Rose (Kari Bremnes oversettelse)

Du som sir at kjærligheten
e ei elv som drukner alt
Du som sir den e en hunger
et åpent sår med salt
Du som sir at kjærligheten
e en kniv som lar dæ blø
Du tar feil
for kjærligheten e en blomst
som har vært frø

Du som bær ditt frosne hjerte
som nå glemt og annenrangs
du kan ende som den drømmen
du aldri gav en tjangs
Den som aldri gir sæ over
ho kan heller aldri få
Er du altfor redd for døden
blir du redd for livet og

Når ei natt e for aleina
og en vei e altfor lang
og du tror at kjørligheten
går til status og til rang
skal du huske at om vinteren
under streng og bitter sne
da, med kjørlighet fra sola,
blir den røde rosa te.

Joss Whedon, studenten og personligheten

For tiden følger jeg med på serien Dollhouse. Dette er en serie som er laget av en av mine favoritter, nemlig Joss Whedon. Den samme Whedon står også bak serien Buffy the vampire-slayer, Firefly og Angel.



Dollhouse er en sånn serie det egentlig er litt håpløst å fortelle om. For tilsynelatende virker plottet ganske søkt. Men jeg prøver likevel:

Dollhouse handler om en hemmelig organisasjon som har teknologi til å slette folks personlighet. Ved å fjerne alle minner og bevisstheten om selvet, kan de senere "legge inn" hvilken som helst personlighet" i disse menneskene som blir kalt "actives" eller "dolls". Menneskene som har meldt seg på dette har tilsynelatende gjort det frivillig. De gir da fem år av sitt liv (bokstavelig talt). Søkt?, ja visst. Men det jeg liker med denne serien, er at den stiller spørsmål ved hva personlighet egentlig er. Da jeg studerte, lærte jeg at personligheten ikke trenger å være et bestemt område i hjernen,eller noe som kan minne om en kjerne. Vi kan se på de ulike rollene vi spiller som skalkesjul, noe vi gjemmer oss bak. Men vi kan og si at vi alltid har en eller annen rolle, eller at rollene er ulike sider av oss selv. Hva er det som gjør at den samme personen kan oppfattes som helt fantastisk hos noen, men forferdelig hos andre? Hva er det som gjør at vi velger de vennene vi velger, og har de interessene vi har? Er det kanskje så enkelt som at vi velger de personene som velger oss? At de vi får et smil fra, som er snille mot oss, de velger vi? Eller er det mer komplekst enn som så? Er personlighet summen av alt vi er, eller er det noe vi er født med?

Amy Tan

Amy Tan snakker om kreativitet.

JK Rowling: The fringe benefits of failure | Video on TED.com

JK Rowling: The fringe benefits of failure | Video on TED.com

Eksperiment

Ensom, som en.
se en om.
mos en
men so


Sammen
men sam 
mas men 
san mes 
nam ses 
esn mam 
mem sna

Fordommer og forestillinger

Jeg liker å kalle meg åpen, kulturåpen, åpenhjertig, åpenbar også videre. Jeg liker å se på meg selv som en raus person. Men alle mennesker har fordommer, også jeg. Selv om jeg altså vil være kulturåpen, åpenhjertig og åpenbar.

Så hva har jeg fordommer mot?

Fordi dette er en blogg som mange kan lese vil jeg ikke si det. Noen kan føle seg støtt. Men her forleden hadde jeg en samtale med noen om det som skjedde under andre verdenskrig med jødene. Vi snakket om at de som arbeidet i disse fangeneleirene kunne dra hjem til familiene sine og være helt vanlige familiefedre ( eventuelt familiemødre). Var de da hjernevasket? Ville vi handlet anderledes i samme situasjon? Kanskje, kanskje ikke.
Hva skjer med mennesker som er i pressede situasjoner? Hva gjør man i en situasjon der det gjelder liv og død? Vi kan tenke oss hva vi ville gjort. Men skjer det, er det noe annet. Vi vet aldri hvordan vi reagerer før vi er midt oppi det vi reagerer på. Men kanskje trenger vi å ha noen forestillinger om oss selv. Noen ser på fordommer og stereotypier som en måte å ordne verden på. Da vet vi hvilke esker og bokser ting hører hjemme. Vi kan sette dem på den rette plassen. Om folk ikke passer inn i den boksen, så presser vi dem ned i den og presser lokket på. Vi trenger orden, oversikt, for verden er så kaotisk, et roteloft. Så vi finner ikke frem om vi ikke rydder alle i bokser.

Rotløs ung voksen?....

Jeg var nitten år og hadde bestemt meg for å dra til nord-Norge på folkehøgskole et år.
Vi sto på flyplassen og plutselig begynte jeg å gråte. Ikke fordi jeg ikke ville dette. Men fordi jeg skulle så langt vekk. Hele familien var med meg, og mamma grep tak i meg, snudde meg rundt og jeg så at hun og gråt.

Et år senere skulle vi avslutte folkehøgskoleåret. Da grein flere. Til og med inspektøren hadde tykk stemme den dagen. Men jeg gråt ikke. Selv om jeg syns det var trist, et oppbrudd. Jeg skulle ikke lenger gå ut med S. Eller bli spandert øl på av O. Jeg skulle ikke lenger snakke og noen ganger spille med H. Vi skulle ikke lenger ha skrivegrupper der vi delte tekster med hverandre, og hvor vi noen ganger bare endte opp med å skjære grimaser og konkurrere om hvem som hadde den verste grimasen.

Så kom jeg tilbake til Bergen og ble der et år. Et år der de nærmeste vennene mine hadde flyttet. Jeg ønsket å flytte jeg også. Så jeg dro til Trondheim. Det tar tid å kalle noen venner. Først er de bekjente, noe med kjemi sier de. Som F som jeg ble godt kjent med etter at hun hadde lånt penger av meg på en orkesterøving. Eller S som gikk gjennom så mye i løpet av den tiden jeg bodde i Trondheim. Eller R som ble min kinovenn og L som kanskje så mest til meg, og som måtte tåle å se flere slitsomme sider av meg.

Nå bor de ulike steder. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn maskin de har på enkelte science fiction serier. En sånn som kan «beame» folk, teleportere heter det visst. At vi kunne reist til hverandre med lysets hastighet. Godt det finnes nettmedium, og ikke minst telefon.


Noen snakker om røtter, tilhørighet, om å passe inn. Jeg får alltid den følelsen av å ikke helt høre til.
Det handler ikke om folk rundt meg. De gjør så godt de kan. Det handler kanskje om at jeg ikke helt kan forankre meg, slå rot, bli. For meg handler det ikke om stedet, men om jeg kan finne venner, eller potensielle venner. Det er de og familien som holder meg fast, forankrer meg. De gir meg i hvert fall en liten følelse av forankring.

Uten tittel

Lille frøken "se på meg" ble alltid brun om sommeren, og brunfargen holdt seg til langt ut i desember.

Lille frøken se på meg"var den i familien som hadde de fineste øynene, ga de beste komplimentene, og alltid like smilende og blid dro hun ut i verden med antrekket som sto perfekt både til øynene og holdningen generelt. Lille frøken "se på meg" var det vakreste barnet på fødeavdelingen den dagen hun ble født. Moren syns nesten det ble for mye, og ga henne til faren. Så smilte hun. Mødre skal smile når de får barn. Det visste moren til lille frøken «se på meg». Hun visste at om hun skulle grine måtte hun gråte som de gjorde i den dokumentaren hun hadde sett om fødsler.

Lille frøken "se på meg" bodde i et Barbiehus, de kledde henne i pastell, og hele tiden sang de for henne. Om morgenen skreik hun aldri. Hun sto rett opp og ned i den trefargete sprinkelsengen og ventet. Når moren eller noen ganger faren kom inn smilte hun ikke, hun bare så på dem som om hun så dem aller første gang, og aldri kom til å se dem igjen.


Lille frøken "se på meg" begynte i barnehagen med de røde veggene og det skjeve taket. Under knaggen hvor hun hengte jakken sin, hadde hun et lite bilde av en blå bok. Hun var litt høyere enn de andre barna, og hun likte å snurre rundt og rundt med armene ut til siden. Når hun falt ned på golvet seilte gulvet videre og veggene fulgte etter.


Da lille frøken "se på meg" begynte på skolen hadde hun kledd seg i en grønn overall med en stor blomst på magen. Hun hadde lært seg alle bokstavene selv. Hun leste flytende sa de. Da tenkte hun på vannet i skolebassenget og at når hun dukket under hørte hun noe som suste i ørene.


Lille frøken se på meg skrek alltid høyest, lo alltid sterkest. Hun ble mer og mer tydelig. Alle linjer var rette. Hun hadde symmetrisk korrekt ansikt, og fargen på øynene gjorde henne attraktiv for de mennene som også måtte tenke på at en kone ikke bare er noen du elsker, men og noe som skal kunne gå bra inn i cocktailselskap.


Den dagen lille frøken se på meg forsvant hadde de fleste tatt ned all julepynten. Den dagen var det cirka tolv dødsannonser i avisen. Fem av dem var om folk som ikke hadde blitt 60. Lille frøken se på meg hadde holdt hendene i vinduskarmen. Hun hadde ledd og vinket.


Lille frøken «se på meg» fikk en leteaksjon, de kommer til å finne henne. De kommer til å bære henne hjem. Om hun lever eller dør, kommer noen til å bære henne hjem.

Dikt og litt om foreldrene mine

Jeg skal ikke henge ut foreldrene mine. Men de har vært gift lenge, og folk som har vært gift lenge, de krangler av og til. Eller mer korrekt, det er vel ikke uvanlig at folk som har vært gift en stund av og til krangler.   Jeg tror ingen andre har beskrevet kjærlighet mellom to  foreldre som krangler mye slik som Arild Nyquist gjør det i diktet nedenfor. Så nå lurer jeg på om jeg og kunne klart å lage et sånt dikt, hmm, må se på det:




FATTERN ELSKA RØDVIN...
Fattern elska Mozart
og muttern Rolling Stones
fattern elska plukkfisk
og muttern vannmelon
Fattern elska rødvin
og muttern akevitt
fattern elska system
og muttern rot og dritt
Ofte var det leven
og ofte var det bråk
og muttern sa til fattern
finn deg en annen kåk.
Ja, ofte var det leven
og ofte gikk det vilt
og fattern sa til muttern
i morra blir vi skilt.
Så dro de fra hverandre
en vakker dag i mai
de skiltes utpå trappa
og sa bay bay bay bay,
Men fattern elska muttern
og muttern fattern min
så de snudde neri porten
med hvert snåle grin.
Nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og fattern elsker rødgrøt
og det blir ofte bråk.
Ja, nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og muttern elsker Beatles
og ofte blir det bråk.
Men fattern elsker muttern
og muttern fattern min
så de rusler gjennom livet
med akevitt og vin.

Sykdomsidentitet

Hvorfor bruker vi verbet å være og ikke å ha om psykiske lidelser?
Hvorfor har vi vondt et sted, men er glad, trist, sint etc?
Vi er syke, men vi er ikke «kreft, influensa, diabetes eller revmatisme.
Vi kan ha en psykisk sykdom, men ofte er vi den psykiske lidelsen. Vi er deprimerte, schizofrene eller bipolare, men vi er ikke «vondt i halsen» eller «smerter i ryggen». Som om mennesker med psykiske lidelser var lidelsen sin.

F.B.

Bakhtin sa at alle ytringer bærer med seg forventningen om et svar. Det var før blogging, før facebook, før e-post. Det var før alle lærte seg å trykke på "liker det" knappen under statusoppdateringene. Det var før vi forente oss i grupper, før vi ble fan av pinnekjøtt, Buffy the Vampire slayer og å kunne sove fem minutter mer. Før vi tok opp kontakten med klassevenninnen som aldri ville være med oss. Før vi begynte å telle venner, sette dem inn på en konto, i håp om renter. Hvem tar vi ut i dag. Hvem skriver mest. Vi sender hjerter, så facebookhjertet vårt kan banke fortere. Tenåringene legger ut bilder, og blir forgudet, og det er det de alltid har ønsket.Speilet har aldri forgudet dem.Nå ser jeg alt. Nå vet jeg alt. Og ingen har snakket. Forventningen om et svar har blitt besettelsen om et svar.

Foreldre

Hvorfor ønsker så mange mennesker å ikke ende opp som foreldrene sine? Enkelte ganger er det jo forståelig. For eksempel en mor eller far som har drevet psykisk terror, grov mishandling eller har vist gjennom hele livet til barnet sitt, at de ikke bryr seg. Da kan man jo forstå det. Men alle oss andre, vi som egentlig har hatt fine foreldre. Foreldre som trøstet oss når vi gråt, som bredde over oss om kvelden. De som kjørte oss til alle slags fritidsaktiviteter, og kjøpte det vi ønsket oss til jul. Hvorfor ønsker vi ikke å være som dem? Kanskje fordi vi mennesker er skapt slik at vi husker bedre det som er negativt. Vi husker de gangene vi ble nektet ting. Vi husker de gangene vi skrek til moren vår, og hun skrek tilbake. Vi husker alle kommentarene om alt vi ikke burde gjøre. Som en svenske jeg hørte på radioen sa: En ørefik kjenner du lengre enn en klem. Det betyr vel at vi bør klemme mye på hverandre. Vi bør gi mange gode ord, så vi kan utligne for det negative. Jeg er uenig med dem som sier at barn får for mye ros. Men jeg mener rosen må være ekte. Det kan gå inflasjon i «så flink du er», men ikke i «jeg er stolt av deg» eller «jeg er glad i deg».

Hvorfor er jeg sånn?

Hjernen min, jeg henvender meg direkte til deg nå.
Kjære hjerne.

Du har tenkt mange gode tanker i løpet av livet mitt. Kanskje ikke så bra som hos Einstein eller Madam Curie, men mer enn bra nok til å klare seg. Du har lært meg å finne ut av ting selv, være kreativ og leve meg inn i andres situasjon.

Du har lært deg å lese raskt og gitt meg gleden av å tilegne meg kunnskap.Du har lært meg å lese noter, spille et instrument, og å kunne nyte all slags musikk. Du har lært meg at jeg kan like litteratur, uten å forstå alt jeg leser.

Du har lært meg å være en god venn. Du har lært meg å bruke ord på rett måte. Noen ganger klarer jeg det. Andre ganger blir det kanskje for mye. Men kjære hjerne, du har lært meg å reflektere over det og.

Men kjære hjerne: Du har en del å jobbe med når det gjelder å ikke la seg distrahere så lett. Du må slutte å kverne så mye på den sammen tanken hele tiden. Dessuten er rare tanker noe som ikke bør få for mye oppmerksomhet, det samme gjelder destruktive tanker. Om natten får du gjøre som du vil, jeg vet at det er sånn. Men vent til jeg har sovnet. Ikke plag meg før jeg starter rem-søvnen min.

Sosiale medier

Snublet over dette blogginnlegget hos Ellisiv Lindkvist. En forfatter som også er blogger. Jeg er veldig enig i det hun skriver. Å være på sosiale medier er noe vi skal begrense, mange (inkludert meg selv) vil begrense facebookbruken. Men hvorfor det egentlig? Er ikke slike møter like mye verdt? Er det noe mer enn avanserte digitale kaffebesøk eller samtaler ansikt til ansikt? Jeg har lært at all kommunikasjon egentlig tar utgangspunkt i ansikt til ansikt samtaler. Det er mye vi ikke kan gjøre digitalt. Vi kan ikke klemme, vi kan ikke se hverandre i øynene, og en smiley kan aldri erstatte et smil eller en klingende latter. Men vi kan støtte hverandre mye med gode ord. Vi kan følge med på gamle venner. Vi holder kontakten, og det er lettere enn noensinne. Ja det er kanskje en tidstyv, men tiden forsvinner ikke. Det er vi som fyller tiden, og selv om vi møtes via skjermer, så er det vel fremdeles møter?

Tornerose

Det var en gang en prinsesse, trolig en tronarving, som hadde tre gode feer som gudmødre. Den første av dem ga henne lykke, den andre ga henne visdom, den tredje skulle akkurat til å gi henne gaven sin, da den feen de ikke hadde bedt styrtet inn. Det var vel grunnen til at de ikke ba henne. Hun ødela alle fester. Kanskje hadde hun drukket, kanskje hadde hun dårlig dag, men hun gikk i hvert fall bort til babyen, så ned i vuggen og sa at når prinsessen fulgte 16 skulle hun stikke seg på en torn og dø. Så forsvant hun i en sky av røyk og ond latter.

Den tredje gode feen forsto at gaven hun hadde tenkt å gi ble overflødig nå. Hun gikk derfor bort til vuggen, så ned på den lille ungen som så opp i taket, og sa: «Jeg kan ikke heve forbannelsen, men jeg kan gjøre den mildere. Hun skal ikke dø, bare sove i hundre år». Så vil hun vekkes av kjærlighetens kyss.
Om dette egentlig var så mye bedre enn å dø, med tanke på at prinsessen ville våkne opp til en helt annen tid, er det ingen som vet.


Prinsessen vokste opp som Aurora, og navnet betyr morgenrøden. Hun holdt seg for det meste innenfor murene i slottet. Etter ordre fra kongen og regjeringen, fikk ingen lov til å dyrke noe med torner. Alle nåler og skarpe gjenstander ble holdt langt unna prinsessen. Likevel fantes det nok av farer. Så da prinsessen fylte fem år, ble det bestemt at hun skulle bo ute i skogen sammen med de tre gode gudmødrene sine. I løpet av denne tiden fikk Aurora kallenavnet «Tornerose. Hun vokste opp uten noe særlig kontakt med andre enn de tre gudmødrene som gjorde hva de kunne for å gi henne en god oppvekst.


Men da prinsessen ble seksten måtte hun tilbake til slottet. Da måtte hun ta del i enkelte plikter som kronprinsesse. Hun hadde nylig fått vite om sin bakgrunn, og hadde brukt noen dager på å fordøye det. Det eneste gudmødrene ikke fortalte var om forbannelsen. De tenkte: Det er ikke verdt det, hun vil være trygg. Men da Aurora for første gang på mange år kom til slottet, hørte hun en stemme.
En stemme som ble en del av underbevisstheten, som gikk inn i alle deler av hjernen og styrte viljen. Hun gikk mot den delen av slottet der det ikke fantes noen mennesker. Historien har flere utganger. Det finnes mange versjoner. Sannheten er at prinsessen helt alene hadde gått fram til den spisse nålen. Hun sovnet ikke med en gang. Men da hun sovnet, var det en søvn uten drømmer, og enkelte mente hun ikke hadde puls. Da prinsen endelig fant henne, hadde han nesten ikke lyst til å vekke henne. Hun var så nydelig da, sa han senere.

Amor fati

Noen ganger, når alle datamaskiner er slått av.
Noen ganger når det ligger skitne kopper i vasken.
Noen ganger når jeg tenker: Jeg føler ingenting.
Da tenker jeg at jeg leser for lite poesi.
At jeg kanskje ikke lever fullt og helt.
At jeg ikke tør å føle på alt, fordi det gjør for vondt.

Da tenker jeg: Kanskje en dag vil jeg føle alt.

Men jeg prøver, jeg prøver å "elske min skjebne".





Amor fati
André Bjerke

Ikke som en cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.

Tilbake

Sommar i P1

Jeg hørte nettopp på Sommar i P1 med Bodil Malmberg. Hun snakket om at hun alltid har vært usikker på seg selv. Hun aner ikke hvorfor.
Jeg liker sommar i P1. Jeg skulle ønske vi hadde slike program i Norge også. Et program der kjente personer kan snakke om ting de vanligvis ikke snakker om. I sommer har jeg ligget på stranden i Kroatia og hørt den finske utenriksministeren snakke om at faren oppfordret ham til å studere språk. Jeg har hørt historien fra en programleder som fortalte at hun ikke hadde hatt problemer med å godta en voldelig ekskjæreste. Jeg har hørt en annen snakke om hvordan depresjon kan gjøre at man rømmer fra mann og barn. Jeg har hørt historier om hvordan foreldre dør tidlig, og savnet etter dem. En forteller om sin barndom i ulike fosterhjem og barnehjem. Jeg tenker at om jeg skulle laget et sånt sommerprogram, da ville jeg snakket om følelsene sinne og begeistring. De to følelsene jeg kanskje brukte mest i barndommen. Så ville jeg snakket om gråt, at jeg gråt mere før, at det burde vært flere ord for gråt.

Kø

Å fly handler om å stå i kø. Først står du i kø for å sjekke inn. Så står du i kø for å få håndbagasjen gjennomlyst. Deretter står du i kø i taxfreebutikkene. Så kommer køen inn til flyet. Noen ganger må dessuten flyet selv stå i kø.

Men vi godtar disse køene. Ikke bare godtar vi dem, vi glemmer dem også. Det er noe vi må svelge, det å stå i kø er på en måte betalingen, for snart skal vi ned til sol og varme, hvis det er det vi skal. Noen står i kø i flere dager for å få se en bestemt film, vi står i kø på butikken og i kø for å komme inn på konserter. Men så er det de køene vi ikke står i fysisk. Foreldrene som ønsker barnehageplass, eleven som ønsker å flytte til en annen skole. Hun som trenger en ny nyre. Noen er foran deg, noen er før deg. Men når det er din tur, da er det kanskje verdt det.

Døden, døden, døden.

Astrid Lindgren fortalte en gang i et tv-program at hun og hennes søstre alltid begynte telefonsamtaler med denne replikken: døden, døden, døden. De var alle blitt gamle damer, og de visste at døden kunne komme når som helst. Jeg aner ikke når døden kommer. Noen ganger tenker jeg på det, at jeg ikke aner. Jeg kan håpe på å bli gammel, og selvfølgelig vil jeg være klar i hodet. Jeg vil gjerne være en gammel bestemor og oldemor som familien søker råd hos. Jeg vil være sprek, aktiv og til slutt i en alder av over 90 eller noe sånt, sovne stille inn. Det er kanskje idealet, det er det vi trakter etter. Men noen kommer til å bli demente, noen vil dø av kreft, noen sitter i fly som faller ned. Det er ikke en menneskerett å bli gammel sa en venninne til meg en gang. Hun mistet en av sine foreldre tidlig. Det er heller ikke en menneskerett å være frisk eller klar i hodet.

Jeg tenker at idealet om den spreke gamle kanskje får for mye plass. Et menneske som er over 90 år må få lov til å ta det med ro. Et menneske som har levd så lenge fortjener å få god pleie og omsorg. De gangene en gammel person blir dement bør vi se alle de fine sidene vedkommende har. Jeg har opplevd fantastiske replikker og varme klemmer fra demente. Enkelte av dem har kanskje "mistet språket", men når de leter etter nye ord blir språket nesten poetisk. Jeg husker et dansk program jeg så. En gammel dame sitter og diskuterer hvordan hun ønsker å begraves. Sønnen virker utilpass. Moren ser ut av vinduet, så sier hun: "Jeg skal brennes, jeg kan ikke klare disse ormer". Kanskje er det egentlig dette som plager oss mest, at kroppen skal bli jord, og at vi ikke aner hva som skjer etterpå.

Paradokser

Jeg er om vi ser i verdensmålestokk ganske rik.
Likevel er jeg nesten alltid blakk før lønning.
Jeg har tilgang på all mulig kunnskap, både på biblioteket og ikke minst internett.
Likevel bruker jeg mesteparten av tiden på internett til å spille spill og fjase på nettfora.
Jeg har et hav av kokebøker, og ikke minst matsider på nettet.
Likevel ender jeg ofte opp med å bare lage noe enkelt, som pasta med pesto.
Jeg har skapet fullt av klær.
Likevel tenker jeg ofte, hva i all verden skal jeg gå med i dag.
Jeg har gode venner, venner jeg kan ringe til når jeg trenger det.
Likevel kan jeg føle meg helt alene i verden.