meme lånt fra Plosiv.

Fant denne memen hos Frøken Plosiv.

♥ Hva er du opptatt av for tiden? Jobbing, korsang og at jeg må bli et mer aktivt styremedlem i naturvernforbundet.
♥ Hva har du på deg i dag? Lilla strikkegenser, svart bukse og lysegrønn genser med puffermer.
♥ Hva skal du spise til middag? Kylling
♥ Hva vil du gjerne lære deg? Å buktale og å trylle.

♥ Hva hører du på akkurat nå? Vinden som uler ute.
♥ Hvordan er ditt favorittvær?Sol og litt lett bris.
♥ Hva er ditt mest utfordrende mål akkurat nå? Å bli ferdig med studiene med bra resultat.
♥ Hva syns du om den personen som tagget deg? Ble ikke tagget.

♥ Hvis du kunne fått et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden – hvor skulle det vært? Frankrike kanskje.
♥ Hva ville du gjerne hatt akkurat nå? Massasje
♥ Hva vil du gjerne bli kvitt? Noen kilo til.
♥ Hvis du kunne dratt hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dratt? India.
♥ Hvilket språk vil du lære? Italiensk, spansk, swahili og fransk.

♥ Hva ser du etter i en venn? En som er ekte, flink til å lytte og er tålmodig (må jobbe med en del av disse tingene selv).
♥ Hvem vil du gjerne møte? Farmoren min, hun døde før jeg ble født.
♥ Hva slags musikk liker du? Mye forskjellig: Kate Bush, Valkyrien Allstars, Vamp, Gåte, Dvorak og Borodin for å nevne noe.


♥ Hva er favorittplagget i klesskapet ditt? Dongeriskjørt og dongerikjole.

♥ Har du noen favorittmodeller? Nei
♥ Hvis du hadde hatt 1000 kroner nå, hva ville du brukt det på? Har det, men må la de vare en stund.
♥ Beskriv stilen din? Vanskelig å definere. Litt second hand og fargerik.
♥ Hva var det siste motebladet du leste? Husker ikke.
♥ Den siste cd-en du kjøpte? Så som i himmelen (tror jeg).
♥ Hva hørte du på da du ble tagget? Ble ikke tagget.
♥ Hva vil du akkurat nå? Se en film,

Jeg sender memet videre til alle andre som har lyst! Det du må gjøre er å lenke til meg, kopiere teksten og fylle inn dine egne svar.

Ikke den eneste.

Nei hun er ikke den eneste. Men vi klarer ikke å forestille oss hvordan det er. Vi har aldri blitt forfulgt, måtte flykte, dratt fra alt. Vi har papirene i orden. Vi klager over skjemavelde, over lange køer på nav, over for mye skatt. Men vi kan betale skatt, få arbeid, ha fastlege. Vi vet ikke hvordan det er å mene at det er bedre å oppholde seg ulovlig i et land, bryte lover fordi alternativet er for uutholdelig. Vi vet ikke hvordan det er å ikke vite når eller om du settes på et fly til et land du flyktet fra.
Uansett om de heter Amelie eller Ali så fortjener de at vi forstår hvor ufattelig heldige vi er som bor i dette landet. At vi begynner å bli så bortskjemte at vi ikke forstår, og at vi må tørre å si i fra.


Ja rotete innlegg, men sånn er det når ting skrives seint på natt.

Hvem er de.

Noen mennesker må alltid rakke ned på andre. Hvem er de egentlig? De som ber en 10 år gammel jente ta livet sitt. Eller skriver de håper hun får livmorhalskreft fordi hun da ikke kan spre genene sine. Hvem er de, de som alltid kommenterer stygge ting. Hvem er de, de som legger ut hetsende videoer om andre, lager hatgrupper og hatblogger. Hvem er de? Hvem er de som alltid kommer med nedsettende kommentarer og alltid gjør saker til noe politisk, selv når det bare er en uskyldig analyse av en film. Hvem er de som alltid må tråkke på andre, som sitter bak skjermen og bare rakker ned på andre.
Kanskje er det ikke så mange, kanskje er det ganske få. De sier at det gjerne bare er en som starter mobbing, men mange, mange følger etter. Men egentlig tror jeg de fleste er snille. De fleste mennesker forsvarer mobbeofferet. I hvert fall på nettet. Hvem er de? Hvor mange av dem har jeg sett ute, på bussen, i butikken? Har de barn? Har de mange venner? Er de vakre? Noen snakker om gossipbloggere, de som sprer gift i blogger rundt omkring. Jeg frykter at de kan være hvem som helst. Komikeren og forfatteren Jonas Gardell fikk en gang spørsmålet: "Hvorfor mobber barn og unge hverandre?" Han svarte: "Fordi de kan".

Kaos

Det er kaos i byen. Folk som skal rekke polet, kjøpe fyrverkeri, bytte gaver. Det er sørpe overalt og jeg tenker: Hvordan lever vi her? Vi som har alt. Senere ser jeg på tv et barn som dras ut fra ruiner. Jeg har et glass vin i hånden. Vi klager på for få sykehjem, for dyr strøm, at vi ikke fikk det vi ønsket oss. Barnet som blir dratt ut av ruinene er svart men er hvit av støv eller noe annet. Jeg tenker at det å ha det vondt ikke handler om hvor du kommer fra, men at alt er som et lotteri.

Diagnoser

Diagnoser

Noen ganger er diagnoser et svar og en bekreftelse. Det å endelig vite hvorfor, kunne ordne ting, og ikke minst få hjelp. Andre ganger blir det en tvangstrøye. Jeg er ikke ekspert, jeg er ikke psykiater, lege, egentlig ikke pedagog heller, selv om jeg er på vei til å bli det. Men jeg ser at rammene snart blir et fengsel. Vi ønsker at livet skal være komfortabelt, at menneskene rundt oss skal være forutsigbare. Og en diagnose er noe forutsigbart i alt det uforutsigbare. Ja, det finnes diagnoser, men ingen mennesker er diagnosen. De har diagnosen med alt det det fører med seg. Noen takler det bra, tilsynelatende. Men så brytes alt ned, eller utfordringene blir for store. Jeg er redd vi holder på å gjøre hele verden til en diagnose, fordi vi ikke klarer å innse at alle sliter med noe, at det harmoniske mennesket delvis er en utopi. For noen hjelper det med diagnosen, det er kanskje kartet som gjør at man endelig kan finne veien i terrenget. For andre blir det kanskje et fengsel, et utstillingsvindu man er dømt å stå i som en utstillingsdukke og bli betraktet av andre. Slik er du, slik skal du være og slik skal vi forandre deg, forme deg og hjelpe deg så du blir som oss.

Ensomhet og å være alene.

Jeg lærte en gang at det å være ensom er å føle seg alene selv når det er andre folk rundt deg. Å være alene kan være fint, men flere sier at ensomhet er vår tids største tabu.
For hva er ensomhet? Er det å ikke ha venner? Eller er det mulig at en med mange venner kan føle seg ensom? Ensom fordi hun eller han ikke har noen å virkelig snakke med? Ensom fordi ingen deler de samme interessene? Jeg har truffet flere som føler seg ensom. Folk som ligger våken om kvelden og tenker: Om jeg dør, hvor lang tid vil det ta før folk merker det? Jeg skulle ønske jeg kunne si at det bare er fantasi. Men noen ganger er det ikke det. Som i denne saken

Det er mulig dette var en usympatisk mann. En som ikke likte mennesker. Det er mulig familien hadde en grunn til å kutte all kontakt, at de hadde fått nok. Men det er likevel ikke sånn det skal være. Det finnes mennesker det er lett å bli glad i, som vi ønsker å være mye sammen med. Så finnes det mennesker som krever mye av oss, som ikke alltid takler livet. Men det er kanskje de vennskapene vi får mest igjen for. Eller de vennskapene der det er gjensidighet. Der vi kan tørre å være ærlige, og ikke være redd for at den andre går sin vei. Vi har flere venner på facebook, følgere på twitter og vi har nettverk og kontakter. Men hvem er egentlig vennene våre?....

Prokrastinering.

Den gangen jeg skrev masteroppgave ble jeg aldri ferdig. Jeg skrev, skrev om, og skrev igjen. Men det gikk lenger og lenger tid. Det ble mange tårer den gangen, flere hindringer, og jeg ville bare gi opp. Da som nå handlet det om å komme i gang ikke minst å avslutte. Jeg kom nesten aldri i gang i tide. Når jeg først begynte skrev jeg en setning,for så å stryke den etterpå fordi den var for dårlig. Jeg var aldri fornøyd, og jeg klarte aldri å strukturere meg. Det var så mye annet å gjøre, som å være på nettet, brette sammen klær, rydde, vaske, snakke med venner. Senere har jeg lært at det jeg gjorde og til dels fremdeles gjør, kalles å prokrastinere. Det kan handle om en slags ubevisst angst for å ikke få ting til skikkelig. At man utsetter til siste sekund for å ikke ha noe valg. Jeg vet ikke. Det er og mulig det er latskap, eller begge deler. Uansett er det mulig å gjøre noe med det.



1: Om du skal gjøre en oppgave, som skriving, lekser etc:

Sett av en halv time. Slå av mobilen, si til folk rundt deg at du ikke må forstyrres,
slå av nettet. Les i en halv time eller time (ha alarmklokke på som ringer etter en halv time). Etter dette tar du en pause. Du kan og utvide til en time.

2. Om du trenger å være på nett men ikke klarer å la være å gå innom sider som stjeler tiden din: Om du bruker Mozilla firefox har den en app som heter leech-block. Den kan stenge de sidene du ikke vil inn på. Du kan feks velge å stenge facebook fra 0900-1900. En annen mulighet er å bruke to nettlesere, en når du arbeider og en for fritid.

3. I stedet for å tenke: Jeg hater å gjøre x, kan du prøve å tenke: Skal bli godt å få x overstått.

4. Lag en kjerneukeplan. Da skriver du ned de tingene du må gjøre og setter av faste tider til dem. Ikke vær for ambisøs, og du skal og ha noen timer der du har fri.

Vennskap

Finnes det vennskap som er alturistiske spurte programlederen. Døh,ikke lat som alle lytterne er så smarte sa mannen som ble intervjuet. -Ok, finnes det vennskap som ikke er basert på egoisme. Nei, sa han. Det finnes ikke. Finnes det i det hele tatt relasjoner som ikke er basert på egoisme?

Jeg fant jeg fant.

Logg

Sist blogginnlegg handlet om blogging. Blogg er jo (som sikkert flere vet) en forkortelse for weblogg. En logg var opprinnelig noe kapteinen på skip skrev. Det var en form for dagbok eller rapport. I science fiction-serien Star trek begynner de fleste episodene med "captains log". Jeg har brukt og skrevet logg i mange år. Noen kjenner sikkert til loggskriving fra skolen, der læreren ber elevene skrive noe på slutten av timen. Denne formen for loggskriving har jeg prøvd, men også andre former. Det fine med logg er at dette er skriving mest for din egen del. Det kan sammenlignes med å varme opp før man skal synge eller trene. Det handler om å få i gang noen tankeprosesser og kanskje også hente fram den gode idéen som ligger lagret et sted langt bak i hjernebarken. Her er noen tips om hva en loggbok kan brukes til: '



1.Automatskrift: Skriv uten å tenke, ikke stopp. Om du ikke kommer på noe kan drodle, lage mønster hva som helst. Ikke tenk at det du skriver er dårlig, eller for dumt. Det er ikke nødvendig å vise det til noen.

2. Skjema: Lag et skjema med fire ruter. Skriv i den første ruten noe du er flink til. I den andre ruten skriver du hvorfor du vet at du er flinkt til dette. I den tredje ruten hvordan du er blitt flink til dette, og i siste ruten hvordan du kan bli bedre i dette.

3. Frustrasjonslogg: Hvis noe plager deg, du er irritert eller kanskje såret, skriv ned det som plager deg. Vær gjerne totalt usaklig. Om du er sint eller irritert på noen kan du og "skrive til dem", uten å sende eller gi det til dem, for det kan gjøre vondt mye verre. Det kan hjelpe å bare få ut frustrasjonene.

4. Tankelogg: Skriv ned tanker og planer du har omkring et prosjekt. Dette kan hjelpe bra om du skal skrive en artikkel eller større oppgave.

Det finnes uendelig mange muligheter, og husk at dette bare er øvelser. :-))

Bloggejungelen

Det finnes en jungel der ute av blogger. Noen blogger om hverdagen sin, noen om interiør, andre om moter og klær. Det finnes mammablogger (finnes det pappablogger?) og det finnes flere og flere nisjeblogger. Her er noen av de litt sære bloggene jeg liker å lese:
konseptet virker kanskje litt sært, men jeg blir veldig inspirert av denne. Mange av oppskriftene er ikke så vanskelige heller.En annen litt spesiell blogg er Milas daydreams. Moren til Mila tar bilde av henne når hun sover og lager scener rundt henne. . Det finnes og en del fine fagblogger:
Min lærer på fleksibel PPU (FPPU) Henning Fjørtoft har en blogg om lærerrollen: http://bestpraksis.blogspot.com/. Til slutt vil jeg trekke fram bloggen til min gamle bokbykollega og venninne Lillian som har laget egen norskblogg http://lilliansnorskblogg.blogspot.com/

Nettbarn

Dere kom fra oss og dere er våre, vi beskytter dere, bevarer dere, forsvarer dere, forklarer dere. Du heter David og sitter bak i bilen. Er det pappa som filmer deg? Du har vært hos tannlegen. Du spør: "Is this gonna last forever". Du og vi hører din far le, bak kameraet. Det er du som er stjernen lille David. Eller du Jessica som står på vasken og sier «my hole life is great, I can do anything good». Kanskje får du evig liv nå Jessica, evig digitalt liv. Vi bevarer dere, la de små barna komme til oss, for vi vet hvordan vi skal bevare dere, digitalt, overalt.

Podcaster jeg anbefaler.

Podcast er en genial ting. Du kan for eksempel laste ned flere av NRK sine radioprogram og noen tv-program finnes på podcast. Jeg har veldig dårlig dekning på radioen, og de fleste programmer jeg liker å høre på går på formiddagen. En annen fin ting med podcast er at man kan finne ting fra utlandet som er interessant. Jeg abonnerer på disse podcastene som ikke er norske:

Slate culture gabfest. Et panel diskuterer ulike tendenser innenfor kultur og politikk. Denne podcasten er amerikansk.

This american life: Dette er en podcast hvor vi får ulike historier fra ulike mennesker. Altså historier fra hverdagsmennesker. Noe er skuespill, noe stand-up og noe intervju og fortelling.

Sommar i P1: Dette programmet har de prøvd seg på på NRK også. Men jeg foretrekker den svenske versjonen. Flere kjente personer får en time hver til å lage sitt eget program. Du lærer mye og mange har sterke historier. Jeg ble mest grepet av programmet til Tina Jansson som har als. Hun kan altså ikke røre seg i det hele tatt. Søsteren leste opp programmet for henne.

Vinter i P1: Sendes rundt juletider og er omtrent som sommar i P1.

Ted-talk: En side der flere dyktige formidlere og forskere snakker om sine prosjekter. Her finner du alt mulig. Det var en morgenkåsør en gang som sa at en tur innom ted-talk var som å sette hjernen på lading. Jeg er helt enig.

Så noen av podcastene jeg abonnerer på fra nrk:

Radiofront: Et program som tar for seg et bestemt tema og ser hvordan dette blir behandlet i ulike kunstformer i vår tid.


Språkteigen: Programmet for alle språknerder, meg inkludert.

Morgenkåseriet: Jeg husker aldri eller rekker aldri å høre på det om morgenen.

Radioresepsjonen: Er dessverre slutt nå, men av og til lager de podcaster og snart kommer de på tv. Jeg gleder meg.

Jeg vil og anbefale nrk sine betasider.

25 ting du kanskje ikke visste om meg.

1. Jeg elsker vampyrserier som Buffy the vampire slayer og true blood.
2. Jeg samlet på steiner da jeg var liten.
3. Jeg reklamerte for barnetimeboka 81 da jeg var tre år. Pappa intervjuet meg og ba meg si navnet mitt, og jeg sa "navnet mitt".
4. Jeg har vært med i natur og ungdom.
5. Jeg har vært i avisen cirka atten ganger.
6. Jeg har gått et år på forfatterskole.
7. Jeg blir fort sint.
8. Jeg elsker ordspill.
9. Jeg elsker å være alene (av og til).
10. ...har sunget i tre operaer (men bare som kor, statist etc.
11. ...har vært i Estland som syttenåring for å være med å pusse opp en barnehage.
12. ...har skrevet et dikt som kom med i antologien Pax poeta.
13. ...var vegetarianer i nesten 10 år.
14...Var studentpolitiker
15.. Er alt for nærtagende
16...Ikke er spesielt flink til å danse, men elsker å danse likevel.
17...Kunne synge før jeg kunne snakke.
18...Hadde en dagmamma som het det samme som meg.
19...Er generelt veldig klønete.
20...Drømmer om å bli filmmanusforfatter.
21... Er til tider alt for åpen.
22... har grågrønne øyne.
23....Skriver på noe jeg håper kan bli noe.
24... Har dilla på nettspill
25... Har spilt hardingfele en gang.

Om skjelving og åpenhet.

Jeg har lest en drøss med blogger. Jeg ser at min blogg ikke er av den typen man kan tjene masse penger på. Jeg er ikke ung og hipp (bare det at jeg bruker betegnelsene ung og hipp, er sikkert nok til at de ikke akkurat ringer meg ned fra diverse bedrifter). Jeg blogger ikke mye om hverdagen min (jeg lever ikke et så spennende liv) og jeg har ikke reist så mye. Men nå har jeg tenkt å bryte noen prinsipper. Jeg har tenkt å fortelle om to ting som er en del av meg, og som også er noe jeg til dels syns er litt flaut. Jeg skal rett og slett være litt intimtyrann.

For det første: Jeg har alltid hatt tremor. Det vil si skjelvinger i hendene. Noen ganger skjelver hele kroppen, som om jeg hadde en indre vifte eller radiator. Det kan være vanskelig å være nøyaktig da.

For det andre: Jeg har store problemer med motorikk, er rett og slett ganske klønete. Det betyr at jeg bruker laaang tid på å gå i terreng. Jeg kan bli svimmel av å gå i trapper, og jeg sliter i ballspill. Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror det er så spesielt. Jeg har etterhvert lært at veldig mange har noe de sliter med, noe kroppen sliter med. Det er mange med diagnoser der ute. Vi er så opptatt av det perfekte, det friske, det plettfrie. Men de fleste må bære med seg noe, en sykdom, noe som ikke fungerer helt. For kroppen er utrolig koplisert, og det er hjernen også.
Så egentlig er det rart vi klarer oss så bra som vi gjør.

Skrivesperre

Jeg liker å se på meg selv som et menneske som skriver mer enn de fleste. Jeg har skrevet skjønnlitteratur fra jeg var omtrent 16 år. Noen ganger har jeg fått gitt ut noe, men for det meste har jeg fått avslag. Sånn er det å skrive. Det å skrive skjønnlitteratur er heller ikke noe jeg snakker for høyt om i alle sammenhenger. Kanskje er det angsten for å ikke være god nok som gjør at jeg gjerne utsetter et skriveprosjekt. For er det noe jeg er god på, så er det å utsette. Jeg tar et glass rødvin, tenner kanskje stearinlys, setter på musikk som får meg i stemning, og så.... Nei, ikke snakk om. Jeg får bare lyst til å bevege meg. Danse (og jeg er ingen danser) eller hoppe opp og ned. Jeg har denne uroen i kroppen, noe som kribler i hele meg. Nå skal jeg skrive om masteroppgaven min, og jeg kommer ikke i gang. Så da skriver jeg her i stedet. Jeg prøver å lese andre blogger. Jeg går innom fb for nte gang. Jeg leser blogger av folk som er ute og reiser. Jeg vil også reise tenker jeg. Jeg vil ha forandring, vil ikke stagnere. Men jeg vil også ha trygghet. Og nå er jeg i hvert fall trygg på at jeg blir der jeg blir til neste år. Så får vi se. Men nå må jeg prøve å samle meg, og samle det jeg har skrevet og se om det kan sendes inn. For jeg ønsker ikke å gi opp. Jeg vil ikke velge minste motstand vei. Jeg vil ikke unnskylde meg med at været er for fint. Det vil komme andre soldager, og om noen uker er jeg på Lesvos, og da er det nok varmere og lettere. Nå må jeg ta meg sammen og skrive.

Skjønnlitterær skriving på nett

Det finnes en rekke skrivegrupper rundt om i dette landet. Folk som møtes, deler tekster og gir tilbakemeldinger. Selv har jeg vært med i noen, som har fungert mer eller mindre. Det krever en del av medlemmene i en slik gruppe. De må kunne levere noe, og ikke minst bidra. For det å gi fra seg en tekst kan være sårbart. Jeg var i flere år medlem av nettstedet poeten.no. Her leste jeg andres tekster og la ut mine egne. Det fine med poeten.no var at folk kunne være anonyme, og alle kunne kommentere på det du hadde skrevet. Takket være poeten.no, har jeg fått et dikt utgitt på en cd, et dikt i en antologi utgitt i antologien Pax poeta. Jeg har og truffet en del av poetene i Trondheim. Poeten er nå nedlagt, men det finnes andre sider, som under overflaten der jeg er med. Jeg ser og at nettmedier åpner for flere muligheter enn før når det gjelder dikt. Hva med sammensatte lyriske tekster, eller tekster skrevet google.docs som hele tiden er i endring. Godt mulig noen har gjort det, allerede. Men jeg ser mange muligheter. Skrivegrupper på nett kan og være fine fordi man ikke trenger å møtes. Det eneste du trenger er en pc eller mac. En annen mulighet er å bruke facebook eller andre sosiale medier. Da kan du lage en hemmelig gruppe og invitere de du ønsker å ha med, slik at dere kan dele tekster i et sosialt forum der alle kan se hverandres kommentarer. Å skrive kan være en ensom prosess, men det kan og være en sosial prosess, og tekstene dine kan bli bedre når flere hjelper deg.

Lykke og glede

Huskeliste

Jeg er heldig, for jeg kan bruke språket.
Jeg er heldig for jeg har et stort ordforråd.
Jeg er heldig for jeg har lært meg å lese.
Jeg er heldig for for meg var det aldri noe problem å lære å lese.
Jeg er heldig for jeg kan skrive ganske rett.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som også kunne bruke språket.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som har et stort ordforråd.
Jeg er heldig, for jeg har foreldre som leste for meg.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som leste for meg, og som snakket om det vi hadde lest om.

Jeg har hatt flaks, for jeg har truffet flotte mennesker.
Jeg har hatt flaks, for jeg kunnet gråte foran mennesker.
Jeg har hatt flaks, for jeg har hatt mennesker rundt meg som har hørt på meg.
Jeg har hatt flaks, for jeg har hatt gode venner som har sagt hva de mener til meg.
Jeg har hatt flaks, for jeg har aldri måttet flykte fra noe.
Jeg har hatt flaks, for jeg har fått høre hva jeg er verdt.
Jeg er heldig, for jeg kan skrive.
Jeg har flaks, for jeg lever i tid da jeg kan skrive dette, og publisere det.

Kavita Ramdas: Radical women, embracing tradition | Video on TED.com

Kavita Ramdas: Radical women, embracing tradition | Video on TED.com

Oss og de andre

. Vi er de klokeste. Det er oss de burde hørt på. Vi er folket fra fjellene.Vi overdriver aldri, vi er alltid akkurat passe. Vi vet hvordan vi skal spise, oppdra barna våre, løse konflikter. Vi vet at for mye ros kan være skadelig. Når noen gir et råd følger vi det ikke slavisk. Vi sier «jeg er jo bare et menneske» når vi ikke mestrer noe.

Vi er folket fra havet. Vi gir bare kjærtegn til de aller nærmeste. Vi smiler bare til dem vi kjenner. Vi er ekte, tvers gjennom i alle celler.

Vi er folket fra fjordene.Vi kjenner bakken under fotsålene. Vi blir ikke påvirket.