Sommar i P1

Jeg hørte nettopp på Sommar i P1 med Bodil Malmberg. Hun snakket om at hun alltid har vært usikker på seg selv. Hun aner ikke hvorfor.
Jeg liker sommar i P1. Jeg skulle ønske vi hadde slike program i Norge også. Et program der kjente personer kan snakke om ting de vanligvis ikke snakker om. I sommer har jeg ligget på stranden i Kroatia og hørt den finske utenriksministeren snakke om at faren oppfordret ham til å studere språk. Jeg har hørt historien fra en programleder som fortalte at hun ikke hadde hatt problemer med å godta en voldelig ekskjæreste. Jeg har hørt en annen snakke om hvordan depresjon kan gjøre at man rømmer fra mann og barn. Jeg har hørt historier om hvordan foreldre dør tidlig, og savnet etter dem. En forteller om sin barndom i ulike fosterhjem og barnehjem. Jeg tenker at om jeg skulle laget et sånt sommerprogram, da ville jeg snakket om følelsene sinne og begeistring. De to følelsene jeg kanskje brukte mest i barndommen. Så ville jeg snakket om gråt, at jeg gråt mere før, at det burde vært flere ord for gråt.

Kø

Å fly handler om å stå i kø. Først står du i kø for å sjekke inn. Så står du i kø for å få håndbagasjen gjennomlyst. Deretter står du i kø i taxfreebutikkene. Så kommer køen inn til flyet. Noen ganger må dessuten flyet selv stå i kø.

Men vi godtar disse køene. Ikke bare godtar vi dem, vi glemmer dem også. Det er noe vi må svelge, det å stå i kø er på en måte betalingen, for snart skal vi ned til sol og varme, hvis det er det vi skal. Noen står i kø i flere dager for å få se en bestemt film, vi står i kø på butikken og i kø for å komme inn på konserter. Men så er det de køene vi ikke står i fysisk. Foreldrene som ønsker barnehageplass, eleven som ønsker å flytte til en annen skole. Hun som trenger en ny nyre. Noen er foran deg, noen er før deg. Men når det er din tur, da er det kanskje verdt det.

Døden, døden, døden.

Astrid Lindgren fortalte en gang i et tv-program at hun og hennes søstre alltid begynte telefonsamtaler med denne replikken: døden, døden, døden. De var alle blitt gamle damer, og de visste at døden kunne komme når som helst. Jeg aner ikke når døden kommer. Noen ganger tenker jeg på det, at jeg ikke aner. Jeg kan håpe på å bli gammel, og selvfølgelig vil jeg være klar i hodet. Jeg vil gjerne være en gammel bestemor og oldemor som familien søker råd hos. Jeg vil være sprek, aktiv og til slutt i en alder av over 90 eller noe sånt, sovne stille inn. Det er kanskje idealet, det er det vi trakter etter. Men noen kommer til å bli demente, noen vil dø av kreft, noen sitter i fly som faller ned. Det er ikke en menneskerett å bli gammel sa en venninne til meg en gang. Hun mistet en av sine foreldre tidlig. Det er heller ikke en menneskerett å være frisk eller klar i hodet.

Jeg tenker at idealet om den spreke gamle kanskje får for mye plass. Et menneske som er over 90 år må få lov til å ta det med ro. Et menneske som har levd så lenge fortjener å få god pleie og omsorg. De gangene en gammel person blir dement bør vi se alle de fine sidene vedkommende har. Jeg har opplevd fantastiske replikker og varme klemmer fra demente. Enkelte av dem har kanskje "mistet språket", men når de leter etter nye ord blir språket nesten poetisk. Jeg husker et dansk program jeg så. En gammel dame sitter og diskuterer hvordan hun ønsker å begraves. Sønnen virker utilpass. Moren ser ut av vinduet, så sier hun: "Jeg skal brennes, jeg kan ikke klare disse ormer". Kanskje er det egentlig dette som plager oss mest, at kroppen skal bli jord, og at vi ikke aner hva som skjer etterpå.

Paradokser

Jeg er om vi ser i verdensmålestokk ganske rik.
Likevel er jeg nesten alltid blakk før lønning.
Jeg har tilgang på all mulig kunnskap, både på biblioteket og ikke minst internett.
Likevel bruker jeg mesteparten av tiden på internett til å spille spill og fjase på nettfora.
Jeg har et hav av kokebøker, og ikke minst matsider på nettet.
Likevel ender jeg ofte opp med å bare lage noe enkelt, som pasta med pesto.
Jeg har skapet fullt av klær.
Likevel tenker jeg ofte, hva i all verden skal jeg gå med i dag.
Jeg har gode venner, venner jeg kan ringe til når jeg trenger det.
Likevel kan jeg føle meg helt alene i verden.

Jeg liker ikke fraser som: « alt var bedre før». Jeg tror ikke på det. Det var ikke bedre før, det var annerledes. Men noen ganger tar jeg meg i å tenke at i noen perioder er jeg som person bedre. I noen perioder er jeg mer sosial og har mer å gjøre. Da er rommet ryddig, tankene ganske ryddige, og verden er full av farger.

Andre ganger er verden et kaos. Jeg vet at jeg bare kan flytte på ting, så blir det ryddig. Jeg vet at jeg kaster bort tid på nettet. Tankene går fra det ene til det, andre, og det er et prosjekt å legge seg så jeg får nok søvn. Dette er perioder hvor jeg tenker at jeg kaster bort tiden, jeg kunne gjort så mye, men får det ikke til. Da er det som jeg har hengt meg opp, som jeg kan trykke på diverse knapper, men likevel står alt stille, ikke noe reagerer. Men verden venter ikke på meg. Den fortsetter
å snurre. Jobbene venter ikke på meg, de får andre ansatte.

Jeg har funnet ut at jeg må godta begge disse sidene mine. Jeg må akseptere at jeg vil ha perioder der jeg ikke er like energisk, like motivert, like sikker. Men det gjør at jeg kan sette mer pris på de periodene da jeg er på topp.

Denne likte jeg:

Dette handler om det som på faget mitt gjerne blir kalt "tatt for gittheter".

Dårlig service

For en tid siden leste jeg denne artikkelen i Bergens Tidende, og må si jeg er ganske enig. Selv om det ikke er så greit å generalisere, så har jeg flere ganger opplevd norskinger som er uhøflige og lite serviceinnstilte. Jeg kan gi noen konkrete eksempler jeg har opplevd de siste dagene:

I går var jeg på biblioteket i byen. Der var to ansatte, en jente som virket omtrent på min alder, og en middelaldrende damen. Den unge jenten (eventuelt kvinnen) virket veldig hyggelig. Den middelaldrende virket derimot sur som en padde. Hun smilte ikke en gang og det virket som hun ville være helt andre steder enn akkurat bak den skranken. Foran meg i køen var det en lånetaker som tydeligvis hadde bestilt en bok. Dennne boken hadde hun fått frist til å hente dagen før, men hadde visst fått bekreftet på mail at den kunne holdes igjen en dag til. Men dette hadde tydeligvis ikke blitt gjort. Den unge beklaget dette, men det gjorde ikke den middelaldrende. Hun gryntet bare noe om at denne boken var så populær og at det ikke var hennes feil at den ikke var reservert også videre. Den stakkars kunden virket ganske rådvill og jeg merket at det kokte i meg, selv om dette ikke handlet om meg. For ærlig talt: Når det er blitt gjort en slik feil så bør alle beklage, selv om det strengt tatt ikke er den som tar i mot klagen personlig som har gjort feilen.

Et kapittel for seg er uhøflige bussjåfører. Her har jeg flere historier, som han som nektet å slippe folk inn på bussen fordi busstoppet bare var for avstigning, og påstigningsstoppet var cirka en meter bortenfor.

Eller for ikke å snakke om servitører som tror de er guder og mener de kan snakke til kundene som det passer dem.

Ok, nå vil sikkert noen tenke, det er lett for henne å si,hun har ikke vært på den andre siden, hun vet ikke hvor krevende kunder kan være. Da kan jeg bare si: Jo, det vet jeg. Når jeg jobbet i bokbyen kunne jeg flere ganger være utrolig lei de samme spørsmålene. Men jeg ga ikke folk inntrykk av at det de spurte om var tåpelig, og jeg prøvde alltid å være høflig.

Så en oppfordring til alle som jobber i servicebransjen: Sleng gjerne drit om kundene når de ikke er der, men ikke drit dem ut når de står foran deg.

Men bloggen var ikke død

Jeg har vært treig til å skrive på denne bloggen. Men nå tenkte jeg det var på tide. Ikke fordi det har skjedd så fryktelig mye i livet mitt. Det er heller sånn at ting er mer eller mindre på stedet hvil. Men det skjedde masse i juni. Jobben i Kvam er nå over. Programmet er trykket, og jeg er så stolt og fornøyd med produktet. Forestillingen var også over all forventning, så bra at jeg bare kan bruke store svulstige ord for å beskrive den, og dermed lar jeg heller være å beskrive den mer enn som så: Den var fantastisk bra. Ellers venter jeg på svar fra to jobber jeg har søkt. Enkelte ganger skulle jeg ønkse jeg kunne se inn i fremtiden, bare for å vite hva jeg skal gjøre denne høsten. For to uker siden var jeg på Mjølfjell. Der ble den gamle antennen til hytten skiftet ut med en ny, så nå er det riks tv der. Bildet er av den gamle antennen. Den som har vært der siden tidlig 70 tallet.

Filmfeil

Jeg spanderte en dvd på meg selv til 75 kr. Filmen var pakket i plast. Men da jeg åpnet filmen hjemme oppdaget jeg to ting: For det første hadde Jarlsberg en konkurranse inni coveret. De skrev noe om at hovedpersonen elsket Jarlsberg og det var hun ikke alene om, og at man kunne vinne tur til New York. Jeg syns denne formen for reklame og produktplassering er forkastelig, og håper jeg slipper å finne flere slike covere. Tenk om Prozak nation skulle gjort det samme: " Hovedpersonen i P.N går på pillene NN, du kan vinne et års forbruk". Det andre som skjedde var at det viste seg at dvden ikke var i coveret.Altså det coveret som var pakket i plast. Isteden fikk jeg en cd av De Lillos. Nå har ikke jeg noe imot De-Lillos.
Men jeg har noe imot å få en cd når jeg har kjøpt men film. Og hvordan i all verden havnet cden der.

Åshild

Bussen

Jeg har ikke lappen og derfor tar jeg buss masse. Særlig de bussene jeg tar pleier å ha en del passasjerer med litt mye av et eller annet innabords. Enkelte av disse holder rene foredrag, og for noen dager siden fikk jeg være ufrivillig lytter til følgende foredrag, som jeg siterer etter hukommelsen:

"Alle de politikerne er korrupte. De synes det er helt greit også. De mener det e riktig at folk på den beste vestkant ska ha seg en hemmelig konto i utlandet. Høyre og FRP mener det. Og de utlendingene. De kommer her og tar jobbene våre, kvinnfolkene våre og så e de krimininelle og det er fordi de e svarte, ja det e statistikk det. Det e mange flere svarte kriminelle enn hvite. Eg skal stemme på Siv J. neste gang".

Det var kanskje det bussforedraget med flest klisjéer jeg har opplevd, og fremført av en tydelig ruset fyr.


En annen gang for lenge siden opplevde jeg at to fulle menn satt seg rett foran meg på bussen. Da var klokken åtte om morgenen og jeg var på vei til jobb. Skal prøve å lage en rekonstruksjon av hva som skjedde den dagen:

Bussen stopper og to menn går inn.
Mann 1 (til bussjåføren): Har du nokke rabatt te di som e fra dalen og har tabbet seg litt ut og går på sosialen?
Bussjåføren: Mumler noe, som skal ligne på et nei.
Mann 2: Fikk du rabatt eller? (ler)
Mann 1 og 2 setter seg foran Åshild.
Åshild ser ut av vinduet og sier ingenting.
Mann 1 snur seg mot Åshild:
"Hallo du"?
Åshild: Sier ikke noe
Mann 1: E du sur, ja du e sur.
Du er fra dalen, det ser eg.
Eg vet det, for alle damer i dalen e sure.
Åshild: Ja vel.
Mann 1: Ja eg vet, eg har vært gift med to av de.

Ting som ligner på noe annet enn det det er.

Jeg fant denne chipsbiten i en pose Sørlandschips. Jeg elsker ting som ligner på noe annet enn det de er. Skyer som ser ut som gamle menn. Fjell som ligner på koner med skaut, eller kanskje en bjørn. Jeg hadde en periode dilla på optiske illusjoner . Men det kan også ha vært et prokrastineringsanfall for å slippe å gjøre pliktene mine.

internett og kafé

I dag hørte jeg et program på podcast på den lille søte mp3-spilleren min. Programmet handlet om internettgenerasjonen og hvordan den generasjonen forholder seg til nettet i forhold til andre generasjoner. En person sammenlignet nettgenerasjonens bruk av nettet med det å gå på kafé. For da er du på et offentlig sted, men har likevel private samtaler. Eller noe i den retningen. Jo det kan jeg jo på en måte være med på. Men for at den allegorien skulle være komplett måtte vi vel nesten sitte med mikrofoner, delt ut private bilder til alle som var til stede og fått ørten kommentarer på alt vi sa.

Jonas Gardell - Im gonna fuck you (til you stay fucked)

Min helt Jonas Gardell.

Gardell my man

Jeg tenkte at jeg snakker for mye om meg selv på denne bloggen. På den andre siden er jo dette min blogg hvor jeg absolutt alt å si. Men for å balansere litt og ikke bare skrive plunder vil jeg dele denne videoen med alle. Det er fra Jonas Gardells show "livet". Jeg er en nesegrus beundrer av Jonas Gardell og merker at nesegrus er et ord som burde brukes mer.

I morgen blir jeg 30

Jeg tenkte at jeg til tross for at jeg bare er 30 faktisk har opplevd fire tår: 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet og millenium. I løpet av de tredve årene har jeg gjort masse og latt være å gjøre masse. Jeg har vært glad, usikker, redd, modig, ledd, grått. Jeg har hatt magesmerter, hodepine, men også kriblende magefølelser. Jeg har hatt walkman, discman, minidisc og mp3 spiller. Jeg har gått på barneskole, videregående, folkehøgskole og universitet. Jeg har jobbet som bruktbokselger, pleieassistent, lærervikar, vikarassistent, og nå i det siste en slags redaktør.Håndskriften min er blitt finere og finere, jeg har lagt på meg, tatt av og lagt på meg igjen. Jeg har begynt å trene yoga, sluttet å trene yoga.Jeg har bodd i Trondheim, fått venner der og beholdt gode venner. Jeg har sett noen ha mer suksess enn det jeg selv mener jeg har. Jeg har vært sjalu, sint, stolt, smigret. Og enda er det mange som vil kalle meg ganske ung.

Oppdatering

Nå har jeg begynt på sysselsettingstiltak i Kvam herad. Det er ikke så lett å forklare hva jeg skal gjør eller hvor jeg jobber, men jeg skal prøve: Jeg er ansatt/sysselsatt av kvam kommune. I Kvam bodde komponisten Geirr Tveitt, og i Ulvik bodde dikteren Olav H. Hauge. I år er det 100 år siden disse to ble født. Derfor er det laget et jubileum.
I forbindelse med dette jubiléet skal det være en festforestilling i forbindelse med hardingtonar.
Jeg skal skrive det trykte programmet for festforestillingen for Hauge og Tveitt. Så nå holder jeg på å samle inn materiale, lufte idéene mine, og kontakte folk. Det er flott å endelig kunne gjøre noe jeg merker jeg mestrer bra.

Samtale med en seksåring

Seksåring: Hva er et hotell?
Åshild: Det er et sted folk kan overnatte hvis de ikke har noen andre steder å overnatte.
Seksåring: Sånn som på et barnehjem?
Åshild: Nei ikke helt sånn. De som er på barnehjem har ofte ikke foreldre.
Seksåring: Jammen det går ikke ann. Alle har foreldre ellers hadde de ikke blitt laget.

Her ser Åshild at det kanskje blir litt for mye realitetsorientering å fortelle seksåringen at enkelte barn faktisk ikke blir til ved hjelp av naturmetoden. Samtidig er Åshild tilhenger av å fortelle barn sannheten, selv om den enkelte ganger er noe brutal.

Åshild: Ja det er riktig, alle barn er blitt laget av foreldre, men ikke alle foreldre kan være med barna sine, og noen foreldre dør dessverre, for eksempel i land der det er mange som er veldig fattige.

Seksåring: Sier ingenting.

Hva skal overta for rappen?

Når noen skal gjøre noe moderne av gamle ting virker det som rap er den mest naturlige tingen å trekke frem. Jeg har ikke noe i mot rap, har rap på mp3 spilleren min og syns det er en nydelig måter å få frem det man vil si. Men... hva skal overta etter rap? Hva skal bli det nye uttrykket som evt. mine potensielle fremtidige barn kan høre på? Eller har vi faktisk med rapen nådd et topppunkt når det gjelder ord og rytme?

Dilemma

Jeg er en av dem som mener kjønnskvotering noen ganger er nødvendig for å få til noenlunde balanse mellom kvinner og menn på enkelte arbeidsplasser. Idéelt sett burde det ikke være sånn, men fordi folk har en tendens til å velge den som ligner en mest, er det kanskje ikke til å komme forbi at menn velger menn og kvinner velger kvinner. Jeg hørte at Berlinfilharmonikerne økte sin kvinneandel med 50% etter at juryen som vurderte hvem som fikk være med bare fikk høre søkerne spille, og ikke fikk se dem. Når jeg skriver om dette nå er det fordi artisten ennasuS røfdnuS sa på spelemannsutdeling: "eg e først og fremst artist og deretter kvinne". Dette fikk en Dagblad journalist til snakke om at hun kunne sagt det med glimt i øyet, for da hadde budskapet kommet tydeligere frem. Hvordan skulle hun sagt det da? Skulle hun begynt å le? Eller kanskje skulle kun blunket når hun sa det? Hva er egentlig riktig reaksjon etter at to halvgamle sjeggete menn snakker om prisvinneren som "den de skal våkne opp med i morgen". Jeg sier heia Susanne, og spesielt heia for at hun kuttet ut glimtet i øyet. Men for å avslutte dette litt kronglete blogginnlegget: Burde kategoriene mannlig og kvinnelig artist oppheves? ...

Tanker som kan dukke opp når jeg ikke får sove:

Får jeg barn noen gang.
Hvordan kommer jeg til å dø?
Hvorfor kan ikke lampen på nattbordet mitt la være å falle ned.
Hva het hun nabojenten jeg ikke husker navnet på?
Hvorfor er jeg alltid kald på beina om natten?
Nå skulle jeg skrevet til den og den og den og den.
Jeg vil sove.
Herregud klokken er over fire.
Nå har jeg cirka to timer å sove på.