyse om at jeg den gangen var ung, naiv og radikal og trodde jeg visste alt. Som mange andre nittenåringer med andre ord:

ÅSHILD ODÉEN, 19 år, skoleelev i 11. klasse på Steinerskolen.
Utseendet: De gamle bruker lite farger, det går mest i grått og hvitt. Gamle damer går alltid i kåpe, hvite nylonstrømper og fotformsko.
Interesser: Gamle hører mye på nyheter og er opptatt av hvor mye bedre alt var før i tiden. De sitter ofte på benker rundt i byen, mater fuglene, og bruker mye mer tid på å handle enn vi kan. De går rundt og koser seg i butikkene. De som har barnebarn er svært opptatt av dem, mer enn av sine egne barn.
Fordommer: Mange eldre mener at vi unge er uhøflige svin.
Jeg kan få onde blikk bare jeg sitter på bussen, og det er ikke alltid fordi det er fullt.
Hvis vi går skummelt kledd eller har ring i nesen, er vi fæle.
Sure eldre: En del gamle kan virke sure. Utviklingen går utrolig fort, de gamle opplever at unge går i de rareste klær og at eldre verdier og normer bare blir regnet som tull. De begynner å bli gamle, og det kan være deprimerende.
Vet best: Ofte er det slik at de gamle alltid vet best.
En venninne av meg demonstrerte mot rasisme, og fikk beskjed om av noen gamle at hun ikke visste noe om rasisme, hun som ikke hadde opplevd krigen. Jeg forstår hvorfor de gamle er opptatt av krigen. Men jeg synes ofte de er trangsynte og firkantet når de deltar i innringningsprogram om innvandring og rasisme. Det virker som om de bare ser på innvandrerungdom som forbrytere.
Gamle sitter mye inne og får sitt inntrykk gjennom media, mens unge går ut og møter innvandrere.
Eldre som utøy: Staten burde ha dårlig samvittighet for sin eldrepolitikk, der de eldre blir fremstilt som utøy som skal vekk. Det er ikke de eldre sin feil at de koster penger.
Gamle i pels: Gamle mennesker er absolutt ikke fattige alle sammen. De har store verdier, bare se på alle som går rundt i pels. Mange har også svære villaer. Jeg tror mange er rikere enn de vil innrømme.

kommentarer

Det er så lett å gjemme seg. Sitte bak skjermen (et skjold) et nickname, og spy ut stygge kommentarer. . Snakke om ytringsfrihet. Man kan miste troen på mennesker da, tenke at vi kanskje ikke trenger dette. Samtidig: Flertallet er gode mennesker (jeg må tro det). Jeg tror de fleste støtter de svake, at de vil og er gode.