Fra en distré kvinnes dagbok.

I går skulle jeg skaffe meg bank-id. For å få det må du logge inn med kodekort. Jeg fant ikke kodekortet mitt, og bestilte derfor et nytt et. Det kom for noen dager siden. Så var det bare å logge seg inn og ordne med kortet. Men jeg måtte jo først sperre det kodekortet jeg hadde mistet. Som sagt så gjort. Men da jeg skulle logge inn med det andre kodekortet var det feil kort. Jeg hadde sperret det nye kortet. Så nå må jeg vente på enda et kodekort. Er glad jeg er meg, for jeg tror jeg ville irritert meg grønn over meg om jeg hadde vært en annen. :-)

Hvis jeg fikk en datter:

Andrestemmen

Jeg vil hylle andrestemmene. De som aldri når helt opp. De som alltid må støtte de andre. De som sjelden eller aldri spiller melodien. Jeg skal ikke komme med klisjéer som: Dere er like viktige som alle andre. Om det er sant så oppleves det ikke slik. For i denne verdenen må du være eksepsjonell. Du må være vidunderbarn, kunnskapsrik, vakker og populær. Du må stråle i nye klær og være den alle beundrer. Jeg vil hylle de som ikke når opp. De som strever hver dag med å klare skolen. De som teller takter og spiller etterslag. De som ikke er på tv men likevel sendes tilbake til et land de frykter. Jeg vil hylle alle som skriver og aldri får gitt ut noe, de som ikke blir valgt. De ingen ser.
Alle som spiller andrefiolin, altstemmen, andrestemmen. De som ble den andre.

For hvem skal vi være når alle er stjerner?

Ikke stykkevis og delt.

Noen ganger finner jeg ikke ordene jeg trenger. Noen ganger klarer jeg ikke å få folk til å forstå. Noen ganger tenker jeg at jeg aldri får det som jeg vil. Noen ganger sover jeg ikke hele natten. Noen ganger utsetter jeg alt. Noen ganger tenker jeg, "er det slik det skal være".

Er jeg for åpen nå? Er jeg for ærlig? Mulig det, men jeg vet og at jeg duger til mye, og jeg tror at nettopp ved å vise flere sider får vi fram at ingen bare er vellykket. Det finnes nok av statusoppdateringer som pynter sannheten som glansbilder med engler, de vi byttet i skolegården. Idyll fra Barbieverden, de vakres tyranni. Jeg vil vise meg som den jeg er. Men dere får ikke alt.

Jeg vil fremdeles ha verdighet.

Hør på Radiofront på søndag. Der snakker de om pinlighet.

Å skriver om radioprogram eller podcaster:

Som et barn av gode akademikere, mente mine foreldre at de ikke trengte å bruke penger på kabel-tv. Jeg vokste derfor opp uten å se så mye tv som mine klassekamerater. Det er mulig jeg dermed har mistet noe vesentlig i min popkulturelle oppdragelse, men det er og mulig jeg har fått en ganske omfåttende kulturell kapital, fordi jeg lærte å la meg underholde av ulike medier.

Radio er et undervurdert medium. En kjedelig jobb kan plutselig bli helt overkommelig om det er mulig å høre på radio samtidig. Jeg hører på flere podcaster hver uke. I dag vil jeg skrive om dem jeg gleder meg over:

1. Radioresepsjonen: Jeg ler meg i hjel av Steinar, Tore og Bjarte. De kan få nesten alt de sier til å virke elegant og kommer med vendinger og blikk (skråblikk) på verden jeg aldri ville kommet på selv: Feks: "Hvorfor skal hunder ha egen tidsregning". "Nå må hunder tilpasse seg den verden de lever i".


2. Herreavdelingen: Jeg kan ikke skrive noe om dem som ikke er skrevet før tror jeg. Men de gjør det hverdagslige komisk. Det minner meg om det man innenfor litteraturvitenskapen kaller underliggjøring



3. Språkteigen: Jeg er språknerd, og språkteigen er det perfekte program for slike.


4. Radiofront: Et program som ser på hvordan ulike kunstformer tolker et bestemt tema. De finner sammenhenger som kanskje ikke er åpenbare. Det liker jeg.


5.Filmpolitiet: Jeg er glad i filmer og tv-serier.Filmpolitiet er ikke for akademisk. Filmene anmeldes på filmenes premisser. Jeg liker og anmeldelsene av tv-serier. På slutten av podcasten får du dessuten et bonusinnslag der redaksjonsmedlemmene diskuterer tendenser innenfor film eller andre aktuelle tema.


6. Lørdagsrådet: hver lørdag: To kjendiser gir lytterne råd sammen med programlederen. Jeg ler mye av rådene, samtidig mener jeg man har respekt for dem som ber om råd.På slutten av podcasten er det en bonusspor der gjestene (kjendisene) fyller ut lister i en listebok. En av de beste av disse var når Solveig Kloppen sammen med sønnen Albert fylte ut listen over navn hun kunne tenke seg å ha. Det er få av disse navnene som finnes i en vanlig navnebok for å si det sånn.

moon river-breakfast at tiffany´s

Uvaner jeg vil slutte med.

Inspirert av lørdagsrådet på P3 vil jeg herved presentere min liste over ting jeg vil slutte med:

1. Sammenligne meg med andre.

2. ligge for lenge om morgenen.

3. Spise mye sjokolade.

4. tro jeg er søkkrik hver gang jeg får lønn.

5. avbryte folk jeg snakker med.

6. lese kommentarene på artikler og kronikker på nettet.

7. Tenke "Skal bare" når det er noe jeg må gjøre.

8. være nærtagende.

9. Snakke mye i telefonen

10. sjekke facebook ofte.



Alle er velkomne til å stjele denne. :-)

Enkeltsakene

I dag så jeg det igjen: En over nitti år gammel dame fikk endelig sykehjemsplass. Hun hadde vært sak i en annen sending. Så da tok lokalpolitikerne affære. Hadde de gjort det om hun ikke hadde vært på tv? Det finnes flere slike eksempler. Den NRK ansatte som opplever at foreldrene for første gang ikke kan bo sammen. Den ene har fått sykehjemsplass, og ikke den andre.
Men likevel: det er en enkeltsak. I løpet av de siste ukene har jeg daglig fått informasjon om papirløse flyktninger som sendes tilbake til en uviss og utrygg framtid. Men alle er enkeltskjebner, alle er enkeltsaker. Det gjør meg til slutt nesten apatisk. Det er så mange som faller mellom stolene, som blir offer. Og det er bare de vi hører om. De som har en egen stemme eller folk rundt seg som kan snakke for seg. Men, jeg er ikke i mot å trekke fram enkeltsaker. Det er enkeltsakene som berører oss. Jeg mener vi har godt av å se konsekvensene av hvordan lover praktiserer, at det finnes en del ulemper, at vi våre valg av ledere får konsekvenser.

På en annen side: De som går til media er for det meste ressurspersoner. Antageligvis er det flere som har blitt avvist og. Da er det ganske mange som aldri blir hørt og aldri klager.

Å få ting gjort (remember the milk)

For en stund siden skrev jeg et innlegg om prokrastinering. Det kan handle om at ting hoper seg opp, at det blir for mye. For en tid siden begynte jeg å bruke "Remember the milk". Det er et program eller en app der man kan skrive ned oppgaver som skal utføres. Altså som gule post-it lapper bare digitalt. Du kan lage ulike lister for ulike oppgaver. Jeg har en for studier, en for det som gjelder private ting, en for jobb og en for ting jeg er engasjert i.
Så har jeg en app på telefonen som synkroniserer med pc-en slik at listen hele tiden er oppdatert. Jeg får og påminnelser på mail og på mobil.Om jeg ikke rekker å gjøre noe innen fristen jeg har satt, kan jeg utsette det ved å trykke på "postpone" eller "utsett". Når oppgaven er ferdig trykker jeg bare på en knapp hvor det står "completed" eller "fullført". Her er link til hjemmesiden deres.

Unge lovende frøken Odéen ;-)

Da jeg var nitten år intervjuet Bergens-Tidende meg og en del andre unge om eldre mennesker. Jeg fant igjen dette intervjuet i a-tekst så her får dere det. Vil bare opplyse om at jeg den gangen var ung, naiv og radikal og trodde jeg visste alt. Som mange andre nittenåringer med andre ord:

ÅSHILD ODÉEN, 19 år, skoleelev i 11. klasse på Steinerskolen.
Utseendet: De gamle bruker lite farger, det går mest i grått og hvitt. Gamle damer går alltid i kåpe, hvite nylonstrømper og fotformsko.
Interesser: Gamle hører mye på nyheter og er opptatt av hvor mye bedre alt var før i tiden. De sitter ofte på benker rundt i byen, mater fuglene, og bruker mye mer tid på å handle enn vi kan. De går rundt og koser seg i butikkene. De som har barnebarn er svært opptatt av dem, mer enn av sine egne barn.
Fordommer: Mange eldre mener at vi unge er uhøflige svin.
Jeg kan få onde blikk bare jeg sitter på bussen, og det er ikke alltid fordi det er fullt.
Hvis vi går skummelt kledd eller har ring i nesen, er vi fæle.
Sure eldre: En del gamle kan virke sure. Utviklingen går utrolig fort, de gamle opplever at unge går i de rareste klær og at eldre verdier og normer bare blir regnet som tull. De begynner å bli gamle, og det kan være deprimerende.
Vet best: Ofte er det slik at de gamle alltid vet best.
En venninne av meg demonstrerte mot rasisme, og fikk beskjed om av noen gamle at hun ikke visste noe om rasisme, hun som ikke hadde opplevd krigen. Jeg forstår hvorfor de gamle er opptatt av krigen. Men jeg synes ofte de er trangsynte og firkantet når de deltar i innringningsprogram om innvandring og rasisme. Det virker som om de bare ser på innvandrerungdom som forbrytere.
Gamle sitter mye inne og får sitt inntrykk gjennom media, mens unge går ut og møter innvandrere.
Eldre som utøy: Staten burde ha dårlig samvittighet for sin eldrepolitikk, der de eldre blir fremstilt som utøy som skal vekk. Det er ikke de eldre sin feil at de koster penger.
Gamle i pels: Gamle mennesker er absolutt ikke fattige alle sammen. De har store verdier, bare se på alle som går rundt i pels. Mange har også svære villaer. Jeg tror mange er rikere enn de vil innrømme.

kommentarer

Det er så lett å gjemme seg. Sitte bak skjermen (et skjold) et nickname, og spy ut stygge kommentarer. . Snakke om ytringsfrihet. Man kan miste troen på mennesker da, tenke at vi kanskje ikke trenger dette. Samtidig: Flertallet er gode mennesker (jeg må tro det). Jeg tror de fleste støtter de svake, at de vil og er gode.

Genuit Norsk

Jeg lurer på hva som egentlig er genuint norsk og hvor mye det betyr for oss. Bunaden er nemlig ikke opprinnelig norsk. Hardingfelen har, så vidt jeg har hørt, utgangspunkt i violo amoroso fra Italia. Stabbur er heller ingen norsk oppfinnelse. Og sånn kan vi fortsette. Det vi ser på som norsk har vært der så lenge at vi ikke tenker på det som noe opprinnelig utenlandsk. Når Alexander Rybak som ikke er opphavelig norsk vant grand prix, hvor mange klaget da på det ikke var en norsk sang som vant? Når en jente som har opphavet sitt i Afrika vinner, da snakker man om det norske.Og hva er norske verdier egentlig? Er våre verdier veldig ulik svenskenes? Jeg skulle ønske folk kunne reflektere mer over hvilke ord de bruker, hva som ligger i begrepene. Dessuten: Er alle våre verdier entydig positive, og er alle verdier fra kulturer vi distanserer oss fra bare undertrykkende?

Uredigert

Jeg har mange bøker jeg ikke har lest, filmer jeg ikke får sett, tanker jeg ikke vil tenke. Jeg har venner jeg nesten aldri ser, et bein som er lengre enn det andre, to pc-er og en lilla genser kjøpt på loppemarked. Jeg engasjerer meg, diskuterer, glemmer, diller på data, går opp i vekt og ned i vekt. Jeg skriver, publiserer, mener, men er følsom, født uten filter kanskje? Jeg er sterk, jeg er svak, jeg er sårbar jeg er usårlig. Jeg er hel jeg er stykkevis og delt.

meme lånt fra Plosiv.

Fant denne memen hos Frøken Plosiv.

♥ Hva er du opptatt av for tiden? Jobbing, korsang og at jeg må bli et mer aktivt styremedlem i naturvernforbundet.
♥ Hva har du på deg i dag? Lilla strikkegenser, svart bukse og lysegrønn genser med puffermer.
♥ Hva skal du spise til middag? Kylling
♥ Hva vil du gjerne lære deg? Å buktale og å trylle.

♥ Hva hører du på akkurat nå? Vinden som uler ute.
♥ Hvordan er ditt favorittvær?Sol og litt lett bris.
♥ Hva er ditt mest utfordrende mål akkurat nå? Å bli ferdig med studiene med bra resultat.
♥ Hva syns du om den personen som tagget deg? Ble ikke tagget.

♥ Hvis du kunne fått et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden – hvor skulle det vært? Frankrike kanskje.
♥ Hva ville du gjerne hatt akkurat nå? Massasje
♥ Hva vil du gjerne bli kvitt? Noen kilo til.
♥ Hvis du kunne dratt hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dratt? India.
♥ Hvilket språk vil du lære? Italiensk, spansk, swahili og fransk.

♥ Hva ser du etter i en venn? En som er ekte, flink til å lytte og er tålmodig (må jobbe med en del av disse tingene selv).
♥ Hvem vil du gjerne møte? Farmoren min, hun døde før jeg ble født.
♥ Hva slags musikk liker du? Mye forskjellig: Kate Bush, Valkyrien Allstars, Vamp, Gåte, Dvorak og Borodin for å nevne noe.


♥ Hva er favorittplagget i klesskapet ditt? Dongeriskjørt og dongerikjole.

♥ Har du noen favorittmodeller? Nei
♥ Hvis du hadde hatt 1000 kroner nå, hva ville du brukt det på? Har det, men må la de vare en stund.
♥ Beskriv stilen din? Vanskelig å definere. Litt second hand og fargerik.
♥ Hva var det siste motebladet du leste? Husker ikke.
♥ Den siste cd-en du kjøpte? Så som i himmelen (tror jeg).
♥ Hva hørte du på da du ble tagget? Ble ikke tagget.
♥ Hva vil du akkurat nå? Se en film,

Jeg sender memet videre til alle andre som har lyst! Det du må gjøre er å lenke til meg, kopiere teksten og fylle inn dine egne svar.

Ikke den eneste.

Nei hun er ikke den eneste. Men vi klarer ikke å forestille oss hvordan det er. Vi har aldri blitt forfulgt, måtte flykte, dratt fra alt. Vi har papirene i orden. Vi klager over skjemavelde, over lange køer på nav, over for mye skatt. Men vi kan betale skatt, få arbeid, ha fastlege. Vi vet ikke hvordan det er å mene at det er bedre å oppholde seg ulovlig i et land, bryte lover fordi alternativet er for uutholdelig. Vi vet ikke hvordan det er å ikke vite når eller om du settes på et fly til et land du flyktet fra.
Uansett om de heter Amelie eller Ali så fortjener de at vi forstår hvor ufattelig heldige vi er som bor i dette landet. At vi begynner å bli så bortskjemte at vi ikke forstår, og at vi må tørre å si i fra.


Ja rotete innlegg, men sånn er det når ting skrives seint på natt.

Hvem er de.

Noen mennesker må alltid rakke ned på andre. Hvem er de egentlig? De som ber en 10 år gammel jente ta livet sitt. Eller skriver de håper hun får livmorhalskreft fordi hun da ikke kan spre genene sine. Hvem er de, de som alltid kommenterer stygge ting. Hvem er de, de som legger ut hetsende videoer om andre, lager hatgrupper og hatblogger. Hvem er de? Hvem er de som alltid kommer med nedsettende kommentarer og alltid gjør saker til noe politisk, selv når det bare er en uskyldig analyse av en film. Hvem er de som alltid må tråkke på andre, som sitter bak skjermen og bare rakker ned på andre.
Kanskje er det ikke så mange, kanskje er det ganske få. De sier at det gjerne bare er en som starter mobbing, men mange, mange følger etter. Men egentlig tror jeg de fleste er snille. De fleste mennesker forsvarer mobbeofferet. I hvert fall på nettet. Hvem er de? Hvor mange av dem har jeg sett ute, på bussen, i butikken? Har de barn? Har de mange venner? Er de vakre? Noen snakker om gossipbloggere, de som sprer gift i blogger rundt omkring. Jeg frykter at de kan være hvem som helst. Komikeren og forfatteren Jonas Gardell fikk en gang spørsmålet: "Hvorfor mobber barn og unge hverandre?" Han svarte: "Fordi de kan".

Kaos

Det er kaos i byen. Folk som skal rekke polet, kjøpe fyrverkeri, bytte gaver. Det er sørpe overalt og jeg tenker: Hvordan lever vi her? Vi som har alt. Senere ser jeg på tv et barn som dras ut fra ruiner. Jeg har et glass vin i hånden. Vi klager på for få sykehjem, for dyr strøm, at vi ikke fikk det vi ønsket oss. Barnet som blir dratt ut av ruinene er svart men er hvit av støv eller noe annet. Jeg tenker at det å ha det vondt ikke handler om hvor du kommer fra, men at alt er som et lotteri.

Diagnoser

Diagnoser

Noen ganger er diagnoser et svar og en bekreftelse. Det å endelig vite hvorfor, kunne ordne ting, og ikke minst få hjelp. Andre ganger blir det en tvangstrøye. Jeg er ikke ekspert, jeg er ikke psykiater, lege, egentlig ikke pedagog heller, selv om jeg er på vei til å bli det. Men jeg ser at rammene snart blir et fengsel. Vi ønsker at livet skal være komfortabelt, at menneskene rundt oss skal være forutsigbare. Og en diagnose er noe forutsigbart i alt det uforutsigbare. Ja, det finnes diagnoser, men ingen mennesker er diagnosen. De har diagnosen med alt det det fører med seg. Noen takler det bra, tilsynelatende. Men så brytes alt ned, eller utfordringene blir for store. Jeg er redd vi holder på å gjøre hele verden til en diagnose, fordi vi ikke klarer å innse at alle sliter med noe, at det harmoniske mennesket delvis er en utopi. For noen hjelper det med diagnosen, det er kanskje kartet som gjør at man endelig kan finne veien i terrenget. For andre blir det kanskje et fengsel, et utstillingsvindu man er dømt å stå i som en utstillingsdukke og bli betraktet av andre. Slik er du, slik skal du være og slik skal vi forandre deg, forme deg og hjelpe deg så du blir som oss.

Ensomhet og å være alene.

Jeg lærte en gang at det å være ensom er å føle seg alene selv når det er andre folk rundt deg. Å være alene kan være fint, men flere sier at ensomhet er vår tids største tabu.
For hva er ensomhet? Er det å ikke ha venner? Eller er det mulig at en med mange venner kan føle seg ensom? Ensom fordi hun eller han ikke har noen å virkelig snakke med? Ensom fordi ingen deler de samme interessene? Jeg har truffet flere som føler seg ensom. Folk som ligger våken om kvelden og tenker: Om jeg dør, hvor lang tid vil det ta før folk merker det? Jeg skulle ønske jeg kunne si at det bare er fantasi. Men noen ganger er det ikke det. Som i denne saken

Det er mulig dette var en usympatisk mann. En som ikke likte mennesker. Det er mulig familien hadde en grunn til å kutte all kontakt, at de hadde fått nok. Men det er likevel ikke sånn det skal være. Det finnes mennesker det er lett å bli glad i, som vi ønsker å være mye sammen med. Så finnes det mennesker som krever mye av oss, som ikke alltid takler livet. Men det er kanskje de vennskapene vi får mest igjen for. Eller de vennskapene der det er gjensidighet. Der vi kan tørre å være ærlige, og ikke være redd for at den andre går sin vei. Vi har flere venner på facebook, følgere på twitter og vi har nettverk og kontakter. Men hvem er egentlig vennene våre?....

Prokrastinering.

Den gangen jeg skrev masteroppgave ble jeg aldri ferdig. Jeg skrev, skrev om, og skrev igjen. Men det gikk lenger og lenger tid. Det ble mange tårer den gangen, flere hindringer, og jeg ville bare gi opp. Da som nå handlet det om å komme i gang ikke minst å avslutte. Jeg kom nesten aldri i gang i tide. Når jeg først begynte skrev jeg en setning,for så å stryke den etterpå fordi den var for dårlig. Jeg var aldri fornøyd, og jeg klarte aldri å strukturere meg. Det var så mye annet å gjøre, som å være på nettet, brette sammen klær, rydde, vaske, snakke med venner. Senere har jeg lært at det jeg gjorde og til dels fremdeles gjør, kalles å prokrastinere. Det kan handle om en slags ubevisst angst for å ikke få ting til skikkelig. At man utsetter til siste sekund for å ikke ha noe valg. Jeg vet ikke. Det er og mulig det er latskap, eller begge deler. Uansett er det mulig å gjøre noe med det.



1: Om du skal gjøre en oppgave, som skriving, lekser etc:

Sett av en halv time. Slå av mobilen, si til folk rundt deg at du ikke må forstyrres,
slå av nettet. Les i en halv time eller time (ha alarmklokke på som ringer etter en halv time). Etter dette tar du en pause. Du kan og utvide til en time.

2. Om du trenger å være på nett men ikke klarer å la være å gå innom sider som stjeler tiden din: Om du bruker Mozilla firefox har den en app som heter leech-block. Den kan stenge de sidene du ikke vil inn på. Du kan feks velge å stenge facebook fra 0900-1900. En annen mulighet er å bruke to nettlesere, en når du arbeider og en for fritid.

3. I stedet for å tenke: Jeg hater å gjøre x, kan du prøve å tenke: Skal bli godt å få x overstått.

4. Lag en kjerneukeplan. Da skriver du ned de tingene du må gjøre og setter av faste tider til dem. Ikke vær for ambisøs, og du skal og ha noen timer der du har fri.