Språket er viktig. Språket forteller, trøster, sårer, avslører, skaper nye idéer. Språket hjelper oss til å bearbeide, skape, fortelle. Valg av ord er ikke tilfeldig. Valg av pauser i samtalen, lyden i stemmen, den lille latteren, den myke gråten mellom leppene, alt betyr noe. Hvilke ord vi velger, hvilke stemme vi bruker, hvordan blikket er: Alt forteller noe, om oss, om de som hører på. Å kunne fortelle er viktig for den som trenger å bearbeide noe. Å kunne fortelle kan være viktig for å vise at man hører til et sted. Vi forteller hverandre historier hele tiden: På pauserommene, på kjøpesentrene med plastposene som gnager seg inn i hendene eller med mobiltelefonene mot øret. Fortellingene som hjelper oss å huske, fortellingene som hjelper oss gjennom dagene. Fortellingene vi ikke vil høre, som vi likevel må høre, likevel må lese, hver dag, hver uke. Bare noen få blir bøker, eller filmer, eller eventyr. Vi forteller på blogger og andre sosiale medier, en historie om hverdag, en historie om oss selv, som om vi kan bevare noe, dokumentere noe. Kanskje om hundre år blir dette historiske dokument: Hvordan levde de der? Hva tenkte de da?
onsdag, august 17, 2011
mandag, august 01, 2011
Ting jeg liker ved livet mitt.
Jeg ble så inspirert av dette innlegget til Are Kalvø, at jeg vil lage en liste over ting jeg liker ved livet mitt. Listen er ikke rangert, og jeg kunne fylt den med mye mer. :-)
1.At jeg har venner som bor langt unna, men som likevel kan kalles nære venner.
2. At jeg har en familie som alltid stiller opp for meg når det trengs.
3. At jeg kan være uenig med folk uten å bli uvenner med dem.
4.. jeg har mange ulike typer te.
5. At jeg ¨ser vakker natur omtrent hver dag.
6. At jeg kan betro meg til folk og at de kan betro seg til meg.
7. At jeg klarer meg fint alene.
8. At jeg har en drøss med bøker jeg enda ikke har fått lest, og dermed kan glede meg til å lese.
9. At jeg har venner som er svært forskjellige, og som har lært meg at nesten alle saker har flere sider.
10. At jeg kommer fra en familie med mye humor.
11. At jeg ikke er redd for å snakke i store forsamlinger.
12. Musikk er en sentral del av livet mitt.
13. Film også
14. Og gode bøker.
15. At jeg ikke trenger å være et sted lenge om jeg ikke vil.
16. At jeg kan reise overalt i verden og ingen mistenker meg for noe.
17. At det finnes masse interessante artikler, blogger etc på nett å lese, helt gratis.
18. At jeg skriver.
19. At jeg ikke har sluttet å spille fiolin selv om jeg ikke er noen stor fiolinist.
20. At jeg har en jobb med flotte kollegaer.
1.At jeg har venner som bor langt unna, men som likevel kan kalles nære venner.
2. At jeg har en familie som alltid stiller opp for meg når det trengs.
3. At jeg kan være uenig med folk uten å bli uvenner med dem.
4.. jeg har mange ulike typer te.
5. At jeg ¨ser vakker natur omtrent hver dag.
6. At jeg kan betro meg til folk og at de kan betro seg til meg.
7. At jeg klarer meg fint alene.
8. At jeg har en drøss med bøker jeg enda ikke har fått lest, og dermed kan glede meg til å lese.
9. At jeg har venner som er svært forskjellige, og som har lært meg at nesten alle saker har flere sider.
10. At jeg kommer fra en familie med mye humor.
11. At jeg ikke er redd for å snakke i store forsamlinger.
12. Musikk er en sentral del av livet mitt.
13. Film også
14. Og gode bøker.
15. At jeg ikke trenger å være et sted lenge om jeg ikke vil.
16. At jeg kan reise overalt i verden og ingen mistenker meg for noe.
17. At det finnes masse interessante artikler, blogger etc på nett å lese, helt gratis.
18. At jeg skriver.
19. At jeg ikke har sluttet å spille fiolin selv om jeg ikke er noen stor fiolinist.
20. At jeg har en jobb med flotte kollegaer.
mandag, juli 25, 2011
Ord
Jeg lyger om jeg sier jeg ikke har ord. Det er ord jeg har. Ord om hva jeg mener, ord om hva jeg føler, ord som nyanserer, reflekterer, forbanner, skremmer. Ord over nettet, på statusoppdateringer, i samtaler, om det vi ikke hadde ventet oss. At det nå er over 90 ungdommer døde. Jeg vil ikke snakke om årsak, jeg vil ikke hate, jeg vil ikke lage egne lover. Jeg vil at vi skal rive det onde opp med roten, at vi skal luke vekk alle ugresstanker, før de ødelegger, før de dreper. Jeg ønsker flere ord, samtaler, møter, dialog. Jeg tror på det. Jeg tror på ordet, på samtalen, jeg tror vi er et inkluderende folkeslag. Vi roper ikke på blod og hevn, vi tenner lys, vi bruker flagget som symbol på samhold. Vi synger til ungdommen, og siterer Nordahl Grieg. Og selv om noen murrer, selv om noen roper på strengere straffer, naive nordmenn så overdøves det av alle som nå snakker om samhold.
torsdag, juli 21, 2011
Menneskelig
Det å være menneske er om jeg skal to folk flest, og det skal jeg jo, noe som innebærer å være grådig, overflatisk, og en del andre ting som jeg ikke skal nevne her, det er tross alt en sjanse for at mennesker som er under 18 leser dette. Å være menneskelig er vi, slik jeg har forstått det, når vi gjør feil. Da er vi «bare mennesker». Hva vi ellers skulle være er litt usikkert for meg. Engler? Guder og gudinner? Høyere åndelige vesen? Nei det er tydeligvis ikke godt nok å være bare et menneske. Å være bare et menneske kan dessuten legitimere ganske mange handlinger: Når jeg sover alt for mye skylder jeg på det faktum at jeg tilhører arten menneske. Det samme gjelder når jeg er sjalu på venninnene mine som har alt jeg ikke har. Når jeg skriker til de jeg er mest glad i, eller lager diskusjoner. Når jeg får tanker jeg ikke kan dele med noen, så skyldes det at jeg tilhører arten menneske. I boken «Beretningen om Pi» er hovedpersonen en gutt som vokser opp i en familie som driver en dyrehage. I denne dyrehagen er det et forheng, og på en plakat står det: Bak dette forhenget kan du se verdens farligste dyr: Bak forhenget er et speil. ...
Det er menneskelig å feile, det er menneskelig å være grådig, egoistisk, lat, forfengelig.
Det er menneskelig å av og til i korte øyeblikk nesten hate de man elsker mest. Det er menneskelig å gjøre feil, og å se andres feil som mye større enn sine egne. Men det er også menneskelig å le, klemme noen, hoppe opp og ned av glede, nyte god vin, god sjokolade, høre musikk og tenke at akkurat den sangen, den rører ved noe som er bak ordene, noe som ikke kan forstås.
Dette innlegget ble nok ganske svulstig,og litt forvirrende, men som dere sikkert har skjønt også det er menneskelig.
Det er menneskelig å feile, det er menneskelig å være grådig, egoistisk, lat, forfengelig.
Det er menneskelig å av og til i korte øyeblikk nesten hate de man elsker mest. Det er menneskelig å gjøre feil, og å se andres feil som mye større enn sine egne. Men det er også menneskelig å le, klemme noen, hoppe opp og ned av glede, nyte god vin, god sjokolade, høre musikk og tenke at akkurat den sangen, den rører ved noe som er bak ordene, noe som ikke kan forstås.
Dette innlegget ble nok ganske svulstig,og litt forvirrende, men som dere sikkert har skjønt også det er menneskelig.
tirsdag, juli 12, 2011
Album
Bokhyllen hos foreldrene mine er fylt opp av bøker, men også album. De slitte albumene fra jeg var baby, et småbarn, ungdom. Det er ingen som kan kommentere på dem, de er ikke offentlige. Digitale bilder på nett, jeg har ikke noe i mot dem. Jeg liker å se på album fra julefeiringer og sommerferier i andre deler av landet. Jeg liker at folk viser meg bilder av livet sitt. Men å sitte sammen to og to, og se på bilder i album, fortelle, si til hverandre: "Husker du?".
De små møtene, de nære møtene, med albumet og en stemme som forteller, som fyller bildet med mening. Bilder viser bare fragmenter av øyeblikk, et forsøk på å fryse noe fast.
De små møtene, de nære møtene, med albumet og en stemme som forteller, som fyller bildet med mening. Bilder viser bare fragmenter av øyeblikk, et forsøk på å fryse noe fast.
lørdag, juli 09, 2011
Forsinket lesemaraton
Jeg kom dessverre ikke i gang før nå. Men jeg begynner å lese på en bok jeg har begynt på "Skyggesøster av "Asser Djebar klokken 12. Denne boken ble jeg ferdig med cirka klokken 20.
Mellom 16 og 17 måtte jeg handle. Da hørte jeg på deler av lydbøker: "Ut å stjæle hester" av Per Petterson og "Syden" av Are Kalvø. Nå holder jeg på med "Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna.
Det ble dessverre ikke så intenst som jeg hadde trodd, og jeg har ikke vært med på alle utfordringene. Men håper å kunne delta en annen gang også. Skal vurdere å lage en leseblogg, eller bokblogg.
Mellom 16 og 17 måtte jeg handle. Da hørte jeg på deler av lydbøker: "Ut å stjæle hester" av Per Petterson og "Syden" av Are Kalvø. Nå holder jeg på med "Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna.
Det ble dessverre ikke så intenst som jeg hadde trodd, og jeg har ikke vært med på alle utfordringene. Men håper å kunne delta en annen gang også. Skal vurdere å lage en leseblogg, eller bokblogg.
Lesemaraton
I morgen skal jeg lese, lese og lese. Målet er å lese 24 timer. Om det går spørs, men jeg skal gi det et ærlig forsøk. Jeg skal nemlig være med på lesemaraton.
Nå har jeg funnet fram en bunke med bøker, men kommer og til å supplere med lydbøker:
1. Assia Djebar: Skyggesøster
2. Thomas Espedal: Imot kunsten
3. Cormac McCarthy: Veien
4. Doris Lessing: Det synger i gresset
5. Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord
6. Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke
7. Harald Roseløw Eeg: Karmakongen
9. Laurent van der Post: Farlig ferd til det indre.
10: Herman Hesse: Sidharta
Rekker nok ikke å lese alle, og om jeg syns noen blir for kjedelige leser jeg noe annet.
Så får vi se hvor lenge jeg holder ut. Skal og prøve å lage en utfordring eller to til andre deltakere. :-)
Nå har jeg funnet fram en bunke med bøker, men kommer og til å supplere med lydbøker:
1. Assia Djebar: Skyggesøster
2. Thomas Espedal: Imot kunsten
3. Cormac McCarthy: Veien
4. Doris Lessing: Det synger i gresset
5. Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord
6. Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke
7. Harald Roseløw Eeg: Karmakongen
9. Laurent van der Post: Farlig ferd til det indre.
10: Herman Hesse: Sidharta
Rekker nok ikke å lese alle, og om jeg syns noen blir for kjedelige leser jeg noe annet.
Så får vi se hvor lenge jeg holder ut. Skal og prøve å lage en utfordring eller to til andre deltakere. :-)
onsdag, juni 22, 2011
Vanskelig
Jeg syns det er vanskelig.
Jeg leser om voldtekter i Trondheim. En jente tar livet sitt, en syttenåring får ikke fullført skolen. Gjerningsmennene er utenlandske. Jeg syns det er vanskelig. Det er vanskelig fordi jeg leser om jenter som taper rettsaker om voldtekt fordi jurymedlemmer syns gutten «virket så kjekk». Jeg syns det er vanskelig fordi jeg ikke kan fornekte at flere jenter i Trondheim har blitt voldtatt, og at flere av disse jentene har blitt voldtatt av menn med ikke vestlig opphav. Det er vanskelig fordi jeg ikke kan nekte for at det skjer.
Jeg syns det er vanskelig når jeg hører at det finnes menn som mener kvinner ikke trenger å lære norsk i Norge, når de likevel bare skal ta seg av barn. Men jeg har ikke møtt slike menn, og jeg syns det er vanskelig. For jeg vil tro godt om folk. Men finnes det ingen middelvei? Er det enten: Alle er, eller ingen er? Finnes det ikke en måte å møte dette PÅ, uten å enten bli kalt blåøyd, naiv, politisk korrekt eller rasist?
Jeg tror ikke det finnes enkle løsninger, jeg tror dette er noe vi må forholde oss til i mange år. Derfor vet jeg ikke om vi bør ha bastante løsninger. Vi kan sende dem hjem, vi kan forlange mer av dem. Men jeg er redd det blir å feie problemene under teppet. Fordi det ikke finnes noen enkle løsninger. At dette kanskje er det vanskeligste blogginnlegget jeg har skrevet, fordi jeg ser og forstår moren som opplever at datteren får ødelagt livet sitt, og han som alltid møter fordommer fordi han er en av de fremmede andre. Jeg er langt på vei enig med Vampus
Jeg leser om voldtekter i Trondheim. En jente tar livet sitt, en syttenåring får ikke fullført skolen. Gjerningsmennene er utenlandske. Jeg syns det er vanskelig. Det er vanskelig fordi jeg leser om jenter som taper rettsaker om voldtekt fordi jurymedlemmer syns gutten «virket så kjekk». Jeg syns det er vanskelig fordi jeg ikke kan fornekte at flere jenter i Trondheim har blitt voldtatt, og at flere av disse jentene har blitt voldtatt av menn med ikke vestlig opphav. Det er vanskelig fordi jeg ikke kan nekte for at det skjer.
Jeg syns det er vanskelig når jeg hører at det finnes menn som mener kvinner ikke trenger å lære norsk i Norge, når de likevel bare skal ta seg av barn. Men jeg har ikke møtt slike menn, og jeg syns det er vanskelig. For jeg vil tro godt om folk. Men finnes det ingen middelvei? Er det enten: Alle er, eller ingen er? Finnes det ikke en måte å møte dette PÅ, uten å enten bli kalt blåøyd, naiv, politisk korrekt eller rasist?
Jeg tror ikke det finnes enkle løsninger, jeg tror dette er noe vi må forholde oss til i mange år. Derfor vet jeg ikke om vi bør ha bastante løsninger. Vi kan sende dem hjem, vi kan forlange mer av dem. Men jeg er redd det blir å feie problemene under teppet. Fordi det ikke finnes noen enkle løsninger. At dette kanskje er det vanskeligste blogginnlegget jeg har skrevet, fordi jeg ser og forstår moren som opplever at datteren får ødelagt livet sitt, og han som alltid møter fordommer fordi han er en av de fremmede andre. Jeg er langt på vei enig med Vampus
onsdag, mai 25, 2011
Ting jeg har spilt
Her har jeg samlet noe av det jeg har vært med å spille.
Fra min lange og nokså krøkkete karriere som 2. fiolin i USO, symforch, Midt-Troms Sinfonietta og huso. Jeg savner å spille i orkester nå merker jeg.
fredag, mai 06, 2011
Lommeglobus
Etuiet har kart over himmelen (og da snakker vi himmelen i religiøs forstand). Fra science museum i London.
onsdag, april 13, 2011
Fra en distré kvinnes dagbok.
I går skulle jeg skaffe meg bank-id. For å få det må du logge inn med kodekort. Jeg fant ikke kodekortet mitt, og bestilte derfor et nytt et. Det kom for noen dager siden. Så var det bare å logge seg inn og ordne med kortet. Men jeg måtte jo først sperre det kodekortet jeg hadde mistet. Som sagt så gjort. Men da jeg skulle logge inn med det andre kodekortet var det feil kort. Jeg hadde sperret det nye kortet. Så nå må jeg vente på enda et kodekort. Er glad jeg er meg, for jeg tror jeg ville irritert meg grønn over meg om jeg hadde vært en annen. :-)
onsdag, april 06, 2011
søndag, april 03, 2011
Andrestemmen
Jeg vil hylle andrestemmene. De som aldri når helt opp. De som alltid må støtte de andre. De som sjelden eller aldri spiller melodien. Jeg skal ikke komme med klisjéer som: Dere er like viktige som alle andre. Om det er sant så oppleves det ikke slik. For i denne verdenen må du være eksepsjonell. Du må være vidunderbarn, kunnskapsrik, vakker og populær. Du må stråle i nye klær og være den alle beundrer. Jeg vil hylle de som ikke når opp. De som strever hver dag med å klare skolen. De som teller takter og spiller etterslag. De som ikke er på tv men likevel sendes tilbake til et land de frykter. Jeg vil hylle alle som skriver og aldri får gitt ut noe, de som ikke blir valgt. De ingen ser.
Alle som spiller andrefiolin, altstemmen, andrestemmen. De som ble den andre.
For hvem skal vi være når alle er stjerner?
Alle som spiller andrefiolin, altstemmen, andrestemmen. De som ble den andre.
For hvem skal vi være når alle er stjerner?
lørdag, april 02, 2011
Ikke stykkevis og delt.
Noen ganger finner jeg ikke ordene jeg trenger. Noen ganger klarer jeg ikke å få folk til å forstå. Noen ganger tenker jeg at jeg aldri får det som jeg vil. Noen ganger sover jeg ikke hele natten. Noen ganger utsetter jeg alt. Noen ganger tenker jeg, "er det slik det skal være".
Er jeg for åpen nå? Er jeg for ærlig? Mulig det, men jeg vet og at jeg duger til mye, og jeg tror at nettopp ved å vise flere sider får vi fram at ingen bare er vellykket. Det finnes nok av statusoppdateringer som pynter sannheten som glansbilder med engler, de vi byttet i skolegården. Idyll fra Barbieverden, de vakres tyranni. Jeg vil vise meg som den jeg er. Men dere får ikke alt.
Jeg vil fremdeles ha verdighet.
Hør på Radiofront på søndag. Der snakker de om pinlighet.
Er jeg for åpen nå? Er jeg for ærlig? Mulig det, men jeg vet og at jeg duger til mye, og jeg tror at nettopp ved å vise flere sider får vi fram at ingen bare er vellykket. Det finnes nok av statusoppdateringer som pynter sannheten som glansbilder med engler, de vi byttet i skolegården. Idyll fra Barbieverden, de vakres tyranni. Jeg vil vise meg som den jeg er. Men dere får ikke alt.
Jeg vil fremdeles ha verdighet.
Hør på Radiofront på søndag. Der snakker de om pinlighet.
lørdag, mars 05, 2011
Å skriver om radioprogram eller podcaster:
Som et barn av gode akademikere, mente mine foreldre at de ikke trengte å bruke penger på kabel-tv. Jeg vokste derfor opp uten å se så mye tv som mine klassekamerater. Det er mulig jeg dermed har mistet noe vesentlig i min popkulturelle oppdragelse, men det er og mulig jeg har fått en ganske omfåttende kulturell kapital, fordi jeg lærte å la meg underholde av ulike medier.
Radio er et undervurdert medium. En kjedelig jobb kan plutselig bli helt overkommelig om det er mulig å høre på radio samtidig. Jeg hører på flere podcaster hver uke. I dag vil jeg skrive om dem jeg gleder meg over:
1. Radioresepsjonen: Jeg ler meg i hjel av Steinar, Tore og Bjarte. De kan få nesten alt de sier til å virke elegant og kommer med vendinger og blikk (skråblikk) på verden jeg aldri ville kommet på selv: Feks: "Hvorfor skal hunder ha egen tidsregning". "Nå må hunder tilpasse seg den verden de lever i".
2. Herreavdelingen: Jeg kan ikke skrive noe om dem som ikke er skrevet før tror jeg. Men de gjør det hverdagslige komisk. Det minner meg om det man innenfor litteraturvitenskapen kaller underliggjøring
3. Språkteigen: Jeg er språknerd, og språkteigen er det perfekte program for slike.
4. Radiofront: Et program som ser på hvordan ulike kunstformer tolker et bestemt tema. De finner sammenhenger som kanskje ikke er åpenbare. Det liker jeg.
5.Filmpolitiet: Jeg er glad i filmer og tv-serier.Filmpolitiet er ikke for akademisk. Filmene anmeldes på filmenes premisser. Jeg liker og anmeldelsene av tv-serier. På slutten av podcasten får du dessuten et bonusinnslag der redaksjonsmedlemmene diskuterer tendenser innenfor film eller andre aktuelle tema.
6. Lørdagsrådet: hver lørdag: To kjendiser gir lytterne råd sammen med programlederen. Jeg ler mye av rådene, samtidig mener jeg man har respekt for dem som ber om råd.På slutten av podcasten er det en bonusspor der gjestene (kjendisene) fyller ut lister i en listebok. En av de beste av disse var når Solveig Kloppen sammen med sønnen Albert fylte ut listen over navn hun kunne tenke seg å ha. Det er få av disse navnene som finnes i en vanlig navnebok for å si det sånn.
Radio er et undervurdert medium. En kjedelig jobb kan plutselig bli helt overkommelig om det er mulig å høre på radio samtidig. Jeg hører på flere podcaster hver uke. I dag vil jeg skrive om dem jeg gleder meg over:
1. Radioresepsjonen: Jeg ler meg i hjel av Steinar, Tore og Bjarte. De kan få nesten alt de sier til å virke elegant og kommer med vendinger og blikk (skråblikk) på verden jeg aldri ville kommet på selv: Feks: "Hvorfor skal hunder ha egen tidsregning". "Nå må hunder tilpasse seg den verden de lever i".
2. Herreavdelingen: Jeg kan ikke skrive noe om dem som ikke er skrevet før tror jeg. Men de gjør det hverdagslige komisk. Det minner meg om det man innenfor litteraturvitenskapen kaller underliggjøring
3. Språkteigen: Jeg er språknerd, og språkteigen er det perfekte program for slike.
4. Radiofront: Et program som ser på hvordan ulike kunstformer tolker et bestemt tema. De finner sammenhenger som kanskje ikke er åpenbare. Det liker jeg.
5.Filmpolitiet: Jeg er glad i filmer og tv-serier.Filmpolitiet er ikke for akademisk. Filmene anmeldes på filmenes premisser. Jeg liker og anmeldelsene av tv-serier. På slutten av podcasten får du dessuten et bonusinnslag der redaksjonsmedlemmene diskuterer tendenser innenfor film eller andre aktuelle tema.
6. Lørdagsrådet: hver lørdag: To kjendiser gir lytterne råd sammen med programlederen. Jeg ler mye av rådene, samtidig mener jeg man har respekt for dem som ber om råd.På slutten av podcasten er det en bonusspor der gjestene (kjendisene) fyller ut lister i en listebok. En av de beste av disse var når Solveig Kloppen sammen med sønnen Albert fylte ut listen over navn hun kunne tenke seg å ha. Det er få av disse navnene som finnes i en vanlig navnebok for å si det sånn.
fredag, mars 04, 2011
Uvaner jeg vil slutte med.
Inspirert av lørdagsrådet på P3 vil jeg herved presentere min liste over ting jeg vil slutte med:
1. Sammenligne meg med andre.
2. ligge for lenge om morgenen.
3. Spise mye sjokolade.
4. tro jeg er søkkrik hver gang jeg får lønn.
5. avbryte folk jeg snakker med.
6. lese kommentarene på artikler og kronikker på nettet.
7. Tenke "Skal bare" når det er noe jeg må gjøre.
8. være nærtagende.
9. Snakke mye i telefonen
10. sjekke facebook ofte.
Alle er velkomne til å stjele denne. :-)
1. Sammenligne meg med andre.
2. ligge for lenge om morgenen.
3. Spise mye sjokolade.
4. tro jeg er søkkrik hver gang jeg får lønn.
5. avbryte folk jeg snakker med.
6. lese kommentarene på artikler og kronikker på nettet.
7. Tenke "Skal bare" når det er noe jeg må gjøre.
8. være nærtagende.
9. Snakke mye i telefonen
10. sjekke facebook ofte.
Alle er velkomne til å stjele denne. :-)
onsdag, mars 02, 2011
Enkeltsakene
I dag så jeg det igjen: En over nitti år gammel dame fikk endelig sykehjemsplass. Hun hadde vært sak i en annen sending. Så da tok lokalpolitikerne affære. Hadde de gjort det om hun ikke hadde vært på tv? Det finnes flere slike eksempler. Den NRK ansatte som opplever at foreldrene for første gang ikke kan bo sammen. Den ene har fått sykehjemsplass, og ikke den andre.
Men likevel: det er en enkeltsak. I løpet av de siste ukene har jeg daglig fått informasjon om papirløse flyktninger som sendes tilbake til en uviss og utrygg framtid. Men alle er enkeltskjebner, alle er enkeltsaker. Det gjør meg til slutt nesten apatisk. Det er så mange som faller mellom stolene, som blir offer. Og det er bare de vi hører om. De som har en egen stemme eller folk rundt seg som kan snakke for seg. Men, jeg er ikke i mot å trekke fram enkeltsaker. Det er enkeltsakene som berører oss. Jeg mener vi har godt av å se konsekvensene av hvordan lover praktiserer, at det finnes en del ulemper, at vi våre valg av ledere får konsekvenser.
På en annen side: De som går til media er for det meste ressurspersoner. Antageligvis er det flere som har blitt avvist og. Da er det ganske mange som aldri blir hørt og aldri klager.
Men likevel: det er en enkeltsak. I løpet av de siste ukene har jeg daglig fått informasjon om papirløse flyktninger som sendes tilbake til en uviss og utrygg framtid. Men alle er enkeltskjebner, alle er enkeltsaker. Det gjør meg til slutt nesten apatisk. Det er så mange som faller mellom stolene, som blir offer. Og det er bare de vi hører om. De som har en egen stemme eller folk rundt seg som kan snakke for seg. Men, jeg er ikke i mot å trekke fram enkeltsaker. Det er enkeltsakene som berører oss. Jeg mener vi har godt av å se konsekvensene av hvordan lover praktiserer, at det finnes en del ulemper, at vi våre valg av ledere får konsekvenser.
På en annen side: De som går til media er for det meste ressurspersoner. Antageligvis er det flere som har blitt avvist og. Da er det ganske mange som aldri blir hørt og aldri klager.
fredag, februar 25, 2011
Å få ting gjort (remember the milk)
For en stund siden skrev jeg et innlegg om prokrastinering. Det kan handle om at ting hoper seg opp, at det blir for mye. For en tid siden begynte jeg å bruke "Remember the milk". Det er et program eller en app der man kan skrive ned oppgaver som skal utføres. Altså som gule post-it lapper bare digitalt. Du kan lage ulike lister for ulike oppgaver. Jeg har en for studier, en for det som gjelder private ting, en for jobb og en for ting jeg er engasjert i.
Så har jeg en app på telefonen som synkroniserer med pc-en slik at listen hele tiden er oppdatert. Jeg får og påminnelser på mail og på mobil.Om jeg ikke rekker å gjøre noe innen fristen jeg har satt, kan jeg utsette det ved å trykke på "postpone" eller "utsett". Når oppgaven er ferdig trykker jeg bare på en knapp hvor det står "completed" eller "fullført". Her er link til hjemmesiden deres.
Abonner på:
Innlegg (Atom)