Hjernen min, jeg henvender meg direkte til deg nå.
Kjære hjerne.
Du har tenkt mange gode tanker i løpet av livet mitt. Kanskje ikke så bra som hos Einstein eller Madam Curie, men mer enn bra nok til å klare seg. Du har lært meg å finne ut av ting selv, være kreativ og leve meg inn i andres situasjon.
Du har lært deg å lese raskt og gitt meg gleden av å tilegne meg kunnskap.Du har lært meg å lese noter, spille et instrument, og å kunne nyte all slags musikk. Du har lært meg at jeg kan like litteratur, uten å forstå alt jeg leser.
Du har lært meg å være en god venn. Du har lært meg å bruke ord på rett måte. Noen ganger klarer jeg det. Andre ganger blir det kanskje for mye. Men kjære hjerne, du har lært meg å reflektere over det og.
Men kjære hjerne: Du har en del å jobbe med når det gjelder å ikke la seg distrahere så lett. Du må slutte å kverne så mye på den sammen tanken hele tiden. Dessuten er rare tanker noe som ikke bør få for mye oppmerksomhet, det samme gjelder destruktive tanker. Om natten får du gjøre som du vil, jeg vet at det er sånn. Men vent til jeg har sovnet. Ikke plag meg før jeg starter rem-søvnen min.
tirsdag, desember 22, 2009
tirsdag, desember 15, 2009
Sosiale medier
Snublet over dette blogginnlegget hos Ellisiv Lindkvist. En forfatter som også er blogger. Jeg er veldig enig i det hun skriver. Å være på sosiale medier er noe vi skal begrense, mange (inkludert meg selv) vil begrense facebookbruken. Men hvorfor det egentlig? Er ikke slike møter like mye verdt? Er det noe mer enn avanserte digitale kaffebesøk eller samtaler ansikt til ansikt? Jeg har lært at all kommunikasjon egentlig tar utgangspunkt i ansikt til ansikt samtaler. Det er mye vi ikke kan gjøre digitalt. Vi kan ikke klemme, vi kan ikke se hverandre i øynene, og en smiley kan aldri erstatte et smil eller en klingende latter. Men vi kan støtte hverandre mye med gode ord. Vi kan følge med på gamle venner. Vi holder kontakten, og det er lettere enn noensinne. Ja det er kanskje en tidstyv, men tiden forsvinner ikke. Det er vi som fyller tiden, og selv om vi møtes via skjermer, så er det vel fremdeles møter?
søndag, desember 13, 2009
Tornerose
Det var en gang en prinsesse, trolig en tronarving, som hadde tre gode feer som gudmødre. Den første av dem ga henne lykke, den andre ga henne visdom, den tredje skulle akkurat til å gi henne gaven sin, da den feen de ikke hadde bedt styrtet inn. Det var vel grunnen til at de ikke ba henne. Hun ødela alle fester. Kanskje hadde hun drukket, kanskje hadde hun dårlig dag, men hun gikk i hvert fall bort til babyen, så ned i vuggen og sa at når prinsessen fulgte 16 skulle hun stikke seg på en torn og dø. Så forsvant hun i en sky av røyk og ond latter.
Den tredje gode feen forsto at gaven hun hadde tenkt å gi ble overflødig nå. Hun gikk derfor bort til vuggen, så ned på den lille ungen som så opp i taket, og sa: «Jeg kan ikke heve forbannelsen, men jeg kan gjøre den mildere. Hun skal ikke dø, bare sove i hundre år». Så vil hun vekkes av kjærlighetens kyss.
Om dette egentlig var så mye bedre enn å dø, med tanke på at prinsessen ville våkne opp til en helt annen tid, er det ingen som vet.
Prinsessen vokste opp som Aurora, og navnet betyr morgenrøden. Hun holdt seg for det meste innenfor murene i slottet. Etter ordre fra kongen og regjeringen, fikk ingen lov til å dyrke noe med torner. Alle nåler og skarpe gjenstander ble holdt langt unna prinsessen. Likevel fantes det nok av farer. Så da prinsessen fylte fem år, ble det bestemt at hun skulle bo ute i skogen sammen med de tre gode gudmødrene sine. I løpet av denne tiden fikk Aurora kallenavnet «Tornerose. Hun vokste opp uten noe særlig kontakt med andre enn de tre gudmødrene som gjorde hva de kunne for å gi henne en god oppvekst.
Men da prinsessen ble seksten måtte hun tilbake til slottet. Da måtte hun ta del i enkelte plikter som kronprinsesse. Hun hadde nylig fått vite om sin bakgrunn, og hadde brukt noen dager på å fordøye det. Det eneste gudmødrene ikke fortalte var om forbannelsen. De tenkte: Det er ikke verdt det, hun vil være trygg. Men da Aurora for første gang på mange år kom til slottet, hørte hun en stemme.
En stemme som ble en del av underbevisstheten, som gikk inn i alle deler av hjernen og styrte viljen. Hun gikk mot den delen av slottet der det ikke fantes noen mennesker. Historien har flere utganger. Det finnes mange versjoner. Sannheten er at prinsessen helt alene hadde gått fram til den spisse nålen. Hun sovnet ikke med en gang. Men da hun sovnet, var det en søvn uten drømmer, og enkelte mente hun ikke hadde puls. Da prinsen endelig fant henne, hadde han nesten ikke lyst til å vekke henne. Hun var så nydelig da, sa han senere.
Den tredje gode feen forsto at gaven hun hadde tenkt å gi ble overflødig nå. Hun gikk derfor bort til vuggen, så ned på den lille ungen som så opp i taket, og sa: «Jeg kan ikke heve forbannelsen, men jeg kan gjøre den mildere. Hun skal ikke dø, bare sove i hundre år». Så vil hun vekkes av kjærlighetens kyss.
Om dette egentlig var så mye bedre enn å dø, med tanke på at prinsessen ville våkne opp til en helt annen tid, er det ingen som vet.
Prinsessen vokste opp som Aurora, og navnet betyr morgenrøden. Hun holdt seg for det meste innenfor murene i slottet. Etter ordre fra kongen og regjeringen, fikk ingen lov til å dyrke noe med torner. Alle nåler og skarpe gjenstander ble holdt langt unna prinsessen. Likevel fantes det nok av farer. Så da prinsessen fylte fem år, ble det bestemt at hun skulle bo ute i skogen sammen med de tre gode gudmødrene sine. I løpet av denne tiden fikk Aurora kallenavnet «Tornerose. Hun vokste opp uten noe særlig kontakt med andre enn de tre gudmødrene som gjorde hva de kunne for å gi henne en god oppvekst.
Men da prinsessen ble seksten måtte hun tilbake til slottet. Da måtte hun ta del i enkelte plikter som kronprinsesse. Hun hadde nylig fått vite om sin bakgrunn, og hadde brukt noen dager på å fordøye det. Det eneste gudmødrene ikke fortalte var om forbannelsen. De tenkte: Det er ikke verdt det, hun vil være trygg. Men da Aurora for første gang på mange år kom til slottet, hørte hun en stemme.
En stemme som ble en del av underbevisstheten, som gikk inn i alle deler av hjernen og styrte viljen. Hun gikk mot den delen av slottet der det ikke fantes noen mennesker. Historien har flere utganger. Det finnes mange versjoner. Sannheten er at prinsessen helt alene hadde gått fram til den spisse nålen. Hun sovnet ikke med en gang. Men da hun sovnet, var det en søvn uten drømmer, og enkelte mente hun ikke hadde puls. Da prinsen endelig fant henne, hadde han nesten ikke lyst til å vekke henne. Hun var så nydelig da, sa han senere.
onsdag, november 18, 2009
Amor fati
Noen ganger, når alle datamaskiner er slått av.
Noen ganger når det ligger skitne kopper i vasken.
Noen ganger når jeg tenker: Jeg føler ingenting.
Da tenker jeg at jeg leser for lite poesi.
At jeg kanskje ikke lever fullt og helt.
At jeg ikke tør å føle på alt, fordi det gjør for vondt.
Da tenker jeg: Kanskje en dag vil jeg føle alt.
Men jeg prøver, jeg prøver å "elske min skjebne".
Amor fati
André Bjerke
Ikke som en cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati - elsk din skjebne.
Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!
Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.
Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.
Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.
Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.
Tilbake
Noen ganger når det ligger skitne kopper i vasken.
Noen ganger når jeg tenker: Jeg føler ingenting.
Da tenker jeg at jeg leser for lite poesi.
At jeg kanskje ikke lever fullt og helt.
At jeg ikke tør å føle på alt, fordi det gjør for vondt.
Da tenker jeg: Kanskje en dag vil jeg føle alt.
Men jeg prøver, jeg prøver å "elske min skjebne".
Amor fati
André Bjerke
Ikke som en cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati - elsk din skjebne.
Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!
Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.
Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.
Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.
Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.
Tilbake
mandag, august 10, 2009
Sommar i P1
Jeg hørte nettopp på Sommar i P1 med Bodil Malmberg. Hun snakket om at hun alltid har vært usikker på seg selv. Hun aner ikke hvorfor.
Jeg liker sommar i P1. Jeg skulle ønske vi hadde slike program i Norge også. Et program der kjente personer kan snakke om ting de vanligvis ikke snakker om. I sommer har jeg ligget på stranden i Kroatia og hørt den finske utenriksministeren snakke om at faren oppfordret ham til å studere språk. Jeg har hørt historien fra en programleder som fortalte at hun ikke hadde hatt problemer med å godta en voldelig ekskjæreste. Jeg har hørt en annen snakke om hvordan depresjon kan gjøre at man rømmer fra mann og barn. Jeg har hørt historier om hvordan foreldre dør tidlig, og savnet etter dem. En forteller om sin barndom i ulike fosterhjem og barnehjem. Jeg tenker at om jeg skulle laget et sånt sommerprogram, da ville jeg snakket om følelsene sinne og begeistring. De to følelsene jeg kanskje brukte mest i barndommen. Så ville jeg snakket om gråt, at jeg gråt mere før, at det burde vært flere ord for gråt.
Jeg liker sommar i P1. Jeg skulle ønske vi hadde slike program i Norge også. Et program der kjente personer kan snakke om ting de vanligvis ikke snakker om. I sommer har jeg ligget på stranden i Kroatia og hørt den finske utenriksministeren snakke om at faren oppfordret ham til å studere språk. Jeg har hørt historien fra en programleder som fortalte at hun ikke hadde hatt problemer med å godta en voldelig ekskjæreste. Jeg har hørt en annen snakke om hvordan depresjon kan gjøre at man rømmer fra mann og barn. Jeg har hørt historier om hvordan foreldre dør tidlig, og savnet etter dem. En forteller om sin barndom i ulike fosterhjem og barnehjem. Jeg tenker at om jeg skulle laget et sånt sommerprogram, da ville jeg snakket om følelsene sinne og begeistring. De to følelsene jeg kanskje brukte mest i barndommen. Så ville jeg snakket om gråt, at jeg gråt mere før, at det burde vært flere ord for gråt.
søndag, juli 12, 2009
Kø
Å fly handler om å stå i kø. Først står du i kø for å sjekke inn. Så står du i kø for å få håndbagasjen gjennomlyst. Deretter står du i kø i taxfreebutikkene. Så kommer køen inn til flyet. Noen ganger må dessuten flyet selv stå i kø.
Men vi godtar disse køene. Ikke bare godtar vi dem, vi glemmer dem også. Det er noe vi må svelge, det å stå i kø er på en måte betalingen, for snart skal vi ned til sol og varme, hvis det er det vi skal. Noen står i kø i flere dager for å få se en bestemt film, vi står i kø på butikken og i kø for å komme inn på konserter. Men så er det de køene vi ikke står i fysisk. Foreldrene som ønsker barnehageplass, eleven som ønsker å flytte til en annen skole. Hun som trenger en ny nyre. Noen er foran deg, noen er før deg. Men når det er din tur, da er det kanskje verdt det.
Men vi godtar disse køene. Ikke bare godtar vi dem, vi glemmer dem også. Det er noe vi må svelge, det å stå i kø er på en måte betalingen, for snart skal vi ned til sol og varme, hvis det er det vi skal. Noen står i kø i flere dager for å få se en bestemt film, vi står i kø på butikken og i kø for å komme inn på konserter. Men så er det de køene vi ikke står i fysisk. Foreldrene som ønsker barnehageplass, eleven som ønsker å flytte til en annen skole. Hun som trenger en ny nyre. Noen er foran deg, noen er før deg. Men når det er din tur, da er det kanskje verdt det.
tirsdag, juni 16, 2009
Døden, døden, døden.
Astrid Lindgren fortalte en gang i et tv-program at hun og hennes søstre alltid begynte telefonsamtaler med denne replikken: døden, døden, døden. De var alle blitt gamle damer, og de visste at døden kunne komme når som helst. Jeg aner ikke når døden kommer. Noen ganger tenker jeg på det, at jeg ikke aner. Jeg kan håpe på å bli gammel, og selvfølgelig vil jeg være klar i hodet. Jeg vil gjerne være en gammel bestemor og oldemor som familien søker råd hos. Jeg vil være sprek, aktiv og til slutt i en alder av over 90 eller noe sånt, sovne stille inn. Det er kanskje idealet, det er det vi trakter etter. Men noen kommer til å bli demente, noen vil dø av kreft, noen sitter i fly som faller ned. Det er ikke en menneskerett å bli gammel sa en venninne til meg en gang. Hun mistet en av sine foreldre tidlig. Det er heller ikke en menneskerett å være frisk eller klar i hodet.
Jeg tenker at idealet om den spreke gamle kanskje får for mye plass. Et menneske som er over 90 år må få lov til å ta det med ro. Et menneske som har levd så lenge fortjener å få god pleie og omsorg. De gangene en gammel person blir dement bør vi se alle de fine sidene vedkommende har. Jeg har opplevd fantastiske replikker og varme klemmer fra demente. Enkelte av dem har kanskje "mistet språket", men når de leter etter nye ord blir språket nesten poetisk. Jeg husker et dansk program jeg så. En gammel dame sitter og diskuterer hvordan hun ønsker å begraves. Sønnen virker utilpass. Moren ser ut av vinduet, så sier hun: "Jeg skal brennes, jeg kan ikke klare disse ormer". Kanskje er det egentlig dette som plager oss mest, at kroppen skal bli jord, og at vi ikke aner hva som skjer etterpå.
Jeg tenker at idealet om den spreke gamle kanskje får for mye plass. Et menneske som er over 90 år må få lov til å ta det med ro. Et menneske som har levd så lenge fortjener å få god pleie og omsorg. De gangene en gammel person blir dement bør vi se alle de fine sidene vedkommende har. Jeg har opplevd fantastiske replikker og varme klemmer fra demente. Enkelte av dem har kanskje "mistet språket", men når de leter etter nye ord blir språket nesten poetisk. Jeg husker et dansk program jeg så. En gammel dame sitter og diskuterer hvordan hun ønsker å begraves. Sønnen virker utilpass. Moren ser ut av vinduet, så sier hun: "Jeg skal brennes, jeg kan ikke klare disse ormer". Kanskje er det egentlig dette som plager oss mest, at kroppen skal bli jord, og at vi ikke aner hva som skjer etterpå.
fredag, juni 05, 2009
Paradokser
Jeg er om vi ser i verdensmålestokk ganske rik.
Likevel er jeg nesten alltid blakk før lønning.
Jeg har tilgang på all mulig kunnskap, både på biblioteket og ikke minst internett.
Likevel bruker jeg mesteparten av tiden på internett til å spille spill og fjase på nettfora.
Jeg har et hav av kokebøker, og ikke minst matsider på nettet.
Likevel ender jeg ofte opp med å bare lage noe enkelt, som pasta med pesto.
Jeg har skapet fullt av klær.
Likevel tenker jeg ofte, hva i all verden skal jeg gå med i dag.
Jeg har gode venner, venner jeg kan ringe til når jeg trenger det.
Likevel kan jeg føle meg helt alene i verden.
Likevel er jeg nesten alltid blakk før lønning.
Jeg har tilgang på all mulig kunnskap, både på biblioteket og ikke minst internett.
Likevel bruker jeg mesteparten av tiden på internett til å spille spill og fjase på nettfora.
Jeg har et hav av kokebøker, og ikke minst matsider på nettet.
Likevel ender jeg ofte opp med å bare lage noe enkelt, som pasta med pesto.
Jeg har skapet fullt av klær.
Likevel tenker jeg ofte, hva i all verden skal jeg gå med i dag.
Jeg har gode venner, venner jeg kan ringe til når jeg trenger det.
Likevel kan jeg føle meg helt alene i verden.
lørdag, mai 02, 2009
Jeg liker ikke fraser som: « alt var bedre før». Jeg tror ikke på det. Det var ikke bedre før, det var annerledes. Men noen ganger tar jeg meg i å tenke at i noen perioder er jeg som person bedre. I noen perioder er jeg mer sosial og har mer å gjøre. Da er rommet ryddig, tankene ganske ryddige, og verden er full av farger.
Andre ganger er verden et kaos. Jeg vet at jeg bare kan flytte på ting, så blir det ryddig. Jeg vet at jeg kaster bort tid på nettet. Tankene går fra det ene til det, andre, og det er et prosjekt å legge seg så jeg får nok søvn. Dette er perioder hvor jeg tenker at jeg kaster bort tiden, jeg kunne gjort så mye, men får det ikke til. Da er det som jeg har hengt meg opp, som jeg kan trykke på diverse knapper, men likevel står alt stille, ikke noe reagerer. Men verden venter ikke på meg. Den fortsetter
å snurre. Jobbene venter ikke på meg, de får andre ansatte.
Jeg har funnet ut at jeg må godta begge disse sidene mine. Jeg må akseptere at jeg vil ha perioder der jeg ikke er like energisk, like motivert, like sikker. Men det gjør at jeg kan sette mer pris på de periodene da jeg er på topp.
Andre ganger er verden et kaos. Jeg vet at jeg bare kan flytte på ting, så blir det ryddig. Jeg vet at jeg kaster bort tid på nettet. Tankene går fra det ene til det, andre, og det er et prosjekt å legge seg så jeg får nok søvn. Dette er perioder hvor jeg tenker at jeg kaster bort tiden, jeg kunne gjort så mye, men får det ikke til. Da er det som jeg har hengt meg opp, som jeg kan trykke på diverse knapper, men likevel står alt stille, ikke noe reagerer. Men verden venter ikke på meg. Den fortsetter
å snurre. Jobbene venter ikke på meg, de får andre ansatte.
Jeg har funnet ut at jeg må godta begge disse sidene mine. Jeg må akseptere at jeg vil ha perioder der jeg ikke er like energisk, like motivert, like sikker. Men det gjør at jeg kan sette mer pris på de periodene da jeg er på topp.
lørdag, september 20, 2008
torsdag, september 04, 2008
Dårlig service
For en tid siden leste jeg denne artikkelen i Bergens Tidende, og må si jeg er ganske enig. Selv om det ikke er så greit å generalisere, så har jeg flere ganger opplevd norskinger som er uhøflige og lite serviceinnstilte. Jeg kan gi noen konkrete eksempler jeg har opplevd de siste dagene:
I går var jeg på biblioteket i byen. Der var to ansatte, en jente som virket omtrent på min alder, og en middelaldrende damen. Den unge jenten (eventuelt kvinnen) virket veldig hyggelig. Den middelaldrende virket derimot sur som en padde. Hun smilte ikke en gang og det virket som hun ville være helt andre steder enn akkurat bak den skranken. Foran meg i køen var det en lånetaker som tydeligvis hadde bestilt en bok. Dennne boken hadde hun fått frist til å hente dagen før, men hadde visst fått bekreftet på mail at den kunne holdes igjen en dag til. Men dette hadde tydeligvis ikke blitt gjort. Den unge beklaget dette, men det gjorde ikke den middelaldrende. Hun gryntet bare noe om at denne boken var så populær og at det ikke var hennes feil at den ikke var reservert også videre. Den stakkars kunden virket ganske rådvill og jeg merket at det kokte i meg, selv om dette ikke handlet om meg. For ærlig talt: Når det er blitt gjort en slik feil så bør alle beklage, selv om det strengt tatt ikke er den som tar i mot klagen personlig som har gjort feilen.
Et kapittel for seg er uhøflige bussjåfører. Her har jeg flere historier, som han som nektet å slippe folk inn på bussen fordi busstoppet bare var for avstigning, og påstigningsstoppet var cirka en meter bortenfor.
Eller for ikke å snakke om servitører som tror de er guder og mener de kan snakke til kundene som det passer dem.
Ok, nå vil sikkert noen tenke, det er lett for henne å si,hun har ikke vært på den andre siden, hun vet ikke hvor krevende kunder kan være. Da kan jeg bare si: Jo, det vet jeg. Når jeg jobbet i bokbyen kunne jeg flere ganger være utrolig lei de samme spørsmålene. Men jeg ga ikke folk inntrykk av at det de spurte om var tåpelig, og jeg prøvde alltid å være høflig.
Så en oppfordring til alle som jobber i servicebransjen: Sleng gjerne drit om kundene når de ikke er der, men ikke drit dem ut når de står foran deg.
I går var jeg på biblioteket i byen. Der var to ansatte, en jente som virket omtrent på min alder, og en middelaldrende damen. Den unge jenten (eventuelt kvinnen) virket veldig hyggelig. Den middelaldrende virket derimot sur som en padde. Hun smilte ikke en gang og det virket som hun ville være helt andre steder enn akkurat bak den skranken. Foran meg i køen var det en lånetaker som tydeligvis hadde bestilt en bok. Dennne boken hadde hun fått frist til å hente dagen før, men hadde visst fått bekreftet på mail at den kunne holdes igjen en dag til. Men dette hadde tydeligvis ikke blitt gjort. Den unge beklaget dette, men det gjorde ikke den middelaldrende. Hun gryntet bare noe om at denne boken var så populær og at det ikke var hennes feil at den ikke var reservert også videre. Den stakkars kunden virket ganske rådvill og jeg merket at det kokte i meg, selv om dette ikke handlet om meg. For ærlig talt: Når det er blitt gjort en slik feil så bør alle beklage, selv om det strengt tatt ikke er den som tar i mot klagen personlig som har gjort feilen.
Et kapittel for seg er uhøflige bussjåfører. Her har jeg flere historier, som han som nektet å slippe folk inn på bussen fordi busstoppet bare var for avstigning, og påstigningsstoppet var cirka en meter bortenfor.
Eller for ikke å snakke om servitører som tror de er guder og mener de kan snakke til kundene som det passer dem.
Ok, nå vil sikkert noen tenke, det er lett for henne å si,hun har ikke vært på den andre siden, hun vet ikke hvor krevende kunder kan være. Da kan jeg bare si: Jo, det vet jeg. Når jeg jobbet i bokbyen kunne jeg flere ganger være utrolig lei de samme spørsmålene. Men jeg ga ikke folk inntrykk av at det de spurte om var tåpelig, og jeg prøvde alltid å være høflig.
Så en oppfordring til alle som jobber i servicebransjen: Sleng gjerne drit om kundene når de ikke er der, men ikke drit dem ut når de står foran deg.
torsdag, august 07, 2008
Men bloggen var ikke død
Jeg har vært treig til å skrive på denne bloggen. Men nå tenkte jeg det var på tide. Ikke fordi det har skjedd så fryktelig mye i livet mitt. Det er heller sånn at ting er mer eller mindre på stedet hvil. Men det skjedde masse i juni. Jobben i Kvam er nå over. Programmet er trykket, og jeg er så stolt og fornøyd med produktet. Forestillingen var også over all forventning, så bra at jeg bare kan bruke store svulstige ord for å beskrive den, og dermed lar jeg heller være å beskrive den mer enn som så: Den var fantastisk bra. Ellers venter jeg på svar fra to jobber jeg har søkt. Enkelte ganger skulle jeg ønkse jeg kunne se inn i fremtiden, bare for å vite hva jeg skal gjøre denne høsten. For to uker siden var jeg på Mjølfjell. Der ble den gamle antennen til hytten skiftet ut med en ny, så nå er det riks tv der. Bildet er av den gamle antennen. Den som har vært der siden tidlig 70 tallet.
fredag, mai 30, 2008
Filmfeil
Jeg spanderte en dvd på meg selv til 75 kr. Filmen var pakket i plast. Men da jeg åpnet filmen hjemme oppdaget jeg to ting: For det første hadde Jarlsberg en konkurranse inni coveret. De skrev noe om at hovedpersonen elsket Jarlsberg og det var hun ikke alene om, og at man kunne vinne tur til New York. Jeg syns denne formen for reklame og produktplassering er forkastelig, og håper jeg slipper å finne flere slike covere. Tenk om Prozak nation skulle gjort det samme: " Hovedpersonen i P.N går på pillene NN, du kan vinne et års forbruk". Det andre som skjedde var at det viste seg at dvden ikke var i coveret.Altså det coveret som var pakket i plast. Isteden fikk jeg en cd av De Lillos. Nå har ikke jeg noe imot De-Lillos.
Men jeg har noe imot å få en cd når jeg har kjøpt men film. Og hvordan i all verden havnet cden der.
Åshild
Men jeg har noe imot å få en cd når jeg har kjøpt men film. Og hvordan i all verden havnet cden der.
Åshild
lørdag, mai 17, 2008
Bussen
Jeg har ikke lappen og derfor tar jeg buss masse. Særlig de bussene jeg tar pleier å ha en del passasjerer med litt mye av et eller annet innabords. Enkelte av disse holder rene foredrag, og for noen dager siden fikk jeg være ufrivillig lytter til følgende foredrag, som jeg siterer etter hukommelsen:
"Alle de politikerne er korrupte. De synes det er helt greit også. De mener det e riktig at folk på den beste vestkant ska ha seg en hemmelig konto i utlandet. Høyre og FRP mener det. Og de utlendingene. De kommer her og tar jobbene våre, kvinnfolkene våre og så e de krimininelle og det er fordi de e svarte, ja det e statistikk det. Det e mange flere svarte kriminelle enn hvite. Eg skal stemme på Siv J. neste gang".
Det var kanskje det bussforedraget med flest klisjéer jeg har opplevd, og fremført av en tydelig ruset fyr.
En annen gang for lenge siden opplevde jeg at to fulle menn satt seg rett foran meg på bussen. Da var klokken åtte om morgenen og jeg var på vei til jobb. Skal prøve å lage en rekonstruksjon av hva som skjedde den dagen:
Bussen stopper og to menn går inn.
Mann 1 (til bussjåføren): Har du nokke rabatt te di som e fra dalen og har tabbet seg litt ut og går på sosialen?
Bussjåføren: Mumler noe, som skal ligne på et nei.
Mann 2: Fikk du rabatt eller? (ler)
Mann 1 og 2 setter seg foran Åshild.
Åshild ser ut av vinduet og sier ingenting.
Mann 1 snur seg mot Åshild:
"Hallo du"?
Åshild: Sier ikke noe
Mann 1: E du sur, ja du e sur.
Du er fra dalen, det ser eg.
Eg vet det, for alle damer i dalen e sure.
Åshild: Ja vel.
Mann 1: Ja eg vet, eg har vært gift med to av de.
"Alle de politikerne er korrupte. De synes det er helt greit også. De mener det e riktig at folk på den beste vestkant ska ha seg en hemmelig konto i utlandet. Høyre og FRP mener det. Og de utlendingene. De kommer her og tar jobbene våre, kvinnfolkene våre og så e de krimininelle og det er fordi de e svarte, ja det e statistikk det. Det e mange flere svarte kriminelle enn hvite. Eg skal stemme på Siv J. neste gang".
Det var kanskje det bussforedraget med flest klisjéer jeg har opplevd, og fremført av en tydelig ruset fyr.
En annen gang for lenge siden opplevde jeg at to fulle menn satt seg rett foran meg på bussen. Da var klokken åtte om morgenen og jeg var på vei til jobb. Skal prøve å lage en rekonstruksjon av hva som skjedde den dagen:
Bussen stopper og to menn går inn.
Mann 1 (til bussjåføren): Har du nokke rabatt te di som e fra dalen og har tabbet seg litt ut og går på sosialen?
Bussjåføren: Mumler noe, som skal ligne på et nei.
Mann 2: Fikk du rabatt eller? (ler)
Mann 1 og 2 setter seg foran Åshild.
Åshild ser ut av vinduet og sier ingenting.
Mann 1 snur seg mot Åshild:
"Hallo du"?
Åshild: Sier ikke noe
Mann 1: E du sur, ja du e sur.
Du er fra dalen, det ser eg.
Eg vet det, for alle damer i dalen e sure.
Åshild: Ja vel.
Mann 1: Ja eg vet, eg har vært gift med to av de.
tirsdag, mai 13, 2008
Ting som ligner på noe annet enn det det er.
Jeg fant denne chipsbiten i en pose Sørlandschips. Jeg elsker ting som ligner på noe annet enn det de er. Skyer som ser ut som gamle menn. Fjell som ligner på koner med skaut, eller kanskje en bjørn. Jeg hadde en periode dilla på optiske illusjoner . Men det kan også ha vært et prokrastineringsanfall for å slippe å gjøre pliktene mine.
onsdag, april 16, 2008
internett og kafé
I dag hørte jeg et program på podcast på den lille søte mp3-spilleren min. Programmet handlet om internettgenerasjonen og hvordan den generasjonen forholder seg til nettet i forhold til andre generasjoner. En person sammenlignet nettgenerasjonens bruk av nettet med det å gå på kafé. For da er du på et offentlig sted, men har likevel private samtaler. Eller noe i den retningen. Jo det kan jeg jo på en måte være med på. Men for at den allegorien skulle være komplett måtte vi vel nesten sitte med mikrofoner, delt ut private bilder til alle som var til stede og fått ørten kommentarer på alt vi sa.
fredag, mars 28, 2008
Gardell my man
Jeg tenkte at jeg snakker for mye om meg selv på denne bloggen. På den andre siden er jo dette min blogg hvor jeg absolutt alt å si. Men for å balansere litt og ikke bare skrive plunder vil jeg dele denne videoen med alle. Det er fra Jonas Gardells show "livet". Jeg er en nesegrus beundrer av Jonas Gardell og merker at nesegrus er et ord som burde brukes mer.
tirsdag, mars 25, 2008
I morgen blir jeg 30
Jeg tenkte at jeg til tross for at jeg bare er 30 faktisk har opplevd fire tår: 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet og millenium. I løpet av de tredve årene har jeg gjort masse og latt være å gjøre masse. Jeg har vært glad, usikker, redd, modig, ledd, grått. Jeg har hatt magesmerter, hodepine, men også kriblende magefølelser. Jeg har hatt walkman, discman, minidisc og mp3 spiller. Jeg har gått på barneskole, videregående, folkehøgskole og universitet. Jeg har jobbet som bruktbokselger, pleieassistent, lærervikar, vikarassistent, og nå i det siste en slags redaktør.Håndskriften min er blitt finere og finere, jeg har lagt på meg, tatt av og lagt på meg igjen. Jeg har begynt å trene yoga, sluttet å trene yoga.Jeg har bodd i Trondheim, fått venner der og beholdt gode venner. Jeg har sett noen ha mer suksess enn det jeg selv mener jeg har. Jeg har vært sjalu, sint, stolt, smigret. Og enda er det mange som vil kalle meg ganske ung.
tirsdag, mars 11, 2008
Oppdatering
Nå har jeg begynt på sysselsettingstiltak i Kvam herad. Det er ikke så lett å forklare hva jeg skal gjør eller hvor jeg jobber, men jeg skal prøve: Jeg er ansatt/sysselsatt av kvam kommune. I Kvam bodde komponisten Geirr Tveitt, og i Ulvik bodde dikteren Olav H. Hauge. I år er det 100 år siden disse to ble født. Derfor er det laget et jubileum.
I forbindelse med dette jubiléet skal det være en festforestilling i forbindelse med hardingtonar.
Jeg skal skrive det trykte programmet for festforestillingen for Hauge og Tveitt. Så nå holder jeg på å samle inn materiale, lufte idéene mine, og kontakte folk. Det er flott å endelig kunne gjøre noe jeg merker jeg mestrer bra.
I forbindelse med dette jubiléet skal det være en festforestilling i forbindelse med hardingtonar.
Jeg skal skrive det trykte programmet for festforestillingen for Hauge og Tveitt. Så nå holder jeg på å samle inn materiale, lufte idéene mine, og kontakte folk. Det er flott å endelig kunne gjøre noe jeg merker jeg mestrer bra.
Abonner på:
Innlegg (Atom)