Podcast er en genial ting. Du kan for eksempel laste ned flere av NRK sine radioprogram og noen tv-program finnes på podcast. Jeg har veldig dårlig dekning på radioen, og de fleste programmer jeg liker å høre på går på formiddagen. En annen fin ting med podcast er at man kan finne ting fra utlandet som er interessant. Jeg abonnerer på disse podcastene som ikke er norske:
Slate culture gabfest. Et panel diskuterer ulike tendenser innenfor kultur og politikk. Denne podcasten er amerikansk.
This american life: Dette er en podcast hvor vi får ulike historier fra ulike mennesker. Altså historier fra hverdagsmennesker. Noe er skuespill, noe stand-up og noe intervju og fortelling.
Sommar i P1: Dette programmet har de prøvd seg på på NRK også. Men jeg foretrekker den svenske versjonen. Flere kjente personer får en time hver til å lage sitt eget program. Du lærer mye og mange har sterke historier. Jeg ble mest grepet av programmet til Tina Jansson som har als. Hun kan altså ikke røre seg i det hele tatt. Søsteren leste opp programmet for henne.
Vinter i P1: Sendes rundt juletider og er omtrent som sommar i P1.
Ted-talk: En side der flere dyktige formidlere og forskere snakker om sine prosjekter. Her finner du alt mulig. Det var en morgenkåsør en gang som sa at en tur innom ted-talk var som å sette hjernen på lading. Jeg er helt enig.
Så noen av podcastene jeg abonnerer på fra nrk:
Radiofront: Et program som tar for seg et bestemt tema og ser hvordan dette blir behandlet i ulike kunstformer i vår tid.
Språkteigen: Programmet for alle språknerder, meg inkludert.
Morgenkåseriet: Jeg husker aldri eller rekker aldri å høre på det om morgenen.
Radioresepsjonen: Er dessverre slutt nå, men av og til lager de podcaster og snart kommer de på tv. Jeg gleder meg.
Jeg vil og anbefale nrk sine betasider.
mandag, august 16, 2010
søndag, august 08, 2010
25 ting du kanskje ikke visste om meg.
1. Jeg elsker vampyrserier som Buffy the vampire slayer og true blood.
2. Jeg samlet på steiner da jeg var liten.
3. Jeg reklamerte for barnetimeboka 81 da jeg var tre år. Pappa intervjuet meg og ba meg si navnet mitt, og jeg sa "navnet mitt".
4. Jeg har vært med i natur og ungdom.
5. Jeg har vært i avisen cirka atten ganger.
6. Jeg har gått et år på forfatterskole.
7. Jeg blir fort sint.
8. Jeg elsker ordspill.
9. Jeg elsker å være alene (av og til).
10. ...har sunget i tre operaer (men bare som kor, statist etc.
11. ...har vært i Estland som syttenåring for å være med å pusse opp en barnehage.
12. ...har skrevet et dikt som kom med i antologien Pax poeta.
13. ...var vegetarianer i nesten 10 år.
14...Var studentpolitiker
15.. Er alt for nærtagende
16...Ikke er spesielt flink til å danse, men elsker å danse likevel.
17...Kunne synge før jeg kunne snakke.
18...Hadde en dagmamma som het det samme som meg.
19...Er generelt veldig klønete.
20...Drømmer om å bli filmmanusforfatter.
21... Er til tider alt for åpen.
22... har grågrønne øyne.
23....Skriver på noe jeg håper kan bli noe.
24... Har dilla på nettspill
25... Har spilt hardingfele en gang.
2. Jeg samlet på steiner da jeg var liten.
3. Jeg reklamerte for barnetimeboka 81 da jeg var tre år. Pappa intervjuet meg og ba meg si navnet mitt, og jeg sa "navnet mitt".
4. Jeg har vært med i natur og ungdom.
5. Jeg har vært i avisen cirka atten ganger.
6. Jeg har gått et år på forfatterskole.
7. Jeg blir fort sint.
8. Jeg elsker ordspill.
9. Jeg elsker å være alene (av og til).
10. ...har sunget i tre operaer (men bare som kor, statist etc.
11. ...har vært i Estland som syttenåring for å være med å pusse opp en barnehage.
12. ...har skrevet et dikt som kom med i antologien Pax poeta.
13. ...var vegetarianer i nesten 10 år.
14...Var studentpolitiker
15.. Er alt for nærtagende
16...Ikke er spesielt flink til å danse, men elsker å danse likevel.
17...Kunne synge før jeg kunne snakke.
18...Hadde en dagmamma som het det samme som meg.
19...Er generelt veldig klønete.
20...Drømmer om å bli filmmanusforfatter.
21... Er til tider alt for åpen.
22... har grågrønne øyne.
23....Skriver på noe jeg håper kan bli noe.
24... Har dilla på nettspill
25... Har spilt hardingfele en gang.
mandag, juni 14, 2010
Om skjelving og åpenhet.
Jeg har lest en drøss med blogger. Jeg ser at min blogg ikke er av den typen man kan tjene masse penger på. Jeg er ikke ung og hipp (bare det at jeg bruker betegnelsene ung og hipp, er sikkert nok til at de ikke akkurat ringer meg ned fra diverse bedrifter). Jeg blogger ikke mye om hverdagen min (jeg lever ikke et så spennende liv) og jeg har ikke reist så mye. Men nå har jeg tenkt å bryte noen prinsipper. Jeg har tenkt å fortelle om to ting som er en del av meg, og som også er noe jeg til dels syns er litt flaut. Jeg skal rett og slett være litt intimtyrann.
For det første: Jeg har alltid hatt tremor. Det vil si skjelvinger i hendene. Noen ganger skjelver hele kroppen, som om jeg hadde en indre vifte eller radiator. Det kan være vanskelig å være nøyaktig da.
For det andre: Jeg har store problemer med motorikk, er rett og slett ganske klønete. Det betyr at jeg bruker laaang tid på å gå i terreng. Jeg kan bli svimmel av å gå i trapper, og jeg sliter i ballspill. Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror det er så spesielt. Jeg har etterhvert lært at veldig mange har noe de sliter med, noe kroppen sliter med. Det er mange med diagnoser der ute. Vi er så opptatt av det perfekte, det friske, det plettfrie. Men de fleste må bære med seg noe, en sykdom, noe som ikke fungerer helt. For kroppen er utrolig koplisert, og det er hjernen også.
Så egentlig er det rart vi klarer oss så bra som vi gjør.
For det første: Jeg har alltid hatt tremor. Det vil si skjelvinger i hendene. Noen ganger skjelver hele kroppen, som om jeg hadde en indre vifte eller radiator. Det kan være vanskelig å være nøyaktig da.
For det andre: Jeg har store problemer med motorikk, er rett og slett ganske klønete. Det betyr at jeg bruker laaang tid på å gå i terreng. Jeg kan bli svimmel av å gå i trapper, og jeg sliter i ballspill. Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror det er så spesielt. Jeg har etterhvert lært at veldig mange har noe de sliter med, noe kroppen sliter med. Det er mange med diagnoser der ute. Vi er så opptatt av det perfekte, det friske, det plettfrie. Men de fleste må bære med seg noe, en sykdom, noe som ikke fungerer helt. For kroppen er utrolig koplisert, og det er hjernen også.
Så egentlig er det rart vi klarer oss så bra som vi gjør.
mandag, juni 07, 2010
Skrivesperre
Jeg liker å se på meg selv som et menneske som skriver mer enn de fleste. Jeg har skrevet skjønnlitteratur fra jeg var omtrent 16 år. Noen ganger har jeg fått gitt ut noe, men for det meste har jeg fått avslag. Sånn er det å skrive. Det å skrive skjønnlitteratur er heller ikke noe jeg snakker for høyt om i alle sammenhenger. Kanskje er det angsten for å ikke være god nok som gjør at jeg gjerne utsetter et skriveprosjekt. For er det noe jeg er god på, så er det å utsette. Jeg tar et glass rødvin, tenner kanskje stearinlys, setter på musikk som får meg i stemning, og så.... Nei, ikke snakk om. Jeg får bare lyst til å bevege meg. Danse (og jeg er ingen danser) eller hoppe opp og ned. Jeg har denne uroen i kroppen, noe som kribler i hele meg. Nå skal jeg skrive om masteroppgaven min, og jeg kommer ikke i gang. Så da skriver jeg her i stedet. Jeg prøver å lese andre blogger. Jeg går innom fb for nte gang. Jeg leser blogger av folk som er ute og reiser. Jeg vil også reise tenker jeg. Jeg vil ha forandring, vil ikke stagnere. Men jeg vil også ha trygghet. Og nå er jeg i hvert fall trygg på at jeg blir der jeg blir til neste år. Så får vi se. Men nå må jeg prøve å samle meg, og samle det jeg har skrevet og se om det kan sendes inn. For jeg ønsker ikke å gi opp. Jeg vil ikke velge minste motstand vei. Jeg vil ikke unnskylde meg med at været er for fint. Det vil komme andre soldager, og om noen uker er jeg på Lesvos, og da er det nok varmere og lettere. Nå må jeg ta meg sammen og skrive.
fredag, mai 21, 2010
Skjønnlitterær skriving på nett
Det finnes en rekke skrivegrupper rundt om i dette landet. Folk som møtes, deler tekster og gir tilbakemeldinger. Selv har jeg vært med i noen, som har fungert mer eller mindre. Det krever en del av medlemmene i en slik gruppe. De må kunne levere noe, og ikke minst bidra. For det å gi fra seg en tekst kan være sårbart. Jeg var i flere år medlem av nettstedet poeten.no. Her leste jeg andres tekster og la ut mine egne. Det fine med poeten.no var at folk kunne være anonyme, og alle kunne kommentere på det du hadde skrevet. Takket være poeten.no, har jeg fått et dikt utgitt på en cd, et dikt i en antologi utgitt i antologien Pax poeta. Jeg har og truffet en del av poetene i Trondheim. Poeten er nå nedlagt, men det finnes andre sider, som under overflaten der jeg er med. Jeg ser og at nettmedier åpner for flere muligheter enn før når det gjelder dikt. Hva med sammensatte lyriske tekster, eller tekster skrevet google.docs som hele tiden er i endring. Godt mulig noen har gjort det, allerede. Men jeg ser mange muligheter. Skrivegrupper på nett kan og være fine fordi man ikke trenger å møtes. Det eneste du trenger er en pc eller mac. En annen mulighet er å bruke facebook eller andre sosiale medier. Da kan du lage en hemmelig gruppe og invitere de du ønsker å ha med, slik at dere kan dele tekster i et sosialt forum der alle kan se hverandres kommentarer. Å skrive kan være en ensom prosess, men det kan og være en sosial prosess, og tekstene dine kan bli bedre når flere hjelper deg.
lørdag, mai 15, 2010
Lykke og glede
Huskeliste
Jeg er heldig, for jeg kan bruke språket.
Jeg er heldig for jeg har et stort ordforråd.
Jeg er heldig for jeg har lært meg å lese.
Jeg er heldig for for meg var det aldri noe problem å lære å lese.
Jeg er heldig for jeg kan skrive ganske rett.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som også kunne bruke språket.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som har et stort ordforråd.
Jeg er heldig, for jeg har foreldre som leste for meg.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som leste for meg, og som snakket om det vi hadde lest om.
Jeg har hatt flaks, for jeg har truffet flotte mennesker.
Jeg har hatt flaks, for jeg kunnet gråte foran mennesker.
Jeg har hatt flaks, for jeg har hatt mennesker rundt meg som har hørt på meg.
Jeg har hatt flaks, for jeg har hatt gode venner som har sagt hva de mener til meg.
Jeg har hatt flaks, for jeg har aldri måttet flykte fra noe.
Jeg har hatt flaks, for jeg har fått høre hva jeg er verdt.
Jeg er heldig, for jeg kan skrive.
Jeg har flaks, for jeg lever i tid da jeg kan skrive dette, og publisere det.
Jeg er heldig, for jeg kan bruke språket.
Jeg er heldig for jeg har et stort ordforråd.
Jeg er heldig for jeg har lært meg å lese.
Jeg er heldig for for meg var det aldri noe problem å lære å lese.
Jeg er heldig for jeg kan skrive ganske rett.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som også kunne bruke språket.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som har et stort ordforråd.
Jeg er heldig, for jeg har foreldre som leste for meg.
Jeg er heldig, for jeg hadde foreldre som leste for meg, og som snakket om det vi hadde lest om.
Jeg har hatt flaks, for jeg har truffet flotte mennesker.
Jeg har hatt flaks, for jeg kunnet gråte foran mennesker.
Jeg har hatt flaks, for jeg har hatt mennesker rundt meg som har hørt på meg.
Jeg har hatt flaks, for jeg har hatt gode venner som har sagt hva de mener til meg.
Jeg har hatt flaks, for jeg har aldri måttet flykte fra noe.
Jeg har hatt flaks, for jeg har fått høre hva jeg er verdt.
Jeg er heldig, for jeg kan skrive.
Jeg har flaks, for jeg lever i tid da jeg kan skrive dette, og publisere det.
tirsdag, april 27, 2010
tirsdag, april 13, 2010
Oss og de andre
. Vi er de klokeste. Det er oss de burde hørt på. Vi er folket fra fjellene.Vi overdriver aldri, vi er alltid akkurat passe. Vi vet hvordan vi skal spise, oppdra barna våre, løse konflikter. Vi vet at for mye ros kan være skadelig. Når noen gir et råd følger vi det ikke slavisk. Vi sier «jeg er jo bare et menneske» når vi ikke mestrer noe.
Vi er folket fra havet. Vi gir bare kjærtegn til de aller nærmeste. Vi smiler bare til dem vi kjenner. Vi er ekte, tvers gjennom i alle celler.
Vi er folket fra fjordene.Vi kjenner bakken under fotsålene. Vi blir ikke påvirket.
Vi er folket fra havet. Vi gir bare kjærtegn til de aller nærmeste. Vi smiler bare til dem vi kjenner. Vi er ekte, tvers gjennom i alle celler.
Vi er folket fra fjordene.Vi kjenner bakken under fotsålene. Vi blir ikke påvirket.
onsdag, mars 10, 2010
Nyttebegreper
Da jeg studerte lærte jeg om kontekst. Kontekst er, sammen med diskurs et av de mest brukte ordene innenfor akademia, i hvert fall opplevde jeg det sånn. Og kontekst er en fin ting. Kontekst er som poteten, eller kanskje ketchupen, den kan redde det meste og brukes til alt. For om du skulle være så uheldig og si noe litt lite fordelaktig av typen: Jeg syns egentlig ikke babyer er så pene" ja da kan du bare skylde på konteksten og si at dette var tatt helt ut av sin sammenheng og at du faktisk sa dette til en person som forsto hva du mente og i en bestemt kontekt.
Diskurs er et annet sånn potet eller ketshupord. For eksempel kan jeg si til mennesker som mener jeg skriver for kryptiske meldinger på facebook at "det er en del av diskursen". Diskursen facebook er forøvrig et stort tema som noen burde ta opp. Og for å sitere Are Kalvø: Det kjenner jeg meg veldig sikker på at noen vil gjøre.
Men om du syns disse ordene bare er pjatt og akademisk vrøvl, så har alle nordmenn et gullkort, et argument som alltid står fjell og fjordstøtt: Vi har janteloven. For hver gang noen blir kritisert eller får beskjed om at det og den boken kanskje ikke er så bra, selv om det flere som leser den, ja da skylder vi på janteloven. Janteloven og misunnelse eller sjalusi kan knuse et hvert argument. For det er ikke det at jeg faktisk mener at en bok er dårlig. Det er det at jeg er en snobbete litteraturviter som bare leser såkalt høyverdig litteratur, som jo er umulig å forstå for vanlige dødelige, det kan folk si. Men da mine damer og herrer, da er det bare å gripe til janteloven. Det er mye jantelov i Norge sa Knut Erik Jensen da ikke alle var like begeistret for den andre av heftig og begeistret filmene hans. Så i stedet for å kanskje ta til seg den kritikken, eller se om den kunne brukes konstruktivt, så skyldte han på, ja nettopp, janteloven. Jeg har et forslag: I en uke glemmer vi at janteloven finnes. Vi tar all kritikk alvorlig på disse premissene:
1:Smak og behag kan gjerne diskuteres men da må vi ha gjensidig respekt for hverandres meninger.
2.Det er ingenting galt med å ikke like bestselgere, og det er heller ingenting galt med å like bestselgere.
3. At noen ikke liker det du leser, den musikken du hører på eller de klærne du går i, betyr ikke at de mener du er et verre menneske enn dem. Om de mener det, er det deres problem.
4. Ingen kan bli likt av alle, det gjelder for bøker, meninger, politikk og mennesker.
Diskurs er et annet sånn potet eller ketshupord. For eksempel kan jeg si til mennesker som mener jeg skriver for kryptiske meldinger på facebook at "det er en del av diskursen". Diskursen facebook er forøvrig et stort tema som noen burde ta opp. Og for å sitere Are Kalvø: Det kjenner jeg meg veldig sikker på at noen vil gjøre.
Men om du syns disse ordene bare er pjatt og akademisk vrøvl, så har alle nordmenn et gullkort, et argument som alltid står fjell og fjordstøtt: Vi har janteloven. For hver gang noen blir kritisert eller får beskjed om at det og den boken kanskje ikke er så bra, selv om det flere som leser den, ja da skylder vi på janteloven. Janteloven og misunnelse eller sjalusi kan knuse et hvert argument. For det er ikke det at jeg faktisk mener at en bok er dårlig. Det er det at jeg er en snobbete litteraturviter som bare leser såkalt høyverdig litteratur, som jo er umulig å forstå for vanlige dødelige, det kan folk si. Men da mine damer og herrer, da er det bare å gripe til janteloven. Det er mye jantelov i Norge sa Knut Erik Jensen da ikke alle var like begeistret for den andre av heftig og begeistret filmene hans. Så i stedet for å kanskje ta til seg den kritikken, eller se om den kunne brukes konstruktivt, så skyldte han på, ja nettopp, janteloven. Jeg har et forslag: I en uke glemmer vi at janteloven finnes. Vi tar all kritikk alvorlig på disse premissene:
1:Smak og behag kan gjerne diskuteres men da må vi ha gjensidig respekt for hverandres meninger.
2.Det er ingenting galt med å ikke like bestselgere, og det er heller ingenting galt med å like bestselgere.
3. At noen ikke liker det du leser, den musikken du hører på eller de klærne du går i, betyr ikke at de mener du er et verre menneske enn dem. Om de mener det, er det deres problem.
4. Ingen kan bli likt av alle, det gjelder for bøker, meninger, politikk og mennesker.
torsdag, februar 11, 2010
Rose (Kari Bremnes oversettelse)
Du som sir at kjærligheten
e ei elv som drukner alt
Du som sir den e en hunger
et åpent sår med salt
Du som sir at kjærligheten
e en kniv som lar dæ blø
Du tar feil
for kjærligheten e en blomst
som har vært frø
Du som bær ditt frosne hjerte
som nå glemt og annenrangs
du kan ende som den drømmen
du aldri gav en tjangs
Den som aldri gir sæ over
ho kan heller aldri få
Er du altfor redd for døden
blir du redd for livet og
Når ei natt e for aleina
og en vei e altfor lang
og du tror at kjørligheten
går til status og til rang
skal du huske at om vinteren
under streng og bitter sne
da, med kjørlighet fra sola,
blir den røde rosa te.
e ei elv som drukner alt
Du som sir den e en hunger
et åpent sår med salt
Du som sir at kjærligheten
e en kniv som lar dæ blø
Du tar feil
for kjærligheten e en blomst
som har vært frø
Du som bær ditt frosne hjerte
som nå glemt og annenrangs
du kan ende som den drømmen
du aldri gav en tjangs
Den som aldri gir sæ over
ho kan heller aldri få
Er du altfor redd for døden
blir du redd for livet og
Når ei natt e for aleina
og en vei e altfor lang
og du tror at kjørligheten
går til status og til rang
skal du huske at om vinteren
under streng og bitter sne
da, med kjørlighet fra sola,
blir den røde rosa te.
tirsdag, februar 09, 2010
Joss Whedon, studenten og personligheten
For tiden følger jeg med på serien Dollhouse. Dette er en serie som er laget av en av mine favoritter, nemlig Joss Whedon. Den samme Whedon står også bak serien Buffy the vampire-slayer, Firefly og Angel.
Dollhouse er en sånn serie det egentlig er litt håpløst å fortelle om. For tilsynelatende virker plottet ganske søkt. Men jeg prøver likevel:
Dollhouse handler om en hemmelig organisasjon som har teknologi til å slette folks personlighet. Ved å fjerne alle minner og bevisstheten om selvet, kan de senere "legge inn" hvilken som helst personlighet" i disse menneskene som blir kalt "actives" eller "dolls". Menneskene som har meldt seg på dette har tilsynelatende gjort det frivillig. De gir da fem år av sitt liv (bokstavelig talt). Søkt?, ja visst. Men det jeg liker med denne serien, er at den stiller spørsmål ved hva personlighet egentlig er. Da jeg studerte, lærte jeg at personligheten ikke trenger å være et bestemt område i hjernen,eller noe som kan minne om en kjerne. Vi kan se på de ulike rollene vi spiller som skalkesjul, noe vi gjemmer oss bak. Men vi kan og si at vi alltid har en eller annen rolle, eller at rollene er ulike sider av oss selv. Hva er det som gjør at den samme personen kan oppfattes som helt fantastisk hos noen, men forferdelig hos andre? Hva er det som gjør at vi velger de vennene vi velger, og har de interessene vi har? Er det kanskje så enkelt som at vi velger de personene som velger oss? At de vi får et smil fra, som er snille mot oss, de velger vi? Eller er det mer komplekst enn som så? Er personlighet summen av alt vi er, eller er det noe vi er født med?
fredag, februar 05, 2010
torsdag, februar 04, 2010
Eksperiment
Ensom, som en.
se en om.
mos en
men so
Sammen
men sam
mas men
san mes
nam ses
esn mam
mem sna
se en om.
mos en
men so
Sammen
men sam
mas men
san mes
nam ses
esn mam
mem sna
tirsdag, februar 02, 2010
Fordommer og forestillinger
Jeg liker å kalle meg åpen, kulturåpen, åpenhjertig, åpenbar også videre. Jeg liker å se på meg selv som en raus person. Men alle mennesker har fordommer, også jeg. Selv om jeg altså vil være kulturåpen, åpenhjertig og åpenbar.
Så hva har jeg fordommer mot?
Fordi dette er en blogg som mange kan lese vil jeg ikke si det. Noen kan føle seg støtt. Men her forleden hadde jeg en samtale med noen om det som skjedde under andre verdenskrig med jødene. Vi snakket om at de som arbeidet i disse fangeneleirene kunne dra hjem til familiene sine og være helt vanlige familiefedre ( eventuelt familiemødre). Var de da hjernevasket? Ville vi handlet anderledes i samme situasjon? Kanskje, kanskje ikke.
Hva skjer med mennesker som er i pressede situasjoner? Hva gjør man i en situasjon der det gjelder liv og død? Vi kan tenke oss hva vi ville gjort. Men skjer det, er det noe annet. Vi vet aldri hvordan vi reagerer før vi er midt oppi det vi reagerer på. Men kanskje trenger vi å ha noen forestillinger om oss selv. Noen ser på fordommer og stereotypier som en måte å ordne verden på. Da vet vi hvilke esker og bokser ting hører hjemme. Vi kan sette dem på den rette plassen. Om folk ikke passer inn i den boksen, så presser vi dem ned i den og presser lokket på. Vi trenger orden, oversikt, for verden er så kaotisk, et roteloft. Så vi finner ikke frem om vi ikke rydder alle i bokser.
Så hva har jeg fordommer mot?
Fordi dette er en blogg som mange kan lese vil jeg ikke si det. Noen kan føle seg støtt. Men her forleden hadde jeg en samtale med noen om det som skjedde under andre verdenskrig med jødene. Vi snakket om at de som arbeidet i disse fangeneleirene kunne dra hjem til familiene sine og være helt vanlige familiefedre ( eventuelt familiemødre). Var de da hjernevasket? Ville vi handlet anderledes i samme situasjon? Kanskje, kanskje ikke.
Hva skjer med mennesker som er i pressede situasjoner? Hva gjør man i en situasjon der det gjelder liv og død? Vi kan tenke oss hva vi ville gjort. Men skjer det, er det noe annet. Vi vet aldri hvordan vi reagerer før vi er midt oppi det vi reagerer på. Men kanskje trenger vi å ha noen forestillinger om oss selv. Noen ser på fordommer og stereotypier som en måte å ordne verden på. Da vet vi hvilke esker og bokser ting hører hjemme. Vi kan sette dem på den rette plassen. Om folk ikke passer inn i den boksen, så presser vi dem ned i den og presser lokket på. Vi trenger orden, oversikt, for verden er så kaotisk, et roteloft. Så vi finner ikke frem om vi ikke rydder alle i bokser.
fredag, januar 29, 2010
Rotløs ung voksen?....
Jeg var nitten år og hadde bestemt meg for å dra til nord-Norge på folkehøgskole et år.
Vi sto på flyplassen og plutselig begynte jeg å gråte. Ikke fordi jeg ikke ville dette. Men fordi jeg skulle så langt vekk. Hele familien var med meg, og mamma grep tak i meg, snudde meg rundt og jeg så at hun og gråt.
Et år senere skulle vi avslutte folkehøgskoleåret. Da grein flere. Til og med inspektøren hadde tykk stemme den dagen. Men jeg gråt ikke. Selv om jeg syns det var trist, et oppbrudd. Jeg skulle ikke lenger gå ut med S. Eller bli spandert øl på av O. Jeg skulle ikke lenger snakke og noen ganger spille med H. Vi skulle ikke lenger ha skrivegrupper der vi delte tekster med hverandre, og hvor vi noen ganger bare endte opp med å skjære grimaser og konkurrere om hvem som hadde den verste grimasen.
Så kom jeg tilbake til Bergen og ble der et år. Et år der de nærmeste vennene mine hadde flyttet. Jeg ønsket å flytte jeg også. Så jeg dro til Trondheim. Det tar tid å kalle noen venner. Først er de bekjente, noe med kjemi sier de. Som F som jeg ble godt kjent med etter at hun hadde lånt penger av meg på en orkesterøving. Eller S som gikk gjennom så mye i løpet av den tiden jeg bodde i Trondheim. Eller R som ble min kinovenn og L som kanskje så mest til meg, og som måtte tåle å se flere slitsomme sider av meg.
Nå bor de ulike steder. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn maskin de har på enkelte science fiction serier. En sånn som kan «beame» folk, teleportere heter det visst. At vi kunne reist til hverandre med lysets hastighet. Godt det finnes nettmedium, og ikke minst telefon.
Noen snakker om røtter, tilhørighet, om å passe inn. Jeg får alltid den følelsen av å ikke helt høre til.
Det handler ikke om folk rundt meg. De gjør så godt de kan. Det handler kanskje om at jeg ikke helt kan forankre meg, slå rot, bli. For meg handler det ikke om stedet, men om jeg kan finne venner, eller potensielle venner. Det er de og familien som holder meg fast, forankrer meg. De gir meg i hvert fall en liten følelse av forankring.
Vi sto på flyplassen og plutselig begynte jeg å gråte. Ikke fordi jeg ikke ville dette. Men fordi jeg skulle så langt vekk. Hele familien var med meg, og mamma grep tak i meg, snudde meg rundt og jeg så at hun og gråt.
Et år senere skulle vi avslutte folkehøgskoleåret. Da grein flere. Til og med inspektøren hadde tykk stemme den dagen. Men jeg gråt ikke. Selv om jeg syns det var trist, et oppbrudd. Jeg skulle ikke lenger gå ut med S. Eller bli spandert øl på av O. Jeg skulle ikke lenger snakke og noen ganger spille med H. Vi skulle ikke lenger ha skrivegrupper der vi delte tekster med hverandre, og hvor vi noen ganger bare endte opp med å skjære grimaser og konkurrere om hvem som hadde den verste grimasen.
Så kom jeg tilbake til Bergen og ble der et år. Et år der de nærmeste vennene mine hadde flyttet. Jeg ønsket å flytte jeg også. Så jeg dro til Trondheim. Det tar tid å kalle noen venner. Først er de bekjente, noe med kjemi sier de. Som F som jeg ble godt kjent med etter at hun hadde lånt penger av meg på en orkesterøving. Eller S som gikk gjennom så mye i løpet av den tiden jeg bodde i Trondheim. Eller R som ble min kinovenn og L som kanskje så mest til meg, og som måtte tåle å se flere slitsomme sider av meg.
Nå bor de ulike steder. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn maskin de har på enkelte science fiction serier. En sånn som kan «beame» folk, teleportere heter det visst. At vi kunne reist til hverandre med lysets hastighet. Godt det finnes nettmedium, og ikke minst telefon.
Noen snakker om røtter, tilhørighet, om å passe inn. Jeg får alltid den følelsen av å ikke helt høre til.
Det handler ikke om folk rundt meg. De gjør så godt de kan. Det handler kanskje om at jeg ikke helt kan forankre meg, slå rot, bli. For meg handler det ikke om stedet, men om jeg kan finne venner, eller potensielle venner. Det er de og familien som holder meg fast, forankrer meg. De gir meg i hvert fall en liten følelse av forankring.
torsdag, januar 28, 2010
Uten tittel
Lille frøken "se på meg" ble alltid brun om sommeren, og brunfargen holdt seg til langt ut i desember.
Lille frøken se på meg"var den i familien som hadde de fineste øynene, ga de beste komplimentene, og alltid like smilende og blid dro hun ut i verden med antrekket som sto perfekt både til øynene og holdningen generelt. Lille frøken "se på meg" var det vakreste barnet på fødeavdelingen den dagen hun ble født. Moren syns nesten det ble for mye, og ga henne til faren. Så smilte hun. Mødre skal smile når de får barn. Det visste moren til lille frøken «se på meg». Hun visste at om hun skulle grine måtte hun gråte som de gjorde i den dokumentaren hun hadde sett om fødsler.
Lille frøken "se på meg" bodde i et Barbiehus, de kledde henne i pastell, og hele tiden sang de for henne. Om morgenen skreik hun aldri. Hun sto rett opp og ned i den trefargete sprinkelsengen og ventet. Når moren eller noen ganger faren kom inn smilte hun ikke, hun bare så på dem som om hun så dem aller første gang, og aldri kom til å se dem igjen.
Lille frøken "se på meg" begynte i barnehagen med de røde veggene og det skjeve taket. Under knaggen hvor hun hengte jakken sin, hadde hun et lite bilde av en blå bok. Hun var litt høyere enn de andre barna, og hun likte å snurre rundt og rundt med armene ut til siden. Når hun falt ned på golvet seilte gulvet videre og veggene fulgte etter.
Da lille frøken "se på meg" begynte på skolen hadde hun kledd seg i en grønn overall med en stor blomst på magen. Hun hadde lært seg alle bokstavene selv. Hun leste flytende sa de. Da tenkte hun på vannet i skolebassenget og at når hun dukket under hørte hun noe som suste i ørene.
Lille frøken se på meg skrek alltid høyest, lo alltid sterkest. Hun ble mer og mer tydelig. Alle linjer var rette. Hun hadde symmetrisk korrekt ansikt, og fargen på øynene gjorde henne attraktiv for de mennene som også måtte tenke på at en kone ikke bare er noen du elsker, men og noe som skal kunne gå bra inn i cocktailselskap.
Den dagen lille frøken se på meg forsvant hadde de fleste tatt ned all julepynten. Den dagen var det cirka tolv dødsannonser i avisen. Fem av dem var om folk som ikke hadde blitt 60. Lille frøken se på meg hadde holdt hendene i vinduskarmen. Hun hadde ledd og vinket.
Lille frøken «se på meg» fikk en leteaksjon, de kommer til å finne henne. De kommer til å bære henne hjem. Om hun lever eller dør, kommer noen til å bære henne hjem.
Lille frøken se på meg"var den i familien som hadde de fineste øynene, ga de beste komplimentene, og alltid like smilende og blid dro hun ut i verden med antrekket som sto perfekt både til øynene og holdningen generelt. Lille frøken "se på meg" var det vakreste barnet på fødeavdelingen den dagen hun ble født. Moren syns nesten det ble for mye, og ga henne til faren. Så smilte hun. Mødre skal smile når de får barn. Det visste moren til lille frøken «se på meg». Hun visste at om hun skulle grine måtte hun gråte som de gjorde i den dokumentaren hun hadde sett om fødsler.
Lille frøken "se på meg" bodde i et Barbiehus, de kledde henne i pastell, og hele tiden sang de for henne. Om morgenen skreik hun aldri. Hun sto rett opp og ned i den trefargete sprinkelsengen og ventet. Når moren eller noen ganger faren kom inn smilte hun ikke, hun bare så på dem som om hun så dem aller første gang, og aldri kom til å se dem igjen.
Lille frøken "se på meg" begynte i barnehagen med de røde veggene og det skjeve taket. Under knaggen hvor hun hengte jakken sin, hadde hun et lite bilde av en blå bok. Hun var litt høyere enn de andre barna, og hun likte å snurre rundt og rundt med armene ut til siden. Når hun falt ned på golvet seilte gulvet videre og veggene fulgte etter.
Da lille frøken "se på meg" begynte på skolen hadde hun kledd seg i en grønn overall med en stor blomst på magen. Hun hadde lært seg alle bokstavene selv. Hun leste flytende sa de. Da tenkte hun på vannet i skolebassenget og at når hun dukket under hørte hun noe som suste i ørene.
Lille frøken se på meg skrek alltid høyest, lo alltid sterkest. Hun ble mer og mer tydelig. Alle linjer var rette. Hun hadde symmetrisk korrekt ansikt, og fargen på øynene gjorde henne attraktiv for de mennene som også måtte tenke på at en kone ikke bare er noen du elsker, men og noe som skal kunne gå bra inn i cocktailselskap.
Den dagen lille frøken se på meg forsvant hadde de fleste tatt ned all julepynten. Den dagen var det cirka tolv dødsannonser i avisen. Fem av dem var om folk som ikke hadde blitt 60. Lille frøken se på meg hadde holdt hendene i vinduskarmen. Hun hadde ledd og vinket.
Lille frøken «se på meg» fikk en leteaksjon, de kommer til å finne henne. De kommer til å bære henne hjem. Om hun lever eller dør, kommer noen til å bære henne hjem.
tirsdag, januar 26, 2010
Dikt og litt om foreldrene mine
Jeg skal ikke henge ut foreldrene mine. Men de har vært gift lenge, og folk som har vært gift lenge, de krangler av og til. Eller mer korrekt, det er vel ikke uvanlig at folk som har vært gift en stund av og til krangler. Jeg tror ingen andre har beskrevet kjærlighet mellom to foreldre som krangler mye slik som Arild Nyquist gjør det i diktet nedenfor. Så nå lurer jeg på om jeg og kunne klart å lage et sånt dikt, hmm, må se på det:
FATTERN ELSKA RØDVIN...
Fattern elska Mozart
og muttern Rolling Stones
fattern elska plukkfisk
og muttern vannmelon
Fattern elska rødvin
og muttern akevitt
fattern elska system
og muttern rot og dritt
Ofte var det leven
og ofte var det bråk
og muttern sa til fattern
finn deg en annen kåk.
Ja, ofte var det leven
og ofte gikk det vilt
og fattern sa til muttern
i morra blir vi skilt.
Så dro de fra hverandre
en vakker dag i mai
de skiltes utpå trappa
og sa bay bay bay bay,
Men fattern elska muttern
og muttern fattern min
så de snudde neri porten
med hvert snåle grin.
Nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og fattern elsker rødgrøt
og det blir ofte bråk.
Ja, nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og muttern elsker Beatles
og ofte blir det bråk.
Men fattern elsker muttern
og muttern fattern min
så de rusler gjennom livet
med akevitt og vin.
FATTERN ELSKA RØDVIN...
Fattern elska Mozart
og muttern Rolling Stones
fattern elska plukkfisk
og muttern vannmelon
Fattern elska rødvin
og muttern akevitt
fattern elska system
og muttern rot og dritt
Ofte var det leven
og ofte var det bråk
og muttern sa til fattern
finn deg en annen kåk.
Ja, ofte var det leven
og ofte gikk det vilt
og fattern sa til muttern
i morra blir vi skilt.
Så dro de fra hverandre
en vakker dag i mai
de skiltes utpå trappa
og sa bay bay bay bay,
Men fattern elska muttern
og muttern fattern min
så de snudde neri porten
med hvert snåle grin.
Nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og fattern elsker rødgrøt
og det blir ofte bråk.
Ja, nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og muttern elsker Beatles
og ofte blir det bråk.
Men fattern elsker muttern
og muttern fattern min
så de rusler gjennom livet
med akevitt og vin.
torsdag, januar 21, 2010
Sykdomsidentitet
Hvorfor bruker vi verbet å være og ikke å ha om psykiske lidelser?
Hvorfor har vi vondt et sted, men er glad, trist, sint etc?
Vi er syke, men vi er ikke «kreft, influensa, diabetes eller revmatisme.
Vi kan ha en psykisk sykdom, men ofte er vi den psykiske lidelsen. Vi er deprimerte, schizofrene eller bipolare, men vi er ikke «vondt i halsen» eller «smerter i ryggen». Som om mennesker med psykiske lidelser var lidelsen sin.
Hvorfor har vi vondt et sted, men er glad, trist, sint etc?
Vi er syke, men vi er ikke «kreft, influensa, diabetes eller revmatisme.
Vi kan ha en psykisk sykdom, men ofte er vi den psykiske lidelsen. Vi er deprimerte, schizofrene eller bipolare, men vi er ikke «vondt i halsen» eller «smerter i ryggen». Som om mennesker med psykiske lidelser var lidelsen sin.
onsdag, januar 20, 2010
F.B.
Bakhtin sa at alle ytringer bærer med seg forventningen om et svar. Det var før blogging, før facebook, før e-post. Det var før alle lærte seg å trykke på "liker det" knappen under statusoppdateringene. Det var før vi forente oss i grupper, før vi ble fan av pinnekjøtt, Buffy the Vampire slayer og å kunne sove fem minutter mer. Før vi tok opp kontakten med klassevenninnen som aldri ville være med oss. Før vi begynte å telle venner, sette dem inn på en konto, i håp om renter. Hvem tar vi ut i dag. Hvem skriver mest. Vi sender hjerter, så facebookhjertet vårt kan banke fortere. Tenåringene legger ut bilder, og blir forgudet, og det er det de alltid har ønsket.Speilet har aldri forgudet dem.Nå ser jeg alt. Nå vet jeg alt. Og ingen har snakket. Forventningen om et svar har blitt besettelsen om et svar.
Abonner på:
Innlegg (Atom)